Uenige til Dovre faller?

De borgerlige sliter med å gi og ta

Fra Aftenposten, foto: Junge, Heiko

Denne uken blir det avgjort om landet får et budsjett med borgerlig flertall bak seg i Stortinget, slik at Regjeringen Solberg kan fortsette i enda noen tid. Det står mye på spill, og det er langt fra garantert at flertallet blir enige seg i mellom - selv om de fleste tror det.

Problemet er at det borgerlige flertallet ikke har noen felles politikk. Det var et flertall mot den forrige regjeringen, men ikke flertall for noe nytt. KrF, Venstre og FrP står like langt fra hverandre nå som før. Da det ble klart at de fire partiene ikke ville danne en flertallsregjering mistet Erna Solberg den "disiplinerende" effekten som deltakelse i regjering innebærer.

Derfor var det Høyre og FrP som laget budsjettet alene, som kranglet om detaljene departementene i mellom og som til slutt ble enige om store og små saker. I hele denne tiden satt Venstre og KrF på utsiden, på Stortinget. Da budsjettet endelig ble lagt fram var det ikke lett å høre på kommentarene fra den kanten om de kom fra opposisjonen eller fra "støttepartiene". Det var altfor lett for de to partiene å være høye og mørke i mediene en tid, før det endelig gikk opp for dem at et flertall for budsjettet betyr at de faktisk må bli enige med Høyre og FrP.

Der er de nå; og nå er bokstavene mindre og ordbruken mer tilpasset realiteten i situasjonen: Det borgerlige flertallet må faktisk greie å framstå som et flertall som utøver borgerlig politikk. For FrP - et parti som aldri har laget et statsbudsjett før - må det være bittert å se at ting de har fått gjennomslag for under budsjettprosessen nå blir borte igjen i Stortinget under forhandlingene med sentrum.

Det går en grense for hvor mange nederlag FrP tåler før det igjen kan bli interessant å innta protestrollen på Stortinget, dyrke populismen og kjenne at kraften fra gode meningsmålinger igjen strømmer tilbake. Etter min mening er det altfor mange som trekker paralleller mellom FrP og SV som nykommere i regjering. Da glemmer de at FrP og SV er fundamentalt forskjellige partier; det er helt andre grunner som vil holde FrP i regjering enn de som holdt SV i regjering i åtte år.

Ikke minst hadde SV, Sp og Arbeiderpartiet flertall. Det har ikke Høyre og FrP. Det betyr at Regjeringen må bli enig med minst ett annet parti i hver eneste sak den fremmer for Stortinget. Å finne fram slike flertall blir mer og mer krevende etter hvert som tiden går, for i politikken er det gjerne slik at hvis et parti stiller opp for et annet så forventes det noe tilbake. Slik etterlater en mindretallsregjering seg et spor av ikke-innløste sjekker etter hvert som tiden går. Til slutt blir det et spørsmål om sjekkene har dekning, og hvis regningen er for stor er regjeringen stort sett ferdig.

Det er sant at det ville være en mindre katastrofe for det borgerlige samarbeidet dersom det ikke blir enighet om et budsjett ved denne første korsveien. På den andre siden har vi allerede lært mye om hvor stor avstanden i virkeligheten er mellom de fire partiene. Hva med neste års budsjett? Og året etter det igjen? Stortinget er det samme, mandatfordelingen mellom partiene likeså. Det ville være rart om det ikke satt en borgerlig strateg ett eller annet sted og regnet seg fram til at hvis skuta først skal havarere kan den like gjerne gjøre det først som sist.

I alle sine år i opposisjon ble FrP mer og mer lei av å bli "tatt for gitt" som støtteparti for en borgerlig regjering. Dette toppet seg i den siste perioden med Kjell Magne Bondevik som statsminister, da FrP rett og slett fikk nok - og erklærte at de aldri ville støtte en ny regjering med ham som statsminister. Venstre og KrF føler nok at de nå har en viss forhandlingsstyrke fordi regjeringens budsjettforslag har blitt så uendelig mye mer upopulært enn noen i de to regjeringspartiene var i stand til å forutse. Likevel tror jeg sentrumspartiene bør unngå å frata FrP så mye innflytelse over Siv Jensens "eget" budsjett at tankene går tilbake til den tiden der man simpelthen antok at FrP ville stemme for hva som helst så lenge Arbeiderpartiet mente noe annet.

