Russland som røverstat

BBC rapporterer fra katastrofen

Etter flykatastrofen i Ukraina har verden i flere dager måttet finne seg i å bli diktert av en gjeng brutale “soldater” fra den såkalte Folkerepublikken Donetsk. 

Dette er ikke bare en hån mot de etterlatte som har mistet familie og venner i en meningsløs voldshandling. Det er også et uttrykk for at Russland under Vladimir Putin mer og mer utvikler seg i gal retning.

Det er forskjell på de disiplinerte styrkene som sikret annekteringen av Krimhalvøya i april måned og de opprørerne som nå kjemper mot den lovlig valgte regjeringen i Kiev.

Denne forskjellen er bekymringsfull. Bildene av uflidde, men bevæpnede og delvis maskerte personer som herser med representantene fra Organisasjonen for samarbeid og sikkerhet i Europa (OSSE), forteller oss at Russland har spilt et stadig høyere spill. Dels har opprørerne i områdene Donetsk og Luhansk mindre oppslutning blant den øvrige befolkningen enn tilfellet var på Krim, og dels har de dårligere opplæring og utstyr slik at de er enda mer avhengig av at Russland tilfører ressurser fra utsiden.

For det er ingen tvil om at opprørerne i det østlige Ukraina mottar vesentlig støtte fra Russland. Og det er dessverre meget sannsynlig at nesten 300 uskyldige mennesker ble drept som følge av grove feilvurderinger blant disse opprørerne. Flyet fra Malaysia Airlines ble mest trolig skutt ned med utstyr som var levert fra Russland, og kanskje også operert med direkte russisk assistanse.

Resultatet er uansett katastrofalt. Og det er både sjokkerende og tragisk å være vitne til måten opprørerne forsøker å skjule spor, og søker å hindre en uavhengig gransking av drapene. Det er nesten ikke til å tro at Russland ser seg tjent med å videreføre sin allianse med disse utbrytergruppene. Spørsmålet er hvor lenge det vil vare.

For her kan det bare være snakk om tid. Selv i Moskva må det gradvis være i ferd med å synke inn at slaget om Ukraina er endelig tapt, og at annekteringen av Krimhalvøya vil ha langvarige kostnader. Flykatastrofen var det endelige punktumet for Putins sjansespill. Det fikk grusomme konsekvenser og rammet helt uskyldige mennesker, men nå er det nok.

Noe av det som kjennetegner en røverstat er at den på den ene siden ikke er i stand til å sikre rettighetene for sin egen befolkning, samtidig som den representerer en evig kilde til usikkerhet for nabolandene. Gjennom sin mislykkede politikk mot Ukraina har Russland ikke bare skadet sitt omdømme og sine relasjoner mot omverdenen; Russland har også svekket sin egen økonomi og gjort seg betydelig mindre attraktiv hos investorer.

Nå raser pengene ut av landet, investeringene faller som en stein og veksten er svekket. Newsweek rapporterer om russiske selskaper som har problemer med å finansiere nye prosjekter, og om strømmer av kapital som går rett ut av landet; - tilsvarende mer enn 100 milliarder dollar er forventet før vi når utgangen av 2014.

Vladimir Putins prosjekt har mer og mer handlet om korrupsjon og politisk kleptomani. Men ikke bare. En uskjønn blanding av antiliberal og sjåvinistisk populisme har sikret ham en enestående oppslutning blant russiske velgere. Han har funnet sin egen vri på russisk nasjonalisme og misnøye med Vesten; han har snakket med selvsikkerhet om Russland som et alternativt forbilde til Vestens demokratier.

Men observatører som har fulgt Putins regime gjennom en årrekke tror ikke at dagsaktuell popularitet nødvendigvis betyr at han sitter trygt. Og det tror han neppe selv heller. Det finnes en russisk opposisjon, og selv om den er svært uorganisert kan den plutselig gjøre seg gjeldende med stor styrke - slik vi så i 2011. I følge professor Richard Sakwa ved Chatham House er den russiske ledelsen påvirket av både den arabiske “våren” og - ikke minst - av hendelsene nettopp i Ukraina som førte til at tidligere president Janukovytsj måtte flykte fra landet på uverdig vis. Dette er Putins mareritt.

