Kampen mot IS

IS har på kort tid etablert seg i store områder i både

Syria og Irak. Kilde: BBC

Regjeringen har besluttet å sende soldater til Irak. Hensikten er å hjelpe den irakiske regjeringen med å forsvare seg mot terrororganisasjonen IS.

Jeg synes det er en dårlig plan; - en plan som verken har hode eller hale. Norge burde ikke sende militært personell til Irak, men bør heller øke den humanitære innsatsen i regionen - alle steder der det i det hele tatt er mulig. Kampen mot IS bør føres på andre måter enn gjennom nok en Vestlig militær kampanje i Midtøsten.

Da president Obama la fram sin plan for hvordan USA vil bekjempe IS, understreket han at dette var noe USA hadde gjort med hell tidligere - og at de visste hva som var nødvendig:

"But I want the American people to understand how this effort will be different from the wars in Iraq and Afghanistan. It will not involve American combat troops fighting on foreign soil. This counterterrorism campaign will be waged through a steady, relentless effort to take out ISIL wherever they exist, using our air power and our support for partner forces on the ground. This strategy of taking out terrorists who threaten us, while supporting partners on the front lines, is one that we have successfully pursued in Yemen and Somalia for years." 

Virkeligheten er nok adskillig mer komplisert enn president Obama ga inntrykk av, og resultatene av innsatsen ikke nødvendigvis så positive. På nettstedet til Middle East Research and Information Project (MERIP) skriver Amanda Ufheil-Somers at man kanskje burde ta to skritt tilbake, og se hva som virkelig er oppnådd i Midtøsten de 10-15 siste årene, før man iverksetter en ny militær kampanje:

"Years of air strikes, drone-operated killings, and covert operations have brought neither peace nor safety to the region and its people. Estimates of the death toll from U.S. attacks in Pakistan, Yemen, and Somalia alone range from 3,100 to 5,400, including 570-1,200 civilians. Precise figures are impossible to obtain since the strikes remain classified, and investigating drone attacks is difficult and dangerous work.  

Nor has the drone campaign halted the proliferation of groups seeking to link their -- usually local -- agendas to the idea of a global struggle represented by al-Qaeda. Indiscriminate killing — and the constant fear of death from above -- has only destroyed communities and provided easy recruitment material for extremist groups." 

Amanda Ufheil-Somers viser til at IS selv er et resultat av vestlig involvering i regionen. Organisasjonen oppstod i det maktvakuumet som utviklet seg etter at USA trakk sine styrker ut av Irak, og hadde åpnet veien for det som skulle vise seg å bli en sekterisk og korrupt sjia-muslimsk regjering under ledelse av Nouri al-Maliki.

Når IS har møtt forbausende liten motstand; til tross for sin ekstreme tolkning av islam og sine brutale overgrep mot helt uskyldige mennesker, er noe av forklaringen at regjeringen i Bagdad ikke har klart (eller ønsket) å forsvare sin egen sivilbefolkning, og at lojaliteten til Bagdad i den sunni-muslimske befolkningen i de aktuelle områdene er svært liten. Årene med al-Maliki har gitt få grunner for det sunni-muslimske mindretallet i Irak til å stole på - enn si føle lojalitet til - sjia-regjeringen i landet.

Med kurderne er historien annerledes. De har hatt omfattende selvstyre i sine områder i det nordlige Irak i mer enn to tiår, helt siden den første Gulf-krigen i 1991. De har mye å forsvare i forhold til IS, og de har en viss kapasitet til å gjøre det. Nå ser vi da også at de gjør kraftig motstand, etter først å ha lidd flere nederlag.

Men IS er ikke bare i Irak, de er også i Syria, godt hjulpet av sekteriske konflikter i landet som har utløst en katastrofe for sivilbefolkningen av historiske proporsjoner. I et slikt terreng kan IS, med økende ressurser og sitt enkle budskap, manøvrere effektivt blant de mange væpnede gruppene. De skaffer seg allierte i kampen mot regimet til al-Assad, og de tar opp kampen mot Hezbollah og andre sjia-muslimske grupper som sloss for dagens regime i Syria.

