Et historisk feilgrep på Krim

Usikkerheten på Krimhalvøya øker med dagens valg

Kilde: BBC News

Torsdag 18. september skal befolkningen i Skottland ha folkeavstemning om de fortsatt ønsker å være en del av Storbritannia. I dag arrangeres en folkeavstemning på Krimhalvøya, der folket skal ta stilling til om de ønsker å bli en del av Russland.

Uansett hva som blir resultatet av den første avstemningen kommer den til å bli respektert, både av det øvrige Storbritannia og av det internasjonale samfunnet. Og uansett hva som blir resultatet av den andre folkeavstemningen er det allerede klart at den ikke kommer til å bli anerkjent, hverken av myndighetene i Ukraina eller av andre land - bortsett fra Russland og muligens en liten håndfull andre stater med nær tilknytning til Russland.

Ut fra hva vi vet om følelser og meninger i de to områdene ser det ut til at det er et flertall blant skottene som ønsker å forbli i Storbritannia, mens det trolig er et massivt flertall blant befolkningen på Krim for å slutte seg til Russland. Hvorfor skulle verden lytte til flertallet i Skottland, men overse den enorme majoriteten på Krim?

Svaret henger naturligvis sammen med omstendighetene omkring de to folkeavstemningene. Det som skjer i Skottland i september er planlagt og for lengst godkjent av den britiske og skotske regjeringen, og både i Det britiske parlamentet og Det skotske parlamentet - begge folkevalgte organer med høy demokratisk legitimitet.

Gjennom en egen avtale er Det skotske parlamentet gitt midlertidig fullmakt til å gjennomføre en folkeavstemning om fortsatt skotsk tilhørighet til Storbritannia. Det er ingen tvil om at resultatet vil bli respektert, selv om de praktiske konsekvensene av et selvstendig Skottland fortsatt er gjenstand for debatt.

På Krim gjennomføres folkeavstemningen så og si foran munningen til russiske geværer, og under ekstreme politiske forhold som har sin bakgrunn i de store omveltningene i Kiev forrige måned. Den 22. februar ble president Viktor Janukovytsj avsatt av Ukrainas parlament, og det ble vedtatt å avholde nytt presidentvalg den 25. mai. Begge vedtak ble gjort med stemmetallene 328-0; som er overveldende, men ikke helt 3/4 flertall som konstitusjonen krever (parlamentet har 450 medlemmer).

De politiske realitetene er likevel klare. Regimet til Viktor Janukovytsj er dødt og begravet. Bakgrunnen var den omfattende volden som ble utløst under demonstrasjonene på Maidanplassen, der nærmere 100 mennesker ble drept. Ukraina ledes nå av en midlertidig president som er valgt av parlamentet, Oleksandr Turtsjynov, og en midlertidig statsminister, Arsenij Jatsenjuk. Begge er tilhengere av at Ukraina skal orientere seg sterkere mot EU og Vesten.

Der ligger også noe av kjernen i konfliktene i Ukraina, ved siden av vedvarende korrupsjon og vanstyre fra nær sagt alle parter. Det er mindre enn ti år siden “den oransje revolusjonen”, som også var et sterkt uttrykk for at landet er splittet mellom øst og vest. Vinnerne fra den gangen viste seg å være like korrupte som taperne. Derfor fikk tidligere statsminister Julija Tymosjenko en nokså blandet mottakelse da hun stilte opp foran massene på Maidanplassen etter å ha sittet i fengsel siden 2011. Borgerne i Ukraina har gode grunner til å se på sine myndigheter med stor skepsis, enten de kommer fra den ene eller andre siden. Det gjelder også dagens midlertidige president og regjering.

Det kan godt være at Krim egentlig hører hjemme som en del av Russland. Det er få som vil bestride at området har en langvarig historisk tilknytning til Russland - på godt og vondt. Et solid flertall av innbyggerne på Krim har russisk som morsmål. Og i prinsippet er det ingen som er bedre skikket til å svare på spørsmålet om tilknytning til Ukraina eller Russland enn de som selv bor på Krim. Men her er flere problemer.

Det ene er omstendighetene omkring dagens folkeavstemning som er fullstendig uakseptable. I lang tid har området i praksis vært under russisk militær kontroll, og folkeavstemningen er presset fram uten noen som helst dialog med myndighetene i Kiev (som Russland ikke anerkjenner). I Kiev sier de tvert i mot at avstemningen ikke er gyldig, og de har også besluttet å oppløse Krims regionale parlament, som formelt står bak avstemningen. Det er utstedt arrestordre både på lederen av det lokale parlamentet og den lokale statsministeren. Dette får imidlertid ingen konsekvenser all den stund Russland har full kontroll over Krim.