At Kreml satset ensidig på Janukovytsj, og antok at nok en omdreining med billig gass og russiske lån ville roe ned situasjonen i Ukraina, var en feilberegning. Et klart flertall i Ukraina var overmodne for tettere forbindelser vestover, og tilsvarende lei av å bli behandlet som en annenrangs nasjon av Russland. Slik var det ikke alltid, men tidene forandrer seg og den russiske ledelsen så ikke hva som kom.

Tilsvarende var det en feilberegning å tro at annekteringen av Krim kunne kopieres i andre deler av Ukraina, eller at motstanden mot den nye ledelsen i Kiev ville være like sterk i andre regioner som den var på Krim. I stedet for en velorganisert og massiv opposisjon mot Kiev måtte Russland ta ansvar for en rekke ulike opposisjonsgrupper av høyst varierende kvalitet; grupper som i noen tilfeller var like opptatt av å bekjempe hverandre som å løsrive seg fra det nye Ukraina.

Disse gruppenes atferd etter flykatastrofen, og ikke minst de sterke mistankene om at det faktisk var de som skjøt ned flyet i første omgang, har satt tålmodigheten hos de mest berørte landene på bristepunktet. I Nederland har statsminister Mark Rutte måttet avvise forslag om å sende egne soldater inn for å sikre havariområdet.

For Putin betyr dette at han simpelthen er nødt til å kutte forbindelsen til de obskure separatistgruppene og oppgi hele strategien om å holde en ulmende og destabiliserende flamme i live i det østlige Ukraina. Men som Aleksey Eremenko skriver i dagens Moscow Times er det ikke uten videre enkelt for Putin å gjennomføre et slikt brudd. På hjemmebane har han nemlig spent buen temmelig høyt, og et synlig brudd med de russisk-vennlige gruppene i Ukraina vil bli tolket som et klart nederlag.

Tåler Putin et slik nederlag? Det gjør han trolig. Men han blir tvunget inn i en posisjon som er veldig ulik den seierssikre “gjenforeningen” med Krimhalvøya, - så det blir ikke noe stort øyeblikk i hans karriere.

Enda viktigere er det at det internasjonale samfunn ikke kan leve med vedvarende uro og lovløshet i Ukraina. Heller ikke Russland er på lang sikt tjent med et ustabilt Ukraina, noe Putin trolig innser når de mest intense bølgene med nasjonalistisk overmot har gitt seg.

Hva den forferdelige flykatastrofen har vist er at lovløse tilstander og våpen på gale hender innebærer en trussel mot selv den mest uskyldige tredjepart. I en moderne verden der alt henger sammen med alt er det ikke mulig å praktisere “røverpolitikk” og tro at man i det lange løp kan slippe unna med det. Uskyldige vil bli rammet. Det vil bli konsekvenser. Som nå.

Tiden for bandittvirksomhet i Ukraina må derfor være over. De som står bak hendelsen må stilles til ansvar, og verden må få vite alt om hva som egentlig skjedde. I respekt for de omkomne, og for alle de som sitter tilbake med sorgen.

Oppdatering og tillegg 24. juli:

Chatham House har i dag publisert en kommentar fra deres Associate Fellow og ekspert på sikkerhet Keir Giles. Her drøfter Giles den pågående propagandakrigen mellom Russland og resten av verden med hensyn til hva som egentlig skjedde med det nedskutte flyet fra Malaysia Airlines. Giles finner null sammenheng mellom den russiske versjonen og hva som er etablert som fakta i saken. Hans konklusjon er tydelig nok:

"Russian viewers - and those worldwide who tune in to RT, the Russian state propaganda network - are in many cases told the direct opposite of what is really happening. This suits those in power in Moscow, as it continues to insulate them from criticism over the MH17 incident. (...) In May this year, Moscow's International Security Conference heard how ‘in information warfare, the side that tells the truth loses’. In the case of flight MH17, the truth is the last thing Moscow needs."

Klar tale fra Chatham House.