Derfor bør vi si nei til OL i 2022

Dagens Næringsliv: OL har allerede kostet en del penger

Oddmund Søilen og Tom Therkildsen 
Medlemmer av Arbeiderpartiet i Bergen

OL i Oslo vil trenge en statsgaranti på 35 milliarder kroner. Det er nesten dobbelt så mye som det idretten selv mente var urimelig da de skrinla planene for et OL i Tromsø for få år siden. Og fortsatt er det uklart hva arrangementet faktisk vil koste.

Det er også uklart hva kulturministeren har forpliktet seg til i sin dialog med IOC. Inntrykket er at arrangørens muligheter til å kontrollere økte kostnader er begrenset.

Det vi vet er at mesteparten av pengene vil bli brukt til gjennomføring, ikke til varige investeringer. Og vi vet at OL-arrangementer har en svært dårlig historie både når det gjelder å holde budsjett og når det gjelder fornuftig etterbruk av anlegg.

OL er med andre ord et høyrisikoprosjekt. Slik det ser ut nå, er OL i Oslo i 2022 dårlig samfunnsøkonomi, det har svak støtte i befolkningen, og det driver idretten i gal retning. En folkeavstemning som bare omfattet Oslo, og som ga et knapt ja-flertall, gir ikke prosjektet nødvendig demokratisk legitimitet. Derfor bør Stortinget si nei til en OL-garanti, og arbeidet med en OL-søknad bør avsluttes slik at idrettens og samfunnets ressurser kan benyttes mer konstruktivt.

Idrett betyr mye for store deler av befolkningen, og den organiserte idretten har lange tradisjoner i Norge. Idretten er landets største frivillige bevegelse, og Norges Idrettsforbund er samlet landets største frivillige barne- og ungdomsorganisasjon. Idretten driver et imponerende arbeid på alle nivåer og over hele landet. De demokratisk valgte organene i norsk idrett har etter vår mening et opplagt krav på oppmerksomhet og innflytelse.

Likevel er det riktig å si nei til OL i Oslo. På den ene siden handler det om troverdighet i den økonomiske politikken. Det er vanskelig for ansvarlige partier å si ja til en så omfattende statsgaranti og samtidig si nei til andre offentlige utgifter. På den andre siden vil det svekke idretten på lang sikt å bli assosiert med en så omfattende og ensidig pengebruk. Idretten har behov for investeringer over hele landet, og mange av disse blir naturlig nok satt til side av et stort OL-arrangement.

Argumenter om at ”vi bør unne oss en fest” kan ikke tas seriøst. Men det kan heller ikke argumentet om at bare en norsk søknad kan ”redde” de olympiske idealene. Når et idrettsarrangement har blitt så kontroversielt og krevende at ingen demokratiske land ønsker å være vertskap, er det behov for å gjennomtenke hele modellen på nytt.

Det har for lengst blitt klart at IOCs nåværende modell ikke er bærekraftig. Ulike forslag er allerede lansert, bl.a. muligheten for å dele arrangementet mellom flere land. Idretten - og idrettsgleden - fortjener bedre enn dagens gigantomani.

Det er rett at OL vil føre med seg investeringer i anlegg og annen infrastruktur i Oslo-området. Men det er en tung og kostbar vei å gå via et OL-arrangement for å utløse nødvendige tiltak. Vi er enige i at hovedstaden trenger betydelige investeringer i årene som kommer. Men det er de langsiktige behovene, og ikke ett enkelt idrettsarrangement, som bør styre bruken av samfunnets ressurser.