 |
Vladimir Putin (til venstre) gjør Russland til et lukket samfunn,
slik Karl Popper (til høyre) i sin tid beskrev Sparta |
De sanksjonene som EU og USA har innført mot Russland har sin begrunnelse i landets ulovlige virksomhet i Ukraina; - en virksomhet som i sommer fikk det katastrofale utfallet at et sivilt fly ble skutt ned, og at alle ombord ble drept. En virksomhet som bidrar til å forsterke konfliktene og voldsbruken i de østlige delene av Ukraina, i strid med hva befolkningen der ønsker og trenger. En virksomhet som klart bryter med folkeretten, og som bygger på et utenrikspolitisk selvbilde der alle krefter i verden er samlet for å legge Russland øde.
Den amerikanske politiske filosofen John Rawls (1921-2002) gjorde flittig bruk av begrepet «rimelig person» («a reasonable person»). Tilgangen på «rimelige» personer var nødvendig for å finne svaret på den politiske utfordringen det er å få folk som er uenige om mange ting til likevel å leve fredelig sammen. Rawls appellerte i sine teorier til hva det er rimelig å anta at «rimelige mennesker» ville kunne bli enige om; som f.eks. spillereglene for avklaring av politisk uenighet, hvilke institusjoner det er behov for i et demokrati og hva som vil være en rettferdig fordeling av goder og byrder i samfunnet.
Det finnes ingen endelig liste over egenskapene til en «rimelig person». Hos Rawls vil en slik person forsøke å opptre upartisk og rettferdig («fair»), og ha et blikk for andre enn seg selv. I sitt berømte tankeeksperiment for å etablere grunnprinsippene for den politiske styringen av samfunnet plasserer Rawls alle mennesker bak «et slør av uvitenhet» slik at ingen vil vite hvem eller hva de er i samfunnet; - om de er unge eller gamle, syke eller friske, fattige eller rike – før de går i gang med å diskutere prinsippene for samfunnets organisering.
Slik bruker Rawls uvitenhet til å oppnå upartiskhet, og slik tvinger han alle til å vurdere spørsmål som handler om hele samfunnet ut fra noe annet enn egeninteressen. Det er en viktig og alvorlig innvending mot Rawls at han er så avhengig av «rimelige» personer, for virkelighetens verden er jo full av urimelighet. Og hvor mye vi enn foretrekker rimelige mennesker, er vi også nødt til å forholde oss til de som er urimelige. Det kan i høyeste grad også gjelde oss selv (i alle fall noen ganger). Og det gjelder helt sikkert for Vladimir Putin. Putin er ingen «rimelig person» etter Rawls beskrivelse.
At Russland nå trapper opp konflikten med bruk av handelspolitiske tiltak burde derfor ikke overraske, selv om det er skuffende. Sanksjonene mot Russland bygger ikke på forventninger om «rimelig» respons - som f.eks. at landet vil oppgi sin støtte til separatistgruppene i Ukraina - men på et mye enklere ønske om å straffe og advare.
For Putin finnes det uansett ingen vei tilbake i denne konflikten. Det er nettopp derfor den er så alvorlig. Putin er autoritær leder i et land der det ikke finnes noen form for balanserende makt; f.eks. i form av et selvstendig parlament, et uavhengig rettsvesen eller en fri presse. Russland har mer og mer utviklet seg til et samfunn uten en kritisk offentlighet («public reason») som er grunnleggende for all legitim maktutøvelse.
For Putin er hver eneste dag satt på spissen, og handler om å bære eller briste. Hvis han først taper, mister han alt. For regjeringene i Vesten er det verste som kan skje at de må gå av og overlate makten til andre. De kan eventuelt komme tilbake etter et nytt valg. Putin har allerede hatt sin mulighet til å gå av. Den benyttet han ikke, og nå har han låst seg til makten.
Derfor er det også en avgrunn mellom handlingsrommet til Putin og til regjeringene i etablerte vestlige demokratier. Putin står på toppen av et korthus som er uten selvstendig politisk bærekraft. Han minner mest om en vaklende Leviathan etter modell av Thomas Hobbes (1588-1679). Ryker han, ryker alle andre sammen med ham; og kaos truer.