Anta nå at partiene faktisk blir enige. Det kan i så fall bare skyldes en av to ting: Enten at Høyre og FrP har gitt opp i saker som er viktige for dem, men som KrF og Venstre ikke liker (det kan typisk være saker i skatteopplegget), eller det kan skyldes at Regjeringen legger enda flere oljemilliarder inn i potten - slik at budsjettet blir enda mer ekspansivt.

Uansett er det snakk om en Pyrrhos-seier for sentrum. På den ene siden må de to partiene som faktisk har påtatt seg regjeringsansvar få anerkjennelse for det; de kan ikke tape alle saker i møtet med de to andre partiene på Stortinget. Da er grunnlaget for Regjeringen borte. På den andre siden kan ikke borgerlig uenighet føre til at landet samlet sett fører en uansvarlig og altfor ekspansiv økonomisk politikk; - en politikk som allerede er mer ekspansiv enn hva en rød-grønn regjering ville ha foreslått.

For borgerlige velgere må det være pussig å se at de stemte ut den rød-grønne regjeringen bare for å få en blå-blå regjering som virkelig hiver på med enda flere oljemilliarder for å dekke over intern uenighet. Det framstår ikke som et prosjekt for noe som helst, men heller som krisehåndtering allerede fra første selvstendige budsjett.

Skulle de fire partiene endelig bli enige - noe som fortsatt er mest sannsynlig, men altså langt fra sikkert - vil de forsøke å framstille det som en stor politisk seier for landet; og jeg antar at formuleringer som "et godt budsjett har nå blitt enda bedre" da vil falle ofte. Det er naturligvis ikke riktig. Det som er riktig er at vi endelig har fått et budsjett som kan samle flertall - hvilket er noe helt annet.

Men velgerne har nå en gang gitt oss det Stortinget vi har, og slik sett er det ikke merkelig om dette også gjenspeiles i budsjettet. Problemet for landet er at de borgerlige partiene har mye lettere for å redusere statens inntekter enn de har for å redusere utgiftene. Derfor er "borgerlig" budsjettpolitikk nesten alltid ekspansiv; økte utgifter og reduserte inntekter går som regel greit, mens motstykkene som er nødvendige for balansen - økte skatter og kutt i andre utgifter - aldri går spesielt bra.

Før valget i fjor var regjeringspartiene, og spesielt Høyre, svært forsiktige med å uttale seg om framtidig politikk. Strategien var å si minst mulig, og heller la den rød-grønne regjeringen få slite med behovet for fornyelse etter åtte år med makten. Strategien virket, og høyresiden vant valget klart. Men akkurat i det øyeblikket da gevinsten fra valgseieren skal høstes inn kommer ett av de mest kjente spøkelsene i norsk politikk - borgerlig uenighet - fram igjen. Den tiden som ikke ble benyttet til å lage felles politikk før valget ble plutselig svært verdifull, men det er - som britene sier: "Water under the bridge".

Det er et paradoks at nettopp i det året der vi feirer Grunnloven og folkestyret, viser Stortinget seg fra en mindre attraktiv side. Før fjorårets valg var det flere på borgerlig side som hyllet fordelene ved en mindretallsregjering: Stortinget fikk en sterkere rolle, regjeringen kunne ikke avgjøre saker "på kammerset", det ble flere saker som mediene kunne rapportere om, det ble mer "liv og røre" i politikken - alt sammen til beste for demokratiet, fikk vi høre.

I dag er det nok noen hver som tenker på flertallsregjering som et bedre alternativ, tross alt. Jeg føler meg sikker på at Erna Solberg er en av dem. Nå gjelder det imidlertid å skrape sammen det som fortsatt måtte finnes av borgerlig enighet og skaffe landet et statsbudsjett.

Hva som er planen for neste år vet ikke jeg, men for Regjeringens skyld bør den være god.