Den måten Russland har tatt seg til rette i området på er kritikkverdig. De har utnyttet en uoversiktlig politisk situasjon og sin overlegne fysiske makt til i praksis å underlegge seg et annet lands territorium. Selv om dette skjer med tilslutning fra et flertall av de som bor på Krim - noe vi har grunn til tro, men så langt ikke vet - er det likevel et brudd på Folkeretten. Personlig hører jeg til dem som har vanskeligheter med å høre USA påberope seg Folkeretten uten å tenke både det ene og andre, men i denne saken har faktisk både USA og EU helt rett.

Jeg tror Russland gjennom sin strategi på Krim undergraver sine egne langsiktige interesser. Med litt større tålmodighet ville en framtidig folkeavstemning om Krims tilknytning til Russland trolig ikke vært til å unngå. Men det ville forutsette en helt annen prosess på forhånd, både i forhold til myndighetene i Kiev og det internasjonale samfunnet. Nå risikerer Russland i stedet at ingen anerkjenner utfallet av valget, mens de samtidig pådrar seg ulike straffetiltak og økt internasjonal isolasjon.

President Putin kan akkurat nå glede seg over å være dagens mann både i Russland og på Krim, men det kommer dager etter dette da Russland kan ha behov for litt velvilje fra omverdenen. Det gir grunn til bekymring at Putin virker ubekymret over dette. Både i Finland og i Sverige snakkes det åpent om å gjennomføre endringer i forsvarspolitikken for bedre å kunne forsvare seg mot et Russland som oppleves som stadig mer uforutsigbart. Dette kan gjerne være en overreaksjon, men sier dessverre også noe om ringvirkningene av krisen på Krim.

Det andre problemet knytter seg til den politiske utviklingen i Ukraina under ett. Ukraina bærer på store motsetninger, og fundamentale uenigheter når det gjelder landets framtidige retning. Dagens midlertidige regjering er trolig den best tenkelige under de forholdene som eksisterer, men den er ikke uten utfordringer med hensyn til legitimitet og evne til å gjennomføre politikk. Det er et svakt utgangspunkt når selve landets eksistens står på spill.

Vi lever i ”nynasjonalismens” tidsalder. Landene integreres økonomisk og fragmenteres politisk. Eksisterende politiske enheter kan da vise seg å være for store. Land har gått i oppløsning før. Ja, selve Sovjetunionen (1922-1991) er et godt eksempel på det. Øst-Pakistan skilte seg fra Pakistan og ble til Bangladesh i 1971. Jugoslavia gikk i oppløsning under en serie med kriger på 1990-tallet, en prosess som fortsatt ikke er sluttført. Slovakia sa heldigvis farvel til Tsjekkia på en fredelig måte i 1993. Sør-Sudan skilte seg fra Sudan i 2011. I Vest-Europa finnes det sterke regionale krefter som ønsker å skille seg fra resten i Belgia, Spania, Italia og i Storbritannia - som vi allerede har nevnt.

Folket i Ukraina har fortsatt til gode å finne ut hva slags land de ønsker å bli, med eller uten Krim. Det finnes en kløft mellom øst og vest. Dagens folkeavstemning gjør ikke prosessen i Ukraina enklere. I verste fall utløser den mer vold og kaos, og større konflikter også i andre deler av landet der befolkningen er delt språklig og på andre måter. Men Russlands intervensjon kan også ha motsatt virkning i noen områder; at den bidrar til å samle ukrainere som normalt ville sett på hverandre med skepsis til felles innsats for å bevare landets integritet.

Krisen i Ukraina reiser spørsmål om hva som gjør en stat levedyktig, særlig når den skal favne flere etniske grupper, flere språk, flere religioner og konkurrerende nasjonale ambisjoner. Særlig det siste ser ut til å være en sentral utfordring i Ukraina, med ambisjoner som trekker i retning av det vestlige, liberale Europa i konkurranse med ambisjoner i retning av et mer tradisjonelt og autokratisk Russland.

De siste førti årene - etter utgivelsen av John Rawls’ “A Theory of Justice” i 1971 - har mange politiske teoretikere vært opptatt av at en levedyktig stat handler om mer enn rettsregler, formell fordeling og prosessuelle forhold. Å ha klare rettigheter og plikter er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig, betingelse for å ha en robust stat. Politisk kontraktsteori blir for enkelt. Det er behov for flere bindemidler i samfunnet; bindemidler som skaper lojalitet, lovlydighet og et nødvendig nivå av gjensidig respekt og toleranse mellom samfunnets ulike medlemmer.

Slike ressurser kan hentes fra ulike områder; i kulturen og språket, i den delte historien og felles fortellinger, men også i felles nasjonale prosjekter og verdier. Den siste tiden har vi sett en rekke eksempler på hva som kan skje når det som skiller er sterkere enn det som samler. I Thailand, Egypt, Libya, Syria, Venezuela og nå i Ukraina ser vi land som ikke deler noen samlende nasjonal visjon. Det kan være lammende på hele samfunnet, men det kan også utvikle seg til katastrofal voldsbruk.

