Russland: Hva må gjøres?

"The Economist" med sterk kritikk av Russland

Mordet på 298 uskyldige flypassasjerer i luftrommet over Ukraina har heldigvis utløst reaksjoner. Nye sanksjoner mot Russland fra EU og USA er besluttet. Den internasjonale fordømmelsen er sterk og entydig.

Det er nesten ikke til å tro at området der flyet styrtet fortsatt ikke er sikret for sivil og uavhengig gransking. De fullstendig urimelige “forklaringene” som Russiske myndigheter har tilbudt når det gjelder selve nedskytingen hadde vært direkte lattervekkende, om ikke situasjonen var så tragisk.

Det er få land som snakker åpent om hva flykatastrofen egentlig lærer oss om Russland, og om den håpløse situasjonen landet har viklet seg inn i når det gjelder Ukraina. Mange legger større vekt på å videreføre diplomatiske relasjoner.

Men denne katastrofen vil tiltrekke seg internasjonal oppmerksomhet helt til noen, før eller siden, blir stilt til ansvar. Og for Vladimir Putin vil det ikke finnes noe som heter “normal arbeidsdag” før skandalen har fått en slags konklusjon. Han kan håpe på at saken vil bli borte; ja, til og med tro det. Men sannheten er at hendelsen med MH17 har potensiale til å kortslutte Vladimir Putins politiske karriere. Ikke fordi sivile fly ikke har blitt skutt ned tidligere, for det har skjedd. Men fordi Putin har malt seg selv inn i et hjørne det ikke er så lett å komme seg ut av.

Samtidig må verden for alvor ta konsekvensen av hvordan Russland under Putin mer og mer har utviklet seg til en røverstat, særlig i forhold til noen av sine naboland. Rett nok hadde Putin et vanskelig utgangpunkt da han tok over kommandoen etter den forfalne Boris Jeltsin i 1999. Og rett nok var det en serie med aktører fra både Russland og andre land som da hadde forsynt seg kraftig - og urettmessig - av verdier som tilhørte det russiske folk. Det var derfor rimelig å føre en politikk der eierskapet til naturressurser og strategisk viktige selskaper kom tilbake under nasjonal kontroll.

Men underveis har politikken mer og mer endret karakter. Putin arbeidet med større kraft og fart etterhvert som den politiske makten ble konsolidert og motstandere satt til side. Han kom til makten da fallet i russisk økonomi hadde stanset (bunnen ble nådd i 1998). Han sikret staten inntekter og at offentlig ansatte, ikke minst i forsvaret og politiet, igjen fikk lønn. Mange hjul i samfunnet kom i gang igjen. Men det som begynte som en “kamp mot oligarkene” utviklet seg etter hvert til en allianse. “Vennligsinnede” oligarker har hatt en god venn i Putin, mens de som ikke ville spille på lag fikk et ublidt møte med rettsapparatet, eller de ble fjernet på andre måter. 

Hva Putin har bidratt med av positive resultater endrer ikke det faktum at Russland under hans ledelse har utviklet seg i en stadig mer autoritær og korrupt retning. På hjemmebane har oppslutningen blitt sikret av en lang periode med økonomisk vekst, av frykt for terror, en nesten hysterisk nasjonalisme og selektive privilegier.

Putin har nå praktisk talt full kontroll med russiske medier, og staten har igjen kontroll med de strategisk viktigste næringene i landet. Han har lykkes med å bygge opp en mistenksomhet mot omverdenen som lammer kritisk debatt. Liberale verdier er under økende press, noe ikke minst lovgivningen mot seksuelle minoriteter illustrerer. I skyggen av et verdensbilde der Russland er omgitt av fiender - særlig fra Vest - har Putin greid å etablere seg selv som redningsmann og udiskutabel leder. Opposisjonen fra 2011 er splittet og politisk kraftløs. Med “tilbakeføringen” av Krimhalvøya høstet Putin sin største seier, og kunne samtidig registrere sin høyeste oppslutning på hjemmebane noen sinne.

Men drapet på nesten 300 mennesker i flyet fra Malaysia Airlines viser oss et Russland som er notorisk upålitelig. Løgnene fra Moskva er i ferd med å anta proporsjoner fra Sovjettiden. Forskjellen er at dagens ledelse nyter bred oppslutning i folket. Det kommer ikke til å vare, noe “The Economist” er befriende klare på i sin lederartikkel fra 26. juli:

“The shooting down of Malaysia Airlines flight MH17, the killing of 298 innocent people and the desecration of their bodies in the sunflower fields of eastern Ukraine, is above all a tragedy of lives cut short and of those left behind to mourn. But it is also a measure of the harm Mr Putin has done. Under him Russia has again become a place in which truth and falsehood are no longer distinct and facts are put into the service of the government. Mr Putin sets himself up as a patriot, but he is a threat—to international norms, to his neighbours and to the Russians themselves, who are intoxicated by his hysterical brand of anti-Western propaganda.” 