Tiden har kommet for å tenke hardt omkring hva som virkelig er tjenlige virkemidler i forholdet til Russland, før konflikten blir enda mer alvorlig. Og hvis John Rawls er lite egnet til å beskrive Russlands aktuelle utfordringer, finnes det en annen filosof fra det forrige århundret som nærmest treffer spikeren på hodet: Østerrikeren Karl Popper (1902-1994). Poppers teori om «åpne» og «lukkede» samfunn har skremmende relevans for den utviklingen vi har sett i Russland under Putins styre.
Karl Popper var en av det forrige århundres store filosofer og vitenskapsteoretikere. Han er kjent for å ha utmyntet begrepet om «det åpne samfunn», og for å ha identifisert åpenhetens hovedfiender i filosofihistorien (Platon, Hegel og Marx). For det er i «lukkede» samfunn at spirene til totalitære styresett og politiske overgrep finnes, i følge Popper. Og «lukkede» samfunn finnes når de gale verdiene dominerer; - verdier som blind lojalitet, intoleranse, ukritisk omfavnelse av tradisjoner, fordommer mot ny kunnskap og irrasjonell tro på historiske lovmessigheter.
Popper sammenlignet bystatene Athen og Sparta i det klassiske Hellas [1]. Athen var verdens første demokrati (om lag 500 år f.Kr.), mens Sparta var en militærstat. Motkreftene mot demokratiet i Athen var mange, og de vant fram til slutt. En av årsakene til dette var i følge Popper at demokratiet førte med seg uro, nye tanker, nye maktforhold og endringer i den tradisjonelle sosiale strukturen.
Det vil alltid finnes en viss konservatisme og motstand mot slike endringer; - et behov for trygghet og for tilflukt i de etablerte strukturene som er overlevert fra fortiden. Det var disse kreftene som til slutt vant i Athen, og verden ville komme til å se på «demokrati» nærmest som et skjellsord i to tusen år. To av demokratiets første kritikere var Platon (427-347 f.Kr) og Aristoteles (384-322 f.Kr), som begge hadde langvarig innflytelse på tenkning om politikk.
Men Popper mener at både Platon og Aristoteles tok alvorlig feil. De trakk gale lærdommer av demokratiets svakheter. Alle former for demokrati har ulike typer sosiale «kostnader», de kan ikke unngås. Popper kaller dette «sivilisasjonens byrder» [1]. Sier vi ja til åpenhet sier vi samtidig ja til økt mangfold, til nye måter å løse oppgaver på og til fenomener og ytringer vi ikke selv gir vår tilslutning. Vi sier ja til nye former for usikkerhet. Dette er den politiske frihetens pris. Vi må tåle det mangfoldet og den usikkerheten som ligger innebygget i et åpent og fritt samfunn.
Alternativet til den sosiale «uroen» som følger med demokratiet finner vi i den rettlinjede og sterke militærstaten Sparta. For Popper var Sparta det klassiske eksempelet på et «lukket» samfunn. Her fantes ingen opposisjon, ingen offentlig kritikk, ingen alternative stemmer. I Sparta var to hensyn overordnet alle andre: Politisk stabilitet og militær styrke. Hensynet til den enkelte var fullstendig underordnet hensynet til bystaten, og byens myndigheter hadde noe nær fullstendig kontroll over sine innbyggere. Kontakt med utlendinger var strengt regulert.
Popper gjengir prinsippene for Spartas politikk i seks punkter [1]:
- Å beskytte det etablerte stammesamfunnet, og utelukke innflytelse fra fremmede;
- Å bekjempe all humanitær, individualistisk og demokratisk tenkning;
- Å være mest mulig uavhengig av handel med omverdenen;
- Å opprettholde skillet mellom Sparta og alle andre, og ikke blande seg med andre stammer;
- Å dominere og slavebinde Spartas naboer gjennom overlegen militær styrke;
- Å ikke vokse mer enn at bystaten kan opprettholde sin enhet
I Sparta var det et hovedhensyn å beskytte bystaten fra «skadelig» innflytelse utenfra. I Platons idealrepublikk er det et hovedhensyn å redde det politiske systemet fra forandring, fordi politisk forandring i følge Platon er det samme som forfall. Politiske endringer gjør at staten går fra å bli styrt av aristokratene, til å bli styrt av eiendomsbesitterne (timokrati), til å bli styrt av et fåtall (oligarki), til flertallsstyre og kaos (demokrati) og ender opp som tyranni (enevelde). Dette er statenes (og de politiske systemenes) «naturlige» gang.