Ved å etablere et "kalifat" - bygget på påstanden om at IS-lederen Abu Bakr al-Baghdadi er den rette etterfølgeren etter profeten Mohammed - har IS skaffet seg verdens største reklameskilt; med adresse til religiøst motiverte og politisk frustrerte muslimer over hele verden. Med dette skrittet er selve religionen blitt håndfast og levende for titusenvis av unge mennesker, som nå strømmer til Midtøsten for å sloss for det de mener er rett; og mot alt de mener er galt.

IS er en oppfordring til å gjøre mer ut av religionen enn bare å praktisere sharia og studere gamle vers i Koranen. "Kalifatet" bringer historier, verdier og visjoner fra middelalderen - fra islams "gullalder" (ca. 800-1250) - rett tilbake til vår tid, gjennom internett og mobiltelefoner. Her formidles løfter om praktisk talt å sloss for Gud, og eventuelt dø som martyr. Utviklingen de siste månedene viser at IS har vært ekstremt effektive til å spre sitt budskap, og rekruttere personer fra hele verden til sin krig i Irak og Syria.

IS snakker i konservative vendinger om islam og praktiseringen av religiøse lover, men er i virkeligheten fullt ut et produkt av moderne tanker og moderne teknologi. John Gray skriver hos BBC om hvordan IS best kan sammenlignes med et moderne internasjonalt konsern, som utnytter alt de kommer over av ressurser og kapital i de internasjonale markedene, samtidig som de bygger ny infrastruktur og etablerer sosiale tjenester i sine områder.

På kort tid har IS blitt verdens rikeste terrororganisasjon, som driver med alt fra valutaspekulasjon til produksjon og handel med olje:

"Isis uses this wealth to expand its popular base, providing public services and repairing damaged infrastructure in the areas it controls. Its use of social media is highly professional. On its websites it issues annual reports containing detailed accounts of its acquisitions and operations, including breakdowns of the bombings, assassinations and suicide missions it has carried out." 

Det er veldig lite som tyder på at kampen mot IS kan bli kortvarig, og svært mye som tyder på at organisasjonen - med sin disiplin, effektivitet, appell og ressursbase - kan få en langvarig tilstedeværelse i en region som mer og mer preges av politisk kaos, sekteriske konflikter og storpolitiske motsetninger.

Både i Irak og Syria er det politiske og sosiale bildet akkurat nå mer komplisert enn kanskje noen gang. I Irak har årene etter at USA trakk seg tilbake, og med al-Maliki som statsminister, vært stort sett bortkastet med tanke på å etablere et stabilt styre i landet. Den forrige regjeringen gjorde alle tenkelige feil, og mistet dermed legitimitet - til og med langt inn i det sjia-muslimske flertallet. Derfor var det nødvendig med en ny statsminister - Haider al-Abadi - som nå må jobbe aktivt for å få de ulike religiøse gruppene i landet til å trekke sammen. Særlig viktig er det å inkludere det sunni-muslimske mindretallet.

Samtidig har den irakiske hæren mer eller mindre kollapset. Mange år med terror, stridigheter og dårlig ledelse har skapt en umotivert hær, som verken har selvtillit eller bred støtte i befolkningen. Det er denne hæren som heller kaster våpnene enn å sloss mot IS, og det er denne hæren som bl.a. norske militære eksperter nå skal hjelpe til å blir mer motstandsdyktig.

Det ingen tvil om at den irakiske hæren kunne trenge noen gode råd, men det er heller ikke spesielt vanskelig å se hva slags dynamikk en slik prosess vil trenge. Dersom Haider al-Abadi ikke raskt lykkes med å etablere en regjering som folk har tro på, som kan samle hele landet, og som kan bære fram visjoner som den vanlige iraker mener det er verdt å sloss for, så vil tusenvis av gode råd være til liten nytte.

Her finnes med andre ord et vesentlig element av tidsnød; - Vestlig støtte gjennom bombetokt og militær rådgivning skal bidra til å holde IS på avstand akkurat lenge nok til at irakerne selv er i stand til å forsvare sitt eget territorium, med den nødvendige støtten fra sivilbefolkningen.

