No Music For Old Men?

Genesis: Låter fortsatt bra etter mer enn 40 år

Som alle andre fikk jeg overdose av Genesis og Phil Collins på 80-tallet. Det skulle gå flere tiår før jeg i det hele tatt vurderte å nærme meg bandet igjen. Men verden er rar. Plutselig hadde jeg fått "Selling England by the Pound" (1973) inn på iPoden.

Det er nokså nøyaktig 41 år siden jeg hørte platen første gang; og den gangen - i 1973 - var Genesis kraftig på vei opp. Ikke minst på grunn av albumet "Foxtrot" fra året før.

Her kan det passe med et par saklige opplysninger: Genesis var aldri noe favorittband for meg på 70-tallet; - jeg holdt meg heller til band som Yes, Pink Floyd og Jethro Tull, og senere til band som drev med helt andre ting - som Eagles, Little Feat, The Band, Doobie Brothers og Steely Dan.

Beatles var selvfølgelig med hele tiden; den første platen jeg kjøpte for mine egne penger var "Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band". Jeg var også glad i Neil Young, James Taylor, Graham Nash, Ry Cooder og Paul Simon. Alt dette var selvsagt før jazzen kom og tok meg; men jeg er ingen snobb som absolutt må markere avstand til musikk jeg likte tidligere. Snarere tvert om, jeg synes ofte at pop og rock som er 30-40 år gammel ligger milevis foran dagens utgivelser. Old man, you know!

Det betyr samtidig at jeg ikke mislikte Genesis på 70-tallet. Jeg hadde et par av deres plater i samlingen, bl.a. "Selling England by the Pound". Og jeg husker at jeg likte det godt, som et solid prog-rock album.

Så er vi tilbake i 2014 og til gjenhøret. For å gjøre en lang historie kort: Jeg likte det jeg hørte veldig godt, overraskende godt, og jeg kom selvsagt til å tenke på hvor mye Peter Gabriel betydde for det "ordentlige" Genesis.

Gabriel var med i bandet til og med albumet "The Lamb Lies Down on Broadway" fra 1974. I gamle dager var det en alminnelig oppfatning at "The Lamb" var en genistrek og det absolutt beste albumet til Genesis. I dag vil jeg utfordre den oppfatningen litt. I dag mener jeg at "Selling England by the Pound" må være noe i retning av det beste prog-rocken hadde å by på, og at det strengt tatt bare var Pink Floyd som laget album på 70-tallet med tilsvarende kvalitet.

Det er klart; - liker man ikke prog-rock så er denne diskusjonen ikke en gang akademisk, den er uinteressant. Men, hvis man - som jeg - har en plass i hjertet for ubegripelige tekster, stadige temposkifter, pompøs bruk av elektronikk, i kombinasjon med harde riff, lange gitarsoloer og sekvenser med bare akustiske instrumenter, så er min oppfordring: Finn fram igjen det gamle eksemplaret av "Selling England by the Pound", sett av tilstrekkelig med tid, og lytt deg igjennom alle de åtte låtene på albumet.

Jeg garanterer ingen ting, men jeg tror du vil få en positiv overraskelse - slik jeg fikk det. Albumet har tålt sine drøyt 40 år temmelig godt. Her er gode melodier, og god og variert musikk, intrikate og humoristiske tekster, og - ikke minst - kyndige musikalske prestasjoner fra folk som behersker instrumentene sine. Tony Banks (gitar, tangenter, elektronikk), Phil Collins (en veldig skikkelig trommeslager, pluss sang), Peter Gabriel (sang, fløyte, obo), Steve Hackett (gitarer) og Mike Rutherford (bass, gitar og sitar).

Hos AllMusic er Genesis listet med tre album med "full pott" (seks stjerner); "Foxtrot", "Selling England by the Pound" og "The Lamb Lies Down on Broadway". Etter min mening er det ingen tilfeldighet at Peter Gabriel er med på alle tre.

På 80-tallet ble Genesis - uten Gabriel - mer populære enn noen sinne. De ble et monster av et band, som solgte usannsynlig mange plater og fylte verdens største arenaer. Phil Collins gikk rett inn i lederrollen, og var omtrent umulig å unngå gjennom et helt tiår. Jeg hoppet for min del av, mest fordi det var annen type musikk som interesserte meg mye mer i de årene.

Men spør du meg, så var 70-tallets Genesis det "egentlige" Genesis, og de laget musikk som fortsatt høres frisk og spennende ut. Det er ikke mange dagene siden jeg la "Selling England by the Pound" inn på iPoden. Men der blir albumet liggende, og jeg vet jeg fortsatt kommer til å ha mye glede av det.