I noen tilfeller er religion et viktig skille. I andre tilfeller kan det være makt eller økonomi. Og i atter andre kan det være fravær av tilhørighet til den større politiske enheten, eller uenighet i spørsmålet om hvordan styringen best kan skje. I september vil vi få vite om et flertall av skottene føler at det de har til felles med de andre britene er sterkt nok til at de vil fortsette som medlem av Storbritannia. Om dette spørsmålet er det strid, men i motsetning til de andre landene jeg har nevnt er den ikke lammende. Den forskjellen er viktig.

Det er slående hvordan russisk nasjonalisme akkurat nå hevder seg på bekostning av den ukrainske. Det viser samtidig nasjonalismens to ansikter; på den ene siden kjærligheten til fedrelandet og lojaliteten til egne landsmenn, og på den andre siden som uttrykk for gruppe-egoisme og i konflikt med universelle normer for rettferdighet fordi hensynet til “egne” går foran hensynet til alle andre. 

Nasjonalisme er et potent politisk virkemiddel, noe ikke minst europeisk historie vitner om. Det er ikke tilfeldig at partene i konflikten i Ukraina har latt det gå inflasjon i gjensidige beskyldninger om fascisme og nazisme. Det finnes sterke nasjonalistiske krefter både i Russland og Ukraina.

I Tyskland ble det i årene etter krigen viktig å finne en ny tilnærming til det nasjonale spørsmålet, en ny politisk logikk som gjorde spørsmålet om det nasjonale til noe konstruktivt, og noe som var normativt forankret i demokratiet. I 1959 tok Dolf Sternberger til orde for en nytolkning av begrepet “fedreland” [1]:

“The fatherland is the ‘republic,’ which we create for ourselves. The fatherland is the constitution, to which we give life. The fatherland is the freedom which we truly enjoy only when we ourselves promote it, make use of it, and stand guard over it” (Sternberger 1990, 12). In 1979, on the 30th anniversary of the Federal Republic, he coined the term “constitutional patriotism” (Verfassungspatriotismus) to describe the loyalty to the patria understood in these terms.” 

Begrepet “konstitusjonell patriotisme” ble senere videreført av Jürgen Habermas, som en betegnelse på hva som noen ganger er nødvendig for å overkomme før-politiske (eller før-moderne) nasjonale eller kulturelle lojaliteter i politikken, slik at samfunn som består av ulike etniske, språklige eller religiøse grupperinger kan utvikle en felles identitet med utgangspunkt i lover og institusjoner som finnes i et fritt og demokratisk samfunn [1]:

”Habermas argues that this identity, expressed in and reinforced by constitutional patriotism, can provide a solid foundation for such a state, given the ethnic and cultural heterogeneity characteristic of most countries in western Europe. It can also facilitate further European integration, and provide an antidote to the “chauvinism of affluence” tempting these countries.” 

Spørsmålet om Skottlands fortsatte tilknytning til Storbritannia er ikke i dag gjenstand for lovmessig uklarhet. Det er skottenes frie valg som avgjør dette spørsmålet, fordi det lovmessige grunnlaget for folkeavstemningen er avklart og omforent på forhånd. Avstemningen vil finne sted i samsvar med etablerte demokratiske prinsipper, prinsipper som er akseptert hva enten man mener det ene eller det andre om Skottlands selvstendighet.

Annerledes er det med dagens valg på Krimhalvøya. Paradoksalt nok er det neppe tvil om hva et flertall av befolkningen der ønsker, men nettopp fraværet av legitime omstendigheter omkring valget gjør at dette ønsket ikke uten videre kommer til å få gjennomslag. For det første er det store minoriteter på Krim som boikotter valget. For det andre er området under militær kontroll av en fremmed makt. Og for det tredje er valget verken anerkjent av landets eksisterende myndigheter eller det internasjonale samfunnet.

Alle parter i denne konflikten ville derfor vært bedre tjent med å ta seg den nødvendige tiden til å få etablert legitime rammer omkring den politiske prosessen. Ukraina trenger å få valgt en ny nasjonal ledelse i ordnede former, og med nødvendig legitimitet. Bare en slik ledelse kan gjennomføre den folkeavstemningen som et flertall på Krim trolig ønsker.

Dagens folkeavstemning setter i stedet en rekke forhold ytterligere på spissen; ikke bare lokalt, men også i en større sammenheng. Det er svært vanskelig å se for seg noen form for konstruktiv oppfølging av avstemningen. Russland kan velge å ta seg til rette, men det vil i sin tur bare sette ytterligere press på EU - og særlig på USA - om å komme med mottiltak. Da er det utløst en negativ spiral som det ikke er enkelt å se slutten på, og der det mest sannsynlig bare vil finnes tapere.

Derfor er dagens folkeavstemning et feilgrep.

Referanse:

[1]: Primoratz, Igor, "Patriotism", The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Fall 2013 Edition), Edward N. Zalta (ed.)