Dette er ikke en gang en plan. Det er et håp. Og dessverre, det er et håp som ikke støttes av spesielt mange argumenter eller fakta. Dels er det nå etablert væpnede sjia-muslimske selvforsvarsgrupper på utsiden av det offisielle militærapparatet, og disse er anklaget for å forfølge sunni-muslimer generelt, ikke bare personer som er mistenkt for tilknytning til IS. Dette bidrar dårlig til noen nasjonal samling i kampen mot IS. Dels er selve den irakiske hæren mistenkt for overgrep mot det sunni-muslimske mindretallet, noe den nye regjeringen så langt ikke har tatt tak i. Dette svekker både regjeringen og hærens autoritet og legitimitet.

Maged Mandour skriver hos openDemocracy at utskiftingen av al-Maliki bare har ført til kosmetiske endringer i Irak:

"The rise of ISIS has allowed the regime to consolidate its power base in the Shiite south and present itself as their protector. This sectarian structure has been maintained by cosmetic changes. The most important example is the call by Ayatollah Ali-Sistani for the then Prime Minister, El-Maliki, to step down and form a more inclusive government. Maliki did step down, however, the sectarian nature of the regime remains the same. The underreported abuses of the Shia militia against the Sunni community, which the Iraqi government seems to have either encouraged or actively ignored, is a clear example of their policy of encouraging sectarianism, which in turn helps the regime maintain its grip on power." 

Problemet er selvsagt at konflikten med IS griper rett inn i skillet mellom sunni-islam og sjia-islam; et skille som IS gjør hva de kan for å bygge opp under, og som den irakiske regjeringen under al-Maliki selv bidro til å forsterke. Foreløpig har vi ikke sett noe taktskifte fra den nye regjeringen når det gjelder å føre en mer inkluderende politikk, og denne svakheten kommer nok de norske soldatene raskt til å merke når de tar fatt på sin virksomhet i landet.

Som om situasjonen i Irak ikke var vanskelig nok er IS også kraftig engasjert i Syria. Og her er de politiske utfordringene, om mulig, enda større. La meg bare trekke fram tre dimensjoner:

• For det første at både IS og Vesten (inkludert Tyrkia) har regimet til al-Assad som fiende, samtidig som Syrias ledelse og Vesten har IS som felles fiende. Hver gang Vesten lykkes med å svekke IS i Syria gir man en form for indirekte støtte til al-Assad, et paradoks som kommer til å bli mer og mer framtredende etter hvert som krigen mot IS utvikler seg;
• For det andre at mens Tyrkia og kurderne har IS som felles fiende, er det ikke noe ønske i Tyrkia om å se at kurderne kommer styrket ut av kampene - verken i Syria eller i Irak. Vi har allerede sett hvordan Tyrkia sleper føttene etter seg når det gjelder å gi kurderne tilgang og kapasitet til å forsvare sine posisjoner inne i Syria;
• Og for det tredje at Iran, som ville være Vestens mest "naturlige" støttespiller i kampen mot IS i Irak, samtidig er den sterkeste støttespilleren til al-Assad regimet i Syria, som Vesten gjerne vil ha fjernet. Slik har Vesten Iran som en slags "alliert" i Irak og som en motstander i Syria - og på tvers av dette har IS posisjonert seg med sin krig mot alt og alle. 

Hvis det mangler en plan for Irak, finnes det absolutt ingenting med tanke på Syria. Her inngår nabolandene i regionen skiftende allianser, og de støtter ulike væpnede grupper inne i Syria. I tillegg til den støtten som formidles av ledelsen i de ulike nabolandene, finnes det en rekke ressurssterke enkeltpersoner som også engasjerer seg med støtte til forskjellige grupper i konflikten. Det er kjent at styrtrike enkeltpersoner i land som Saudi Arabia og Qatar gjerne lar noen millioner dollar flyte i de retningene de mener er mest tjenlige, sett fra sitt personlige ståsted.

Alt dette er pakket inn lag på lag - som en ondsinnet politisk løk - med den strategiske konflikten mellom Iran (sjia-islam) på den ene siden og Saudi Arabia (sunni-islam) på den andre, med kurderne på den ene siden og Tyrkia på den andre, med USA og Europa på den ene siden og Russland på den andre. Et eksempel: Bak Hezbollah som sloss på vegne av al-Assad inne i Syria står sjia-muslimene i Libanon, bak disse igjen står Iran, og sammen med Iran står ofte Russland.