Derfor må den ideelle staten utformes med sikte på varig balanse og uforanderlighet. Platon sammenligner statskonstruksjonen med menneskets sjel, i tre deler; fornuft, vilje og drifter. Det må finnes en balanse mellom de tre delene, og i staten finnes denne ved å ha balanse mellom de tre klassene filosofene (fornuften), de militære (viljen) og arbeiderne (driftene). Staten styres av eiendomsløse filosofer, med en filosof-konge på toppen. I den ideelle republikken er hensynet til den enkelte underordnet hensynet til helheten, og det må forventes at den enkelte er villig til å ofre alt for fellesskapet. Det som er rettferdig er det som er best for den ideelle staten, som allerede er i perfekt balanse.
Dermed oppstår det Popper kaller «etisk kollektivisme»; ideen om at individet er ingenting og fellesskapet (stammen, partiet, klassen, rasen, staten, nasjonen) er alt. En totalitær samfunnsmodell er født. Slik blir Platon alle totalitære ideologiers far; - en tolkning som skapte stor debatt da Popper ga ut boken «The Open Society and Its Enemies» i 1945, og som fortsatt er kontroversiell blant fagfilosofer.
Men legger vi fagfilosofien til side finnes det flere viktige politiske poenger i Poppers analyse. Det er for det første et kjent dilemma at det kan finnes et bytteforhold mellom politisk åpenhet og trygghet (stabilitet) – i alle fall på kort sikt. Det klassiske Athen og Sparta er slik sett bare illustrerende ytterpunkter på en skala som er altfor velkjent, helt inn i våre egne dager. I Russland er det liten tvil om at Vladimir Putin aktivt bruker argumentet om trygghet for å rettferdiggjøre konsentrasjonen av makt hos sin egen person.
Putins politiske retorikk inneholder også store doser av fremmedfrykt og forakt for åpenhet. Han bygger opp under befolkningens frykt, men også deres fordommer. I hans tid har både ensrettingen og vektleggingen av tradisjonelle «russiske verdier» blitt sterkere. Putin snakker om russisk «genetisk overlegenhet» for å understreke hvorfor Russland fortjener å være en ledende og respektert nasjon i verden. Dette kan være et uheldig valg av ord, men gir likevel nokså skremmende assosiasjoner til irrasjonelle holdninger om at Russlands innflytelse i verden er en funksjon av naturlover.
For det tredje knytter Putin mer og mer sin personlige makt opp mot militæret og politiet. Han har arbeidet systematisk for å utbedre det militære forfallet som fant sted siden slutten av Sovjetperioden og særlig under president Jeltsin (årene 1991-1999). Det militæres rolle og betydning i samfunnet blir stadig mer understreket, samtidig som rettsvesenet brukes aktivt for å båndlegge den politiske opposisjonen. Maktapparatet ser like mye «innover» mot sitt eget folk som det ser «utover» mot potensielle fiender i andre land. Særlig er det russiske maktapparatet beskjeftiget med Russlands nære naboland; noe krisen i Ukraina illustrerer på en tragisk måte.
Og endelig bygger Putin mye av sin oppslutning på irrasjonelle fiendebilder. Det betyr ikke at Russland er uten utenrikspolitisk motstand, eller at Russland ikke har helt legitime forsvarspolitiske interesser som alle andre land. Men det betyr at Putin har skapt et skremmebilde av omverdenen; et bilde der Russland er truet fra kyst til kyst, og der særlig vestlige land konspirerer for å undergrave russisk selvstendighet.
Etter min mening er det liten tvil om at Putin er i ferd med å gjøre Russland til et «lukket samfunn» i Poppers forstand. Og på veien gjør han seg selv og landet mer sårbart, samtidig som han reduserer mulighetene for å få til et fredelig (sivilisert) maktskifte.
