Skolebytte

Nå blir det privatskole for Ingrid Alexandra og Sverre Magnus

Foto: Sølve Sundsbø, Det kongelige hoff

Kronprinsparet har bestemt at to av barna deres skal slutte i den offentlige skolen og heller benytte seg av private skoletilbud.

Her finnes i alle fall to perspektiver: Det ene er at kongefamilien med dette tar et skritt bort fra ”vanlige folk” og diskrediterer det offentlige skolevesenet. Det andre er at kronprinsparet bare gjør det de mener er best for barna sine, akkurat som foreldre flest.

Men bak begge perspektivene finnes det en ligning som ikke går helt opp. Folket kan ikke si ja til å ha en utvalgt kongefamilie og deretter kreve at de skal leve som en tilfeldig gjennomsnittsfamilie. Og kongefamilien kan ikke først si ja til oppdraget som representant for hele folket og deretter gjøre valg som bryter forbindelsen til dem de skal representere.

“Damned if you do and damned if you don’t.” Kongefamilien skal være utvalgt, men samtidig mest mulig vanlig. De skal fylle rollen som landets mest synlige førstefamilie, men ønsker samtidig å kunne gjøre private valg som alle andre.

Jeg er sikker på at de fleste nordmenn vil innrømme kongefamilien betydelig frihet når det gjelder egne valg. Men hvis denne friheten fører familien i stadig mindre “folkelig” retning kommer spørsmålet om selve formålet med å ha en kongefamilie stadig tilbake.  

Det uroen omkring skolevalget først og fremst illustrerer er at monarkiet er en styreform som bare under helt spesielle vilkår kan sameksistere med et moderne demokrati. Kravene til kongefamilien er enorme, men ikke større enn at de selv finner rollen meningsfull. Begrunnelsen for valget av skole for barna indikerer at kronprinsparet ser for seg at monarkiet fortsatt skal eksistere i noen generasjoner.

Et slikt resultat er ikke like klart for meg.

Bare det å drøfte monarkiets stilling i dagens Norge leder inn i selvmotsigelser. Først er det nødvendig å skille mellom styreformen og de personene som faktisk bekler rollen som kongefamilie. Men allerede her – i den innledende fasen – dukker problemene opp; for ”alle” er enige om at monarkiets framtid først og fremst er avhengig av hvordan kongefamilien tolker sin rolle under stadig skiftende samfunnsforhold. Altså er spørsmålet likevel personavhengig; - vi greier ikke å diskutere institusjonen uten også å diskutere personene.

Det er ingenting ved kongefamilien som fyrstelig familie med nedarvede privilegier som samler støtte i det norske folk, snarere tvert om. Det er altså ikke som kongefamilie vi føler behov for å ha en kongefamilie. Vi trenger et samlende symbol som ikke er kontroversielt, og som vi kan dele uten at noen føler seg provosert eller tilsidesatt.

Denne balansegangen er krevende. Hver gang kongefamilien foretar seg noe som kan tolkes i bestemte retninger er grensene for det kontroversielle allerede overskredet. Det er ikke lenge siden vi fikk høre at kronprinsparet støttet “SV-politikk” med sitt internasjonale engasjement.

Men samtidig må kongefamilien være en del av “det virkelige livet” for å være relevant som symbolfamilie. Den kan ikke holde på helt for seg selv. Resultatet er at de kongelige har et svært begrenset areal til disposisjon. Spørsmålet er om arealet blir mindre, for eventuelt å bli helt borte.

Det ligger i sakens natur at kongefamilien har større hus, dyrere biler og mer kostbare ferier enn folk flest. Vi ønsker at de kongelige skal framstå som stilsikre og verdensvante; - folkelige, javel, men ikke klønete og rufsete i kantene. Derfor aksepterer vi at de kongelige har store ressurser, og først og fremst identifiseres med toppene i samfunnet; i næringslivet, politikken og kulturlivet. Slikt er vanskelig å unngå med de arbeidsoppgavene som tross alt skal løses, og der representasjon utgjør en vesentlig del av jobben.

Men motsatt ønsker vi ikke en kongefamilie med nesa i været, snobbete og eksentrisk, og uten kontakt med livet “i de tusen hjem”. Vi vil ha en kongefamilie som gjør noen av de samme tingene som oss: Går på ski, kjører trikk, eller deltar på foreldremøte. Skolesaken trykker mot dette hensynet. Den er symboltung. Dersom kronprinsparet virkelig er så tilfredse med det offentlige skoletilbudet som de gir inntrykk av, hvorfor skal barna da over i private skoler? Kan det virkelig være tilfellet at undervisningen i engelsk på norske skoler er så ubrukelig at vår unge prinsesse må søke sammen med barn fra andre lands ambassader for å kunne løse de oppgavene som venter?

En diskusjon om slike spørsmål er slett ikke urimelig, slik noen påstår. Det er nettopp gjennom tolkningen av sin rolle at kongefamilien enten styrker eller svekker sin legitimitet. Selv de mest trofaste monarkister kan ikke mene at det er uinteressant om kronprinsparets skolevalg oppfattes som rimelig eller ikke. Kongefamiliens sterke stilling i Norge er umulig å forstå uten å ta hensyn til alle de store og små valgene som hele tiden tas for å sikre at de er “på bølgelengde” med befolkingen.

Kongefamilien er den fremste representanten for vårt demokrati. Det krever en viss klokskap og innlevelse å fylle en slik rolle; - og nulle ut den åpenbare selvmotsigelsen som ligger i kombinasjonen av arvelig statsledelse med folkestyre. Særlig de som er tilhengere av dette arrangementet bør være varsomme med å redusere viktige symbolspørsmål til en kongelig privatsak.