Dette forklarer samtidig hvordan IS - en organisasjon som absolutt alle ser som en fiende, og som derfor har alle mot seg - faktisk klarer å vokse, vinne militære seire og etablere seg i stadig større områder.

IS har enorme fordeler av de sekteriske, politiske og strategiske motsetningene som rir Midtøsten som en mare, og som Vesten aldri på noe tidspunkt har evnet å få armene rundt. Tvert i mot er det slik at vestlige militære kampanjer i regionen uten unntak har endt med nederlag, og resultater som var stikk i strid med målsettingene. Irak er ett eksempel. Afghanistan - som rett nok ligger i utkanten av Midtøsten - et annet.

Fred Kaplan i Slate skriver hvordan USAs engasjement i kampen mot IS mer og mer tar form av en hengemyr. Hele planen - hvis vi kan kalle den det - bygger på en forutsetning om kampklare ressurser på bakken som kan gå inn å gjøre ferdig det arbeidet som bombingen fra luften har startet. Men disse ressursene finnes ikke, og USAs egne militære strateger antar at det vil ta mange år før for eksempel den irakiske hæren vil ha noe som minner om adekvat militær slagkraft.

Kurderne kan sloss heltemodig, det vet vi, men samtidig ruller det inn tusenvis av nye rekrutter til IS fra hele verden hver eneste måned. Inntil videre kan vestlige politikere snakke om rådgivning og operasjoner fra lufta, men før eller senere - helst før - må IS møtes med relevant motstand på bakken. En slik motstand lar seg ikke mobilisere i et Syria som er i full oppløsning, og vi må vente i flere år på at irakiske styrker vil være kampklare. Det betyr, i følge en slik logikk, at enten går Vesten inn med det personellet på bakken som faktisk trengs eller så lar man befolkningen i de aktuelle områdene sloss mot IS med de ressursene de har selv.

Som Kaplan oppsummerer:

"So here we are, back in the Middle East again, shoring up a dysfunctional regime, caught in the middle of a sectarian conflict, saddled with allies who aren’t doing much and whose interests conflict with ours, roped off from potential allies who could do much more but whose interests conflict with ours more deeply, and facing a bunch of millenarian savages whose appeal grows as our involvement deepens." 

Det sier seg selv at et hundretalls norske rådgivere i Irak utelukkende vil ha symbolsk effekt i forhold til noe som kanskje kan bli framveksten av et stabilt styre i landet, et land som da kanskje er i stand til å forsvare seg selv. Vi trenger ikke mye fantasi for å forstå at denne symbolske gesten er høyt verdsatt i USA; landet som i sin tid invaderte Irak, fjernet Saddam Hussain fra makten og kastet landet inn i årevis med vold, borgerkrig, terror og konflikter. Men at Norge har et ønske om å vise velvilje overfor USA er ikke en sterk nok grunn til å rettferdiggjøre norsk militær deltakelse i konflikten.

Det er relevant å spørre hva alternativet til bombetokter og militær rådgivning skal være. Det er ukontroversielt å være tilhenger av økt humanitær støtte til regionen, som har et enormt flyktningproblem og der sivilbefolkningen er utsatt for ufattelige lidelser. Likevel er støtten viktig, så humanitær bistand må være øverst på listen.

Så er det etter min mening helt legitimt å stille spørsmål ved den militære logikken som Vesten til alle tider har benyttet i forhold til Midtøsten; fra kolonitiden, via kuppet i Iran i 1953, Suez-krisen i 1956, Gulf-krigen i 1991, og helt fram til bombingen av Libya i 2011. Ideen om at Vesten bør "rydde opp" og skape orden i en region som ikke greier å styre seg selv. Dette bygger på en tanke om at Vesten har et overblikk over situasjonen som befolkningen selv ikke har, og i en viss forstand også en moralsk overlegenhet som gir mandat til å handle. Her ligger det mye dårlig skjult vestlig arroganse. 

Dette tankemønsteret utløser et behov for å "gjøre noe" dersom en situasjon blir tilspisset; og særlig dersom den tiltrekker seg stor oppmerksomhet fra mediene, - noe vi har sett at IS er eksperter på. Men mediedrevet moralisme er en dårlig rådgiver i spørsmål om krig og fred; - og om militær deltakelse.