Et lukket og totalitært samfunn er typisk lite fleksibelt, og har rendyrket et lite antall handlingsmønstre. I et åpent samfunn - på den andre siden - tenkes ikke samfunnets institusjoner ovenfra og ned. Det er ikke individene som eksisterer for staten, det er staten som eksisterer for å tjene individene. Målet på en rettferdig stat er ikke om den er effektiv, men om den behandler alle sine medlemmer på en rettferdig måte (f.eks. om det er likhet for loven).
Poppers tilnærming til demokrati er preget av forsiktighet og pragmatisme, heller enn av idealisme. For ham er ikke spørsmålet først og fremst hvor folket henter sin suverenitet fra, eller hvordan makten bør delegeres. Spørsmålet er snarere hvordan vi kan unngå maktmisbruk og inkompetanse på den mest mulig fredelige måten; m.a.o. hvordan samfunnet på mest mulig sivilisert vis kan få til de endringene i lederskap som alltid er nødvendige.
På dette feltet har demokratiet noen helt åpenbare fordeler som andre styresett mangler. Ikke fordi folket alltid har rett og demokratiske beslutninger alltid er «riktige». Men fordi demokratiet kan være selvkorrigerende. I et åpent samfunn finnes en kritisk offentlighet. Her vil det være mulig å stille spørsmål ved måten makten utøves på. Det vil være mulig å reise nye politiske spørsmål. Det vil være mulig å lære av tidligere feil. Og - ikke minst - det vil finnes både en opposisjon og en institusjonell maktdeling som holder lederskapet under en viss kontroll.
Ingen av disse mekanismene vil være uten feil og mangler. Men det er i seg selv et sentralt poeng hos Popper; for ham er det ikke bare naivt, men direkte farlig å hengi seg til spekulasjoner om feilfrie politiske systemer og løsninger. Det er en menneskelig grunnerfaring at vi er feilbarlige, derfor er det like innlysende at ethvert politisk system vi måtte skape vil ha sine svakheter. Heller enn å søke det uoppnåelige, bør vi lære av historien og forsøke å unngå de mest alvorlige feilene. Det er en riktigere strategi å minimere skader enn det er å lete forgjeves etter perfekte systemer.
Virkeligheten for virkelige mennesker er alltid viktigere enn abstrakte politiske modeller. Derfor er Platon en farlig filosof, fordi for ham var den erfarte virkeligheten bare en dårlig kopi av de «ekte» abstrakte formene. Derfor er også Hegel (1770-1831) og Marx (1818-1883) farlige, fordi de mener å ha funnet «historiske lovmessigheter» som forklarer selve meningen med menneskets historie. Popper skriver [2]:
«Jeg hævder, at historien ikke har nogen mening. Men denne påstand indebærer ikke, at alt vi kan gøre er at stirre forfærdet på den politiske magts historie, eller at vi må betragte den som en grusom spøg. For vi kan fortolke den med henblik på de magtpolitiske problemer, som vi vælger at forsøge at løse i vor tid. Vi kan fortolke magtpolitikkens historie ud fra vor kamp for det åbne samfund, for et fornuftsherredømme, for retfærdighed, frihed, lighed og for kontrollen med international kriminalitet. Selvom historien ikke har noget endemål, kan vi påtvinge den vore endemål; og selvom historien ikke har nogen mening, kan vi give den mening. (...)
Det er os, der må indføre formål og mening i naturen og i historien. Menneskene er ikke lige; men vi kan beslutte os for at kæmpe for, at de får lige rettigheder. Menneskets institutioner, såsom staten, er ikke rationelle, men vi kan beslutte os for at kæmpe for at gøre dem mere rationelle.»Demokratiet passer som hånd i hanske med et pragmatisk og rasjonelt syn på politikk og historie, både fordi det plasserer makten til å endre lederskap (og lovgivning) hos folket og fordi et åpent samfunn har de nødvendige ressursene til holde makten til ansvar. Popper var derfor mer opptatt av å forsvare åpenheten mot dens fiender enn han var av den spesifikke utformingen av samfunnets enkelte institusjoner.
Med sin sterke vektlegging av verdien av kritikk, evaluering, læring, vilje til å bruke ny kunnskap og den åpenheten alt dette i virkeligheten krever - og som bare demokratiet kan tilby - ble Karl Popper en tydelig talsmann for demokrati og mot alle former for totalitært styre. Ikke fordi demokratiet er perfekt, men fordi det er bedre enn sine alternativer og fordi virkelig framgang er noe som skjer gradvis; ikke som store sprang inn i det ukjente.
