Muslimsk skole i Oslo - nok en gang

Statsråden var kjapp med mobilen

Foto: Marte Garmann

Det er søkt om å få etablere en skole med muslimsk livssyn i Oslo. Utdanningsdirektoratet har godkjent søknaden – helt i samsvar med gjeldende regler. Det er nemlig lov å etablere privatskoler i Norge, dersom de har en begrunnelse i religion eller alternativ pedagogikk.

På en slik skole kan man imidlertid ikke gjøre hva man vil. Både læreplaner og undervisningsopplegg må godkjennes, og det blir ført tilsyn med skolens virksomhet.

Så langt er alt vel. Hvis man tillater religiøse privatskoler tilsier all rimelighet at man også skal kunne tillate muslimske privatskoler. Et politisk flertall i Oslo kommune liker likevel ikke den nye søknaden, og har klaget godkjenningen inn til Kunnskapsdepartementet. Den klagen kommer ikke Torbjørn Røe Isaksen til å behandle, etter at han rotet det til med en uforsiktig tekstmelding til en partifelle; - skolebyråd Anniken Hauglie.

Isaksen var uheldig og klønete, men det er ikke det viktigste her. Det viktige er at det har kommet to helt ulike typer begrunnelser for denne klagen; den ene saklig og relevant, den andre fullstendig i konflikt med respekten for religiøse minoriteter.

Noen av klagerne legger vekt på at det er samme ”miljø” som står bak denne søknaden som også drev en muslimsk skole i Oslo for noen år siden, med uheldig resultat. Skolen brøt sammen, med den konsekvens at elevene i all hast måtte overføres til andre skoler midt i skoleåret. Det var økonomisk uorden og mange konflikter mellom skolen og foreldrene.

Kritikerne mener derfor at det ikke foreligger tilstrekkelig driftsmessig kompetanse til å kunne etablere en god skole. Kommunen advarte mot dette og anbefalte Utdanningsdirektoratet å si nei til søknaden. Jeg mener dette er saklige og relevante innvendinger mot den nye skolen. Det er forhold som kan undersøkes og evalueres, og dersom en kommer fram til at det er stor fare for at også dette skoleprosjektet vil havarere, bør svaret bli nei.

Så til den andre gruppen av innvendinger, som knytter seg til at man prinsipielt ikke liker muslimske skoler. Dessverre er Arbeiderpartiets tidligere skoleminister Trond Giske i denne gruppen. Det gjør seg svært dårlig. Giske sier til Aftenposten at en muslimsk skole er ”dårlig integreringspolitikk” - et standpunkt som ikke holder vann. Han har åpenbart ikke forstått at et religiøst mindretall i Norge ikke kan nektes rettigheter som flertallet har, - og som flertallet gjør aktivt bruk av.

Høsten 2013 var det 195 private grunnskoler i Norge, en økning på 61% siden 2003. Ingen av skolene er muslimske, mange er kristne. Giske bruker derfor argumenter som myndighetene ikke kan ta hensyn til. Og hva verre er, han sender et svært negativt signal til landets hundretusenvis av muslimer; - loven gjelder ikke for dem, den gjelder bare for landets religiøse majoritet. Hvis noe er ”dårlig integreringspolitikk” må det være dette.

Venstres Abid Raja sier til VG at han ikke liker ”dette med en muslimsk skole”, men er samtidig klar på at Regjeringen ikke kan forby en skole fordi den er muslimsk. Det er i det minste et ærlig standpunkt. Abid Raja tar samtidig opp noen av de dilemmaene som saken belyser. Blant annet frykter han at elevene vil bli ytterligere isolert fra det større samfunnet: ”De vil ikke bli eksponert for en majoritetskultur hverken hjemme, på skolen, i moskéen og kanskje heller ikke i fritiden. Alt dette i sum er meget negativt og med segregering som en potensiell konsekvens”, sier han i avisen.

Kommentarene fra Raja viser hvor vanskelig, men samtidig viktig, det er å møte en slik sak med noen lunde orden i prinsippene. At arbeidet med integrering i Oslo ikke har kommet langt nok kan ikke være en tilstrekkelig grunn til å nekte en av de religiøse minoritetene i byen å få etablere en livssynsbasert skole.

Dagens lov om privatskoler tar ikke noe slikt forbehold. Det finnes syv særskilte grunnlag for å få en privatskole godkjent: Religion, alternativ pedagogikk, internasjonale læreplaner, særskilt tilrettelagt videregående opplæring i kombinasjon med toppidrett, etablering av norsk grunnskole i utlandet, særskilt tilrettelegging for funksjonshemmede eller videregående opplæring i små og verneverdige håndverksfag.

Det stilles krav til skoleanleggene, til skolens styre og økonomi, til utdanningens innhold, elevtall, skolens personale og til tilsyn fra Utdanningsdirektoratet. Men det finnes ingen bestemmelser om elevenes fritid, om hva de skal gjøre når de er hjemme, hva slags venner og fritidsaktiviteter de skal ha, hvor mye tid de skal bruke i moskeen eller hvilket språk de skal bruke når de snakker med familie og venner. Det står heller ingen ting om hvor mye tid elevene skal bruke sammen med mennesker fra den etniske og religiøse majoriteten i Norge. Jeg hadde nær sagt; - naturligvis ikke.

Abid Raja har forstått at lov om privatskoler ikke er et verktøy i integreringspolitikken. Ønsker man å oppnå noe av det han er ute etter – og som jeg for min del har stor sympati for – er det andre politiske virkemidler som må til. Giske, på den andre siden, ser ut til å ville bruke loven til å regulere ting den aldri ble laget for å regulere. Det er dømt til å mislykkes, i tillegg til at det sender helt unødvendig negative signaler til landets religiøse minoriteter.

Uansett hvor misfornøyd man er med integreringen i Oslo er det en svært dårlig idé å gå løs på mindretallets rettigheter. Derfor spiller det en rolle hvilke argumenter man bruker hvis man mener at den foreslåtte muslimske skolen ikke bør godkjennes. At en tidligere skolestatsråd fra Arbeiderpartiet ikke ser ut til å ha forstått dette er skuffende. Vi må håpe at de som har videre ansvar for denne saken har et mer ryddig forhold til mål og virkemidler i integreringspolitikken.

Den korte tekstmeldingen fra Røe Isaksen antyder at han i det minste hadde overskuet sakens mer prinsipielle sider, før han grep til mobilen. De sidene er fortsatt til stede, selv om det nå blir en annen statsråd som får klagesaken på sitt bord.