Putins grep om makten i Russland er i det lange løp dømt til å svekkes rett og slett fordi maktpolitikken, og den fordreide verdensanskuelsen som den bygger på, ikke tjener landets interesser. Et Russland kringsatt av fiender har magre vekstvilkår. Det er slutt på tiden for "sosialisme i ett land"; - Russland trenger handel og samkvem med andre. Dagens politikk fører til gradvis økende isolasjon, politisk og økonomisk. Det er i landets egen interesse å skape stabilitet og tillit i sine nærområder. Det krever en helt annen politikk. Dessuten mister den russiske ledelsen handlefrihet for hver eneste løgn den vikler seg inn i.

“The Economist" skriver at omverdenen så langt har vært for ettergivende overfor Putin, og at drapet på mannskap og passasjerer ombord på flyet fra Malaysia Airlines må representere et vendepunkt:

“(..) Mr Putin has become entangled in a web of his own lies, which any homespun moralist could have told him was bound to happen. When his hirelings concocted propaganda about fascists running Kiev and their crucifixion of a three-year-old boy, his approval ratings among Russian voters soared by almost 30 percentage points, to over 80%. Having roused his people with falsehoods, the tsar cannot suddenly wriggle free by telling them that, on consideration, Ukraine’s government is not too bad. Nor can he retreat from the idea that the West is a rival bent on Russia’s destruction, ready to resort to lies, bribery and violence just as readily as he does. In that way, his lies at home feed his abuses abroad.(..)

In Russia such doublespeak recalls the days of the Soviet Union when Pravda claimed to tell the truth. This mendocracy will end in the same way as that one did: the lies will eventually unravel, especially as it becomes obvious how much money Mr Putin and his friends have stolen from the Russian people, and he will fall. The sad novelty is that the West takes a different attitude this time round. In the old days it was usually prepared to stand up to the Soviet Union, and call out its falsehoods. With Mr Putin it looks the other way.” 

Jeg er ingen krigshisser, og jeg tror ikke vi står foran en ny kald krig. Generelt er det i norsk interesse at utviklingen i Russland går i en positiv retning, og at russere flest opplever ledelsens fiendebilde som usant. Russland trenger et mindre angstbitersk syn på omverdenen, og de kunne hatt godt av å se flere vennlige ansikter når de tittet ut over landegrensen. At opposisjonen i Russland for øyeblikket er svak betyr ikke at den aldri vil kunne få nye krefter igjen. Ingen vet dette bedre enn Putin selv. Men det kan ta tid å komme dit, gitt den omfattende kontrollen som dagens ledelse har med russiske medier.

Samtidig bør verdens respons overfor Russland være relevant, og den bør merkes i Russlands ledelse. En nøktern og virkningsfull politikk overfor landet behøver ikke være noen kopi av Vestens politikk overfor Sovjetunionen under den kalde krigen.

På kort sikt er det særlig tre ting som er viktige:

• Å få gjennomført en uavhengig gransking av flykatastrofen, få identifisert de ansvarlige bak nedskytingen og få dem stilt for retten; 
• Å få vedtatt meningsfulle tiltak mot Russland, som også rammer enkeltpersoner som er involvert i ulovlige aksjoner i Ukraina; 
• Å støtte opp under en fortsatt demokratisk utvikling i Ukraina, inkludert å sikre landets integritet og uavhengighet. Den pågående konflikten er svært skadelig, og det rapporteres om brudd på internasjonal lov fra begge sider, hvilket er uakseptabelt.

De sanksjonene som nå vedtas mot Russland er begrunnet i landets aktive støtte til ulike separatistgrupper i Ukraina, og uviljen mot å bidra til sikre området der flyet styrtet slik at det kan gjennomføres en gransking. Men skulle det bli håndfast dokumentert at nedskytingen ble gjennomført av en gruppe med russisk støtte, med russiske våpen og med russisk assistanse vil konsekvensene nødvendigvis bli enda mer alvorlige.

For hver dag som går blir Putins handlefrihet mer innskrenket. Det er mulig han ikke ser dette selv, men bare den svært usannsynlige konklusjonen at det absolutt ikke finnes noen forbindelse mellom Russland og nedskytingen av det sivile flyet vil være i stand til å løfte ham av kroken.

Slik situasjonen er nå har Putin to valg: Han kan fortsette å lyve og legge hindringer i veien for en internasjonal gransking av nedskytingen. Det løser ingen problemer, men kan utsette noen av dem på bekostning av at andre vokser. Alternativt kan han bestemme seg for å kutte hånden av sine lokale leiesoldater i Ukraina, og bidra til at sannheten om nedskytingen kommer for en dag. Det vil være smertefullt, men er samtidig hans eneste forsikring mot selv å bli offer for katastrofen.

Men denne forsikringen vil være ufullstendig. For hvis det som alle nå tror viser seg å være rett, nemlig at nedskytingen av MH17 kan føres tilbake til Russland, vil det plassere landet i en utålelig internasjonal posisjon og samtidig frata Putin selv enhver troverdighet. Da er det Russland som må forholde seg til ubehagelige sannheter, og som må spørre seg selv om de er tjent med en ledelse som har ført landet inn i politisk og økonomisk diskreditt.

Sovjetunionens sammenbrudd utløste et håp om demokrati i Russland. Det er russerne selv som har ansvar for at det håpet skal leve videre. Men omverdenen har et ansvar for å vise at kriminalitet som koster uskyldige menneskeliv ikke kan aksepteres, - selv om det står mektige krefter bak.