Mellom Karl Popper og Vladimir Putin finnes åpenbart en politisk avgrunn. Men hva kan Popper lære oss om forholdet til Russland? Jeg tror det er flere ting. I sin analyse av hvordan Athen i sin tid utviklet seg fra å være et «lukket» samfunn til å bli verdens første demokrati, peker Popper på den betydningen som handel, sjøfart og kontakt med andre bystater hadde på den politiske kulturen i Athen [1]:
«Den måske største grund til det lukkede samfunds sammenbrud var udviklingen af søfart og handel. Tæt kontakt med andre stammer risikerer at underminere den følelse av nødvendighed, hvormed stammeinstitutioner betragtes; og handel, forretningsmæssigt initiativ, synes at være en af de få former, hvor individuelt initiativ og uavhengighed kan hævde sig, selv i et samfund, hvor stammelivsformen stadig er fremherskende. Disse to, søfart og handel, blev de viktigste karaktertræk ved den atheniensiske imperialisme, sådan som den udviklede sig i det 5. århundrede f. Kr. Og de blev virkelig erkendt som de farligste udviklingstendenser af oligarkene, medlemmerne af Athens priviligerede eller tidligere priviligerede klasser.»Athens oligarker fryktet innflytelsen fra omverdenen. Det samme gjør Moskvas oligarker i dag. Det er derfor de søker beskyttelse mot konkurranse hos staten. Det er derfor all kontakt med omverdenen er strengt politisk regulert, og alle kommersielle relasjoner av betydning må godkjennes politisk. Det er derfor den politiske økonomien i Russland har klare før-moderne trekk, og det ikke finnes noen vei til «sikre» investeringer utenom Putins maktapparat. Stadige «bølger» av kapitalflukt ut av landet bærer med seg et budskap om at selv ikke landets egne kapitalister har tillit til Russlands versjon av kapitalismen.
Derfor blir det også paradoksalt at Vestens reaksjoner mot Russlands politikk er å stramme inn nettopp på investeringer og handel. I den grad slike tiltak «treffer» Putin og hans oligarker kan dette kanskje ha en viss avskrekkende effekt; men i den grad de bidrar til å isolere Russland ytterligere og gjøre landets kontakt med omverdenen enda smalere, kan slik politikk bidra til å forsterke utviklingen av landet som et «lukket» samfunn.
Ikke veldig ulikt den måten John Stuart Mill (1806-1873) argumenterte på, hevdet Popper at lukkede samfunn nærmest dømmer seg selv til intellektuell og vitenskapelig stillstand. Ja, hele poenget med å «lukke» samfunnet er å holde nye tanker ute så godt det lar seg gjøre. Men da har man samtidig frasagt seg mulighetene til å dra nytte av nye kunnskaper, nye erfaringer og ny teknologi.
Russland er mer enn en militærmakt, det er også en stor kulturnasjon. Men frie og uavhengige akademiske institusjoner har dårlige kår i en situasjon som preges av populisme, politiske overgrep og offentlige løgner. Putins politikk er lite egnet til å skape noen vitenskapelig gullalder. Og det er mer sannsynlig at landet vil tape terreng i en pågående, globalisert kunnskapsutvikling som bygger på fri forskning, åpenhet og kritisk dialog.
Det russiske samfunnet har på lang sikt behov for mer enn militærmakt og et effektivt politi; landet sliter med omfattende helseproblemer, og russisk næringsliv vil i lengden ha behov for å gjøre mer enn å produsere energi og råvarer. Etter år med nedgang i folketallet er det igjen en svak vekst i Russlands befolkning. Det er ingen ting som tyder på at framtidens kompetanseutfordringer er mindre i Russland enn i andre land. Men det er mye som tyder på at dagens politikk bidrar til å gjøre utfordringen større.
På samme måte kan vi karakterisere mangelen på maktbalanse, mangelen på en fri og kritisk offentlighet, mangelen på rettssikkerhet og mangelen på toleranse. Alt sammen er uttrykk for forhold som over tid vil svekke Russland, ikke styrke det. Når Putin effektivt har tømt politikken for innhold – den handler nå utelukkende om makt og om patriotisme – har han samtidig svekket grunnlaget både for politisk deltakelse og forpliktelse.
