Tea Party i FrP

Fra www.nrk.no: Samarbeid er krevende

Nestleder Per Sandberg i FrP sitter ikke der han sitter uten gode grunner. Han er valgt inn på Stortinget, han sitter i partiledelsen i ett av de to regjeringspartiene, men han sitter ikke i Regjeringen. Det er en hovedoppgave for Per Sandberg å “ivareta partiets identitet” fra den posisjonen han har som frittalende stortingsrepresentant.

Dette er et helt bevisst valg fra Sandbergs og partiets side, og slett ikke begrunnet ut fra at Sandberg er av dårlig statsrådkvalitet. Tvert i mot, den rollen som Sandberg fyller - der han fra Stortinget kan dekke hele feltet av politiske saker uten å umiddelbart ansvarliggjøre Regjeringen - kan bare sammenlignes med den krevende jobben Siv Jensen har som partileder og finansminister.

Sandberg er viktigere enn en statsråd. Å gjøre ham til statsråd ville være det samme som å avgrense hans politiske rekkevidde. Men den rekkevidden trenger FrP i sine første år som regjeringsparti. Vi ser klart på meningsmålingene at velgerne ikke er like fornøyde med regjeringsprosjektet som partiet selv. Da trengs Per Sandberg.

Hans rolle er å minne velgerne om at FrP fortsatt er FrP, selv om noen få på toppen har begynt å kjøre i svarte regjeringsbiler og oppfører seg merkelig “ansvarlige”. I alle sine år uten regjeringsansvar - og det er tross alt det store flertallet av år der partiet har eksistert - har det politiske mantraet til FrP vært at politikk egentlig er veldig enkelt, hvis bare “skikkelige folk med sunn fornuft” fikk lov til å bestemme. Folk som Per Sandberg, for eksempel.

Hvis slike folk fikk lov til å bestemme ville vi ikke hatt problemer i eldreomsorgen eller helsevesenet. Det ville ikke vært mangel på “politikraft” (en helt ny kategori energi som vitenskapen enda ikke har greid å gjøre rede for). Vi ville ikke hatt alle utfordringene knyttet til innvandring og integrering. Vi ville ikke hatt dårlige veier og høye alkoholavgifter. Og Mulla Krekar ville vært ute av landet for lenge siden.

Vel, nå sitter partiet i regjering, men det som var enkelt før har plutselig blitt mye mer komplisert nå. Partiet som skulle rydde opp både her og der har begynt å snakke en politisk dialekt som er mistenkelig lik den andre, og mer "ubrukelige", partier snakker.

Det første “egentlige” statsbudsjettet som er utformet med en finansminister fra FrP var verken fugl eller fisk, og det ble heller ikke spesielt godt mottatt av velgerne. Derfor trengs Per Sandberg. Hans rolle er å forsikre om at alt er enkelt likevel, men fordi partiet trenger støtte fra andre ("ubrukelige") partier for å få flertall, blir fornuften svekket og de enkle løsningene blir plutselig kompliserte. Slik er Sandbergs bidrag til kritikken av den sunne fornuft: Sunn fornuft + ufornuft = fortsatt ufornuft. Det sier seg selv at det er kompromissene, avvikene fra den rene FrP-politikken som er problemet.

FrP har lenge hatt som ambisjon å bli et regjeringsparti. Men de har samtidig en ambisjon om å være et stort parti. Gjennom flere år har partiledelsen kunnet observere hva som skjedde med SV og Sp i koalisjon med Ap; og de er fast bestemt på å hindre en tilsvarende utvikling i kompaniskap med storesøster i Høyre. Da kan ikke partiet framstå som et eneste stort kompromiss mellom ubegeistrede partnere - som bruker store ressurser på å beskytte seg mot hverandre.

Her ligger en politisk funksjon som venter på å bli iverksatt. Denne funksjonen heter Per Sandberg, og oppgaven hans er å møte ethvert argument med et svar i kategorien “dette hadde vært veldig enkelt hvis bare FrP slapp å ta hensyn til V og KrF”. At denne funksjonen opererer på en mest mulig synlig måte er en viktig del av FrPs strategi for å mestre bytteforholdet mellom regjeringsparti og stort parti. Svært mange i FrP kan levende huske hvordan det var å være et stort parti; de husker det som en fin opplevelse, og vil gjerne tilbake til den tiden.

Per Sandberg er den største politiske plakaten i FrP, bare forbigått av partilederen. Han trekker til seg oppmerksomhet ved å framføre hårreisende argumenter som garantert sikrer oppmerksomhet i mediene, og som garantert provoserer KrF og V. Tanken er at dette skal ha to effekter: Først skal så mange velgere som mulig “kjenne igjen” gode, gamle FrP og tenke mindre på den lille gruppen som kjører omkring i svarte regjeringsbiler og som har begynt å snakke så rart. Deretter skal den “ansvarlige” partilederen Siv Jensen ta ansvar, og offentlig be Sandberg om å roe seg litt ned slik at partiet kan fortsette å høste  frukter fra samarbeidet i Regjeringen.

Dette “good cop, bad cop” opplegget er nå iverksatt med full styrke. Per Sandberg sier ja til gjenvalg - og dermed kan de som er opptatt av “sjela” til FrP ta det litt mer med ro, - han blir ikke borte med det første. I tillegg skal Sandberg utstyres med noen ekstra ressurser fra sin posisjon på Stortinget; mer administrativ og politisk kapasitet som skal sette ham i stand til å ha maksimal rekkevidde i tiden fram mot kommunevalget. Strategene i FrP har for lengst erkjent at regjeringssamarbeid er noe velgerne under gitte vilkår kan støtte, men at den grunnleggende oppslutningen ligger hos alle dem som liker "det gode, gamle partiet" bedre enn regjeringspartiet.

Det er en krevende og risikofylt strategi FrP har valgt seg. Det kan gå riktig galt, fordi Sandberg blir så ivrig i tjenesten at han avdekker noen av de dype avgrunnene som eksisterer mellom FrP og partnerne i visse spørsmål. Miljø og integrering er to slike saksfelt; - med sine groteskt urimelige påstander om KrFs “ansvar” for terrorhandlinger og grove karakteristikker av norske minoriteter, kan det se ut som Sandberg var farlig nær å selvantenne det borgerlige samarbeidet for en stund.

Så må alle vente på neste runde med meningsmålinger og se om strategien virker. Samarbeid på borgerlig side er viktig, men FrP har sitt eget Tea Party som også må tilfredsstilles. Og lederen for det partiet heter Per Sandberg.