En fortjent nesestyver

Pressemelding fra EU-domstolen: DLD er ugyldig

EU-domstolen har avgjort at data- lagringsdirektivet (DLD) er ugyldig. Det er i konflikt med personvernet og med borgernes grunnleggende rett til et privatliv. Avgjørelsen betyr bl.a. at Norge ikke lenger har noen forpliktelse etter EØS-avtalen til å innføre vår “variant” av DLD.

Den norske utgaven av direktivet ble som kjent vedtatt av Stortinget i 2011, med stemmene fra Arbeiderpartiet og et flertall i Høyre. Debatten om DLD var fra første stund en vond affære, særlig sett fra Arbeiderpartiets ståsted. Høyre - som konkluderte galt - var i det minste villig til å innrømme at DLD var problematisk. Elleve av partiets representanter var motstandere av direktivet. Fem av dem stemte mot da saken var oppe til endelig behandling i Stortinget. All ære til dem.

Fra Arbeiderpartiet ble vi dessverre servert politisk nytale av slett kvalitet. Det åpenbart problematiske i at staten skulle overvåke hele den norske befolkning, med det utgangspunkt at noen kunne finne på å gjøre noe galt, ble presentert som en seier for personvernet. Ja, DLD representerte et framskritt fordi det nå endelig ble “ryddet opp i” hvordan teleselskaper og tilbydere av tjenester på internett lagret sine trafikkdata.

Partiet grep begjærlig argumentene fra PST og andre myndighetsorganer med umettelig behov for informasjon om hva borgerne driver med til enhver tid. Forsøkte man å sette opp visse bremseklosser og anspore til en noen lunde prinsipiell tilnærming til det enorme omfanget av overvåking som DLD åpnet opp for, kom redselshistorier om pedofili, barnepornografi og terror i retur. Her var man enten tilhenger eller motstander av å bekjempe alvorlig kriminalitet.

DLD var bare en trussel for de som “hadde noe å skjule”, var beskjeden vi fikk. For min egen del har jeg til enhver tid flere ting jeg ønsker å skjule, og jeg tviler på at jeg er alene i verden om det. Det som skremmer meg er ikke at folk har noe å skjule, men at det finnes mennesker som hevder at de ikke har det. Særlig når de er lovgivere med flertall i parlamentet.

Den utviste mangelen på liberale grunnreflekser i denne saken var en påkjenning. Spenningen var i grunnen knyttet til hvordan Høyre ville behandle saken. I dag skjønner jeg enda bedre hvor trist det er at Arbeiderpartiet skulle være så fullstendig forutsigbare i dette spørsmålet. Det betyr jo bare at forventningene var mer eller mindre nullstilt.

Det er en dårlig forvaltning av arven etter en fagbevegelse som allerede tidlig på 1970-tallet var ledende i verden da den tok opp innføring av datateknologi som eget forhandlingstema, både med tanke på personvern og med tanke på utforming av de nye jobbene som ville komme. Eller arven etter det partiet som i 1978 opprettet Datatilsynet. Da het statsministeren Odvar Nordli, og det var den nye loven om “personregistre” som var utgangspunktet.

Arbeiderpartiet og Regjeringen forstod den gangen at økt bruk av informasjonsteknologi reiste helt nye problemstillinger knyttet til personvern. Det betyr ikke at data om enkeltpersoner aldri kan samles inn og behandles elektronisk. Men det betyr at hvis du ønsker å etablere et personregister må du søke om lov, og etterleve bestemmelsene i den konsesjonen du eventuelt blir gitt.

Slik fungerer ikke DLD. Her er det ikke snakk om å etablere et register med et avgrenset formål, men om at staten selv overvåker alle mennesker som benytter seg av en telefon eller datamaskin. Hele tiden. Hvorfor? Fordi det hele tiden blir begått forbrytelser. Og disse forbrytelsene blir begått av noen. Men ettersom vi ikke vet hvem disse er på forhånd, er det like greit å overvåke alle. 

Eller ikke. Nå har EU-domstolen avgjort at det ikke er så greit likevel. I pressemeldingen deres heter det blant annet:

“The Court takes the view that, by requiring the retention of those data and by allowing the competent national authorities to access those data, the directive interferes in a particularly serious manner with the fundamental rights to respect for private life and to the protection of personal data. Furthermore, the fact that data are retained and subsequently used without the subscriber or registered user being informed is likely to generate in the persons concerned a feeling that their private lives are the subject of constant surveillance.” 

I en uttalelse fra EU-kommisjonen sier Cecilia Malmström at beslutningen i domstolen er “klargjørende”. Det betyr at Kommisjonen eventuelt må komme tilbake med et forslag til direktiv som er langt mer forholdsmessig og har mindre preg av masseovervåking enn DLD. Et nytt forslag fra Kommisjonen vil sikkert bli nokså ulikt dagens DLD, særlig med tanke på alt vi i dag vet om ulike former for overvåking fra både den ene og andre kanten - og som vi ikke visste så sent om i 2011. Klimaet for masseovervåking er annerledes i dag enn da direktivet først ble foreslått i kjølvannet av terrorangrepene 11. september 2001.

Å innføre den norske utgaven av DLD i 2015 kan uansett ikke komme på tale. I et forsøk på å minimere skaden sier Arbeiderpartiets Hadia Tajik - nå leder av Justiskomiteen - til NRK at “det er behov for å regulere datalagring. Det opplever jeg at er det bred enighet om”.

Det er en pussig formulering, fordi spørsmålet om selve lagringen aldri var et sentralt tema i debatten om DLD. Vi har fra før av lovregler om fysisk sikring av persondata, om sletting av persondata og om hva personregistre kan inneholde av data, helt uavhengig av DLD. Disse reglene kan man stramme opp når som helst, hvis man føler behov for det.

Debatten handlet snarere om begrunnelsen for og omfanget av overvåking, og det faktum at det ble registrert en rekke data om hver enkelt - uansett om man var mistenkt for noen forbrytelse eller ikke. Jeg nekter å tro at Hadia Tajik ikke forstår dette. Og derfor bekymrer uttalelsen hennes meg. Jeg håper Arbeiderpartiet innser at dette slaget nå er tapt.

DLD handlet politisk sett først og fremst om lojalitet til EØS-avtalen, selv om ingen noen gang vil innrømme akkurat det. Nå er det EU-domstolen selv som har kjent direktivet ugyldig. Da har ikke Norge lenger noen forpliktelse etter EØS-avtalen, og vi kan putte denne vanskelige saken pent inn i arkivet.