I tiden fram til mars 2003 diskuterte vi livlig om det var rett å gå til krig mot Saddam Hussain. Mange mente den gangen at motstand mot den amerikanske invasjonen var det samme som (indirekte) å støtte den irakiske diktatoren, hvilket selvsagt var helt urimelig. På samme måte blir motstand mot militært engasjement mot IS nå identifisert som en form for indirekte støtte til de umenneskelige forbrytelsene som organisasjonen står bak.

Men en slik konklusjon er grunnløs. Det er fullt mulig å ta skarpt avstand fra IS og samtidig mene at løsningen på problemet ikke er ytterligere vestlig militær opptrapping i regionen. For min del mener jeg at en slik opptrapping mest sannsynlig vil bidra til større humanitære problemer og til at støtten til IS bare vokser. Jeg mener det finnes historisk belegg for en slik vurdering, og at ikke minst erfaringene fra Afghanistan trekker i en slik retning: Etter å ha brukt enorme militære, politiske og finansielle ressurser på å etablere et stabilt sivilt styre i landet er Taliban tilbake, og forventes å overta makten i stadig større deler av landet etter hvert som de internasjonale styrkene trekker seg tilbake.

IS, for sin del, ser ut til å ønske økt vestlig militær deltakelse i konflikten, gjerne også med soldater på bakken. En slik utvikling vil bare forsterke budskapet fra "kalifatet" om at det som pågår er en hellig krig der alle muslimer har en religiøs plikt til å bidra i kampen mot fienden - Vesten.

Når det er sagt kan jeg forstå at spørsmålet framstår som langt mer komplisert sett med amerikanske øyne. Amerikanerne sier gjerne at "hvis du har laget et problem, så er det du som eier det". Når regjeringen i Bagdad - som på alle måter er et produkt av amerikansk politikk - ber om assistanse, er det lett å forstå at president Obama synes det er vanskelig å si nei. Han er dessuten under press fra en politisk høyreside som både er fullstendig uvitende om forholdene i Midtøsten og samtidig monomant opptatt av at USA skal framstå som "sterkt". Det var den samme høyresiden som fikk USA inn i Irak i første omgang.

Men IS både kan og bør angripes på andre måter enn gjennom en vestlig militær kampanje. De har finansielle ressurser som, i alle fall i noen grad, kan spores og blokkeres. De er avhengig av å produsere og selge olje. Men oljehandel med IS kan underlegges en effektiv embargo dersom det internasjonale samfunnet ønsker det (det er et endelig antall punkter der olje fra IS kan nå markedene). IS er avhengig av våpen og andre forsyninger; - disse må komme et sted fra, og selv om det neppe er mulig å stanse alle forsyninger er det mulig å stramme kraftig til.

Ikke minst er IS avhengige av stadig nye rekrutter. Det må være et mål for alle siviliserte land å unngå at muslimsk ungdom ser det som en naturlig oppgave å slutte seg til en terrororganisasjon som IS. Vi vet at det er misnøye, frustrasjon og marginalisering som ofte skaper grobunn for terror; derfor er det en selvstendig oppgave å vise i praksis at det fiendebildet som IS er avhengig av å tegne, er falskt. Kampen mot terror starter slik sett på hjemmebane.

Å isolere og svekke IS - økonomisk, militært og forsyningsmessig - krever tett internasjonalt samarbeid. Gitt dagens situasjon kan det virke vel optimistisk. Men jeg vil hevde at det ikke er mindre optimistisk enn tanken om et "lett" militært engasjement fra luften, og med null fotavtrykk på bakken.

Den tanken er nok mer et håp enn en plan, og det ser ut til at håpet blir svakere for hver dag som går. Dermed kan vi være på vei mot enda en USA-ledet militær kampanje i Midtøsten. Og med norske soldater allerede på plass i Irak er det slett ikke utenkelig at vi må ta stilling både til spørsmålet om flere soldater og til hva de skal gjøre når de først er der. Tanken om et nytt Afghanistan er da snublende nær.

Ingenting ville glede meg mer enn om jeg tok fullstendig feil.