Dette siste poenget er mer enn en detalj. I Poppers analyse av demokratiet er det grunnleggende viktig at det fremmer både individualisme og ansvar. I det det lukkede samfunnet er spørsmålet om personlig ansvar meningsløst fordi alle individer til enhver tid er underordnet fellesskapet. Ansvar er frihetens motstykke, og er noe som først oppstår i åpne samfunn. Men når det først har oppstått er det en helt nødvendig del av de prosessene som gir politikken autoritet, legitimitet og bærekraft.
Ingen føler ansvar for et system de selv ikke kan påvirke; ja, ikke en gang kritisere. I virkeligheten trenger Vladimir Putin mange å dele ansvaret med; mange som føler ansvar for Russlands utvikling. Men da er spørsmålet om personlig frihet kritisk. Som Popper skriver [1]:
«Personlige beslutninger kan føre til ændring av tabuer, og endda til ændring af politiske love, der ikke lenger er tabuer. Den store forskel er muligheden for rationel refleksion over disse sager. (..) Og i vor tid foretar mange av os rationelle beslutninger, om hvorvidt en ny lovgivning, og andre institutionelle forandringer, er ønskværdige; det vil sige, beslutninger der er baseret på en bedømmelse av de mulige konsekvenser, og på en bevidst forkærlighed for nogle av dem. Vi anerkender et rationelt personligt ansvar.»Det lukkede samfunnet er det åpne underlegent fordi det der foreligger et massivt underskudd på personlig ansvar. Og det finnes neppe noen som kjenner dette underskuddet sterkere enn han som har plassert seg selv alene på toppen.
Hva blir så den riktige responsen overfor et Russland som har valgt Spartas vei, og på den måten har malt seg inn i et hjørne? Jeg tror den viktigste lærdommen fra Popper er at isolasjon er et tveegget utenrikspolitisk virkemiddel. Handelspolitikk og økonomiske sanksjoner kan fungere avskrekkende, men er åpenbart ingen langsiktig løsning. Det er ikke godt å si om slike tiltak vil svekke eller styrke Putin, men de vil uansett bidra til å gjøre Russland mer lukket.
Samtidig har det en verdi at landene i Europa reagerer mest mulig samlet, og viser en felles holdning til den kursen som Russland har valgt i Ukraina. Situasjonen i Ukraina er ved et kritisk punkt, og dette er ikke et tidspunkt der Europa kan være uklare i synet på landets selvstendighet, viktigheten av en fortsatt demokratisk utvikling og at landet skal styres etter loven.
Men sanksjoner og straff må kombineres med noe som er mer løfterikt, og som kan peke framover mot en langsiktig løsning. Verken Russland, Ukraina eller resten av Europa er tjent med at dagens krise vedvarer. Oppgaven er å få engasjert Russland i en meningsfull dialog som handler om å løse felles problemer, til felles nytte. Oppgaven er å finne nye grenseflater inn mot det russiske samfunnet, arenaer for samarbeid og gjensidig læring, arenaer som støtter opp under åpenheten og det sivile samfunnet. Det kan være kultur og forskning, det kan være handel og industri, det kan være felles utfordringer knyttet til natur og miljø. Oppgaven er å demonstrere i praksis at det desperate fiendebildet som Vladimir Putin har tegnet for sin egen befolkning er usant.
Karl Popper viste oss at det lukkede samfunn åpner seg når nye erfaringer får lov til å gjøre seg gjeldende, når mennesker genuint settes i stand til å lære nye ting, og når det ikke lenger er forbudt å tenke nye tanker. Det er naturligvis ingen ting i veien med evnen til å lære i den russiske befolkning. Når vi utformer tiltak i den aktuelle krisen må vi derfor spørre oss hva det er vi vil at Russland skal lære. Og det kan gjerne være mer enn én ting.
Referanser:
[1] Karl Popper: «Det åbne samfund og dets fjender I. Platons fortryllelseskraft», Bokklubbens Kulturbibliotek, 2013
[2] Karl Popper: «Det åbne samfund og dets fjender II. Hegel og Marx», Bokklubbens Kulturbibliotek, 2013
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar