 |
| Fra Aftenposten, foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvarets mediesenter |
Her minner hun oss om at fram til i dag har det vært nokså bred enighet om Norges politikk overfor Russland; som stor og viktig nabo på den ene siden og som politisk og militær stormakt på den andre.
Ambassadør Kongshem utfordrer oss til å forsøke å se verden fra Russlands synsvinkel. Vi vil da kunne se at det gjennom århundrene ikke bare har vært varme vinder som har kommet fra Vest, men også invasjonshærer og aggresjon.
Dette bør få oss til å erkjenne at Russland har en interessesfære som landet er avhengig av for å føle trygghet, og i denne sfæren inngår Ukraina. Ambassadøren spør:
"Hvorfor er det så vanskelig å forstå at Russland har samme strategiske interesser i sitt nærområde som en annen stormakt, USA? Hvorfor hadde vi så vanskelig for å forstå de mange signaler fra Moskva om at EU og NATO var i ferd med å trå dem for nær med sine invitasjoner om medlemskap til Georgia og Ukraina?"Hun mener åpenbart at Norges nåværende politikk overfor Russland er både smålig og historieløs, og peker på at vi ikke har vist den nødvendige takknemligheten overfor Russland i forbindelse med markeringen av frigjøringen av Finnmark under andre verdenskrig.
Men ambassadør Kongshem blander kortene; både de historiske og de politiske. Vi kan ikke bygge vår utenrikspolitikk på en forutsetning om at Sovjetunionen fortsatt eksisterer og at Ukraina ikke er en selvstendig nasjon.
Det har gått invasjonshærer både i østlig og vestlig retning gjennom historien, og sist jeg sjekket var det faktisk Sovjetunionen som etter andre verdenskrig underla seg store områder i Sentral-Europa, og i virkeligheten gjorde en rekke land om til vasallstater som var styrt direkte fra Kreml. Men hendelsene i 1989 og 1990 gjorde at Sovjetunionens sammenbrudd kom stadig nærmere.
For å huske litt tilbake: Den 8. desember 1991 gikk presidentene i Ukraina, Hviterussland og Russland (Boris Jeltsin) sammen om å erklære at Sovjetunionen var oppløst og erstattet av Samveldet av Uavhengige Stater. Den 21. desember 1991 undertegnet samtlige sovjetrepublikker (unntatt Georgia) den såkalte Alma-Ata protokollen som bekreftet at Sovjetunionen ikke lenger eksisterte. Michael Gorbatsjov gikk av som president for Sovjetunionen den 25. desember 1991, og erklærte samtidig at dette embetet ikke lenger eksisterte.
Om kvelden første juledag 1991 ble det sovjetiske flagget senket ved Kreml for siste gang i historien, og det russiske flagget (trikoloren) ble heist i stedet. Vi som så TV-bildene glemmer dem aldri.
Med Sovjetunionens fall ble det mulig å rette opp den ekspansjonen vestover som hadde skjedd i forbindelse med andre verdenskrig. Land som Ukraina, Hviterussland, Bulgaria, Romania, Estland, Litauen, Latvia, Tsjekkoslovakia, Jugoslavia og Polen var nå frie og selvstendige til å velge den politiske kursen de selv mente var den beste for sine egne land. Som vi vet i dag gikk utviklingen mot å bli en demokratisk og selvstendig nasjon slett ikke på samme måte i hvert av disse landene. I enkelte land ble demokratiet nokså raskt etablert og stabilisert, i andre land fikk vi konflikter, borgerkriger, ustabile regimer og langt fra noe stabilt demokrati.
Noen land ble mer plaget av korrupsjon enn andre. I Russland har pendelen svingt fra de "løsslupne" 1990-årene under Jeltsin til dagens korrupte og autokratiske styre under Putin. I Ukraina har det alltid eksistert en "øst-vest" dimensjon både i geografien som i politikken, og av de presidentene som har hatt makten siden 1991 (Leonid Kravtsjuk, Leonid Kutsjma, Viktor Jusjenko (etter den "oransje" revolusjonen) og Viktor Janukovytsj) er nåværende Petro Porosjenko den som har et klarest mandat for å bringe landet nærmere EU og Vesten.
Det var jo nettopp skuffelsen over at tidligere president Janukovytsj ikke ville undertegne en ny samarbeidsavtale med EU som var en av de viktigste årsakene til de omfattende - og voldelige - protestene som startet på Maidan-plassen i november 2013, og som endte med at presidenten til slutt måtte flykte fra landet og deretter ble avsatt av parlamentet i 2014.
Ambassadør Kongshem har helt rett i at det finnes spesielt sterke historiske bånd mellom Ukraina og Russland. Den "første utgaven" av den russiske nasjon hadde Kiev som sitt hovedsete, før den mongolske invasjonen i 1240 ødela byen, og innledet et om lag 250 års mongolsk styre over russerne. I moderne tid var Ukraina en integrert del av det russiske imperiet, og Ukraina var også en av de første republikkene som var med på å stifte Sovjetunionen. Så forbindelsene er unike og langvarige.
Ja, langt ut på 2000-tallet ble det tatt for gitt at den politiske ledelsen i Ukraina alltid ville være spesielt lydhør overfor Russlands behov og Russlands synspunkter, og at Vesten ville akseptere at Ukraina på denne måten var underlagt russiske interesser. Men i virkeligheten har denne "modellen" brutt sammen for lengst. Det interessante spørsmålet er jo hva Ukraina ønsker selv, og ikke hva slags historisk krav Kreml måtte mene at de har på landet.
Ambassadør Kongshem synes å henge fast i ideen om at Ukraina ikke "egentlig" er selvstendig, og ikke fullt ut kan tre ut av Russlands skygge. Men det er ikke slik vi behandler selvstendige stater i Europa i 2015. Det er minst to parter som må til for å tolke det "spesielle" forholdet mellom Russland og Ukraina, og Ukraina er en av dem.
Jeg mener altså at ambassadøren blander kortene på en farlig måte. For hvis vi aksepterer denne måten å tenke på - at historiske relasjoner legger legitime føringer på dagens politikk - dukker det jo opp en hel rekke med "spesielle" relasjoner som ikke minst involverer stormakter og deres naboland, og som kan lede til usunne ambisjoner. Vi bør derfor legge denne tenkemåten bak oss, og heller akseptere at det er de menneskene som lever i dag - representert ved deres lovlig valgte ledelse - som avgjør hvilken retning et land skal ta.
En annen side ved dagens konflikt som ambassadør Kongshem synes å overse er utviklingen i selve Russland under Putins tredje periode som president. Jeg mener det er grunnlag for å hevde at dagens Russland - og dagens utgave av Vladimir Putin - er noe helt annet enn hva vi hadde for ti år siden.
Fram til det store fallet i oljeprisen høsten 2014, og de raskt økende problemene i russisk økonomi, snakker vi om en unik periode med vekst, store inntekter og forbedring av levekårene for svært mange mennesker i Russland. Men i den samme perioden har omfanget av korrupsjon økt, makten er mer konsentrert enn noen gang siden Sovjetunionens sammenbrudd, omfanget av tilfeldig maktutøvelse har tiltatt, den sivile og frivillige sektoren er underlagt streng regulering, og Putin har ved flere anledninger blitt avslørt som en løgnaktig og upålitelig leder.
Internt i Russland er det bygget opp et nasjonalistisk hysteri, der hovedbudskapet er at Russland er utsatt for en omfattende konspirasjon fra Vesten. Jeg vil gi ambassadør Kongshem rett i at Vesten (Nato og EU) ikke alltid har opptrådt klokt og tillitsskapende i forhold til Russland. Jeg understreker alltid dette poenget, fordi det er viktig. Vesten kan bli klokere i sin dialog med Russland, det er det ingen tvil om.
Men selv med dette forbeholdet er det ingenting som kan rettferdiggjøre Russlands dobbeltspill og måten tusenvis av helt uskyldige mennesker nå rammes av den stadig økende russiske støtten til opprørssoldatene inne i Ukraina. Vi må ikke glemme at dette er opprørere som ikke har befolkningens støtte. Dette er bruk av vold - på en måte som først og fremst rammer totalt uskyldige mennesker - for å presse igjennom en politikk det ikke finnes støtte for. Dette er kamphandlinger som først og fremst er ment å skulle destabilisere Ukrainas valgte ledelse.
Russlands atferd i Ukraina kan bare karakteriseres med ett ord, nemlig uakseptabelt. Og det er litt forbausende at en norsk ambassadør synes å mene at det er Norge som nå legger opp til at forholdet mellom våre to land blir mer anstrengt. Slik jeg ser det, ligger det ansvaret helt tydelig et annet sted, nemlig hos en russisk president som mer og mer demonstrerer at han ikke kan vurderes som en pålitelig partner.
Nylig ble Minsk II avtalen forhandlet fram mellom Russland, Ukraina, Frankrike og Tyskland. Denne avtalen er i virkeligheten det eneste som nå står i veien for at vestlige land - USA i første rekke - starter med å supplere nye våpen og annet materiell til Ukraina på samme måte som Russland har støttet opprørerne hele tiden. En slik utvikling vil åpenbart føre til at konflikten øker, og er derfor noe alle parter må forsøke å unngå.
Hos Chatham House skriver direktør Robin Niblett at Minsk II er et siste forsøk fra Angela Merkel på å få Putin til å erkjenne realitetene; - at han denne gangen faktisk har gått over en strek på en måte som er uakseptabel, og at han derfor har en sterk egeninteresse i å finne en vei tilbake. For akkurat på samme måte som modellen fra den kalde krigen ikke lenger gjelder er det helt essensielt at Vesten viser vilje til å forsvare noen felles verdier som har skapt et samhold som har eksistert i flere generasjoner. Vesten (EU og Nato) har ingen ting å gå på når det kommer til Ukrainas selvstendighet; det er her Putin har regnet så fryktelig feil. Russland kan bare få innrømmelser fra Ukraina hvis Ukraina selv vil, og ser seg tjent med det.
Niblett er opptatt av at Vesten nå er svært tydelige på hvordan Minsk II skal forstås. Ethvert angrep utenfor den linjen der det er avtalt våpenhvile fra i dag av er å betrakte som et brudd på avtalen. For det andre må ingen av de sanksjonene som er innført mot Russland vil bli opphevet før Minsk II er 100 prosent gjennomført, inkludert en fri og ubegrenset adgang for personell fra Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE) i konfliktområdene og adgang for militære styrker fra Ukraina til å sikre sine egne grenser mot Russland.
I mellomtiden er det viktig at støtten til Ukraina fortsetter på andre måter, økonomisk og humanitært. Putin og Russland har utløst en humanitær krise i Europa som ikke kan få noen annen løsning enn at Russland endrer kurs og trekker seg tilbake. Slik sett er konflikten trolig den største feilberegningen Putin har gjort i hele sin karriere.
Nå sitter vi på en skjør avtale, i et ustabilt område der praktisk talt ingen ting skal til for å utløse nye krigshandlinger. Hva da? I følge Niblett er tiden da kommet for å demonstrere i praksis hvordan Putin feilberegnet situasjonen og skaffet seg sitt livs største krise, selv om det vil koste dyrt:
"Should the conflict resume, military assistance by the West may not be any more effective than economic sanctions at changing Russian policy in the near term. It may indeed escalate the conflict. But both policies are principally about imposing costs on Russia for its actions and accepting costs on North America, Europe and their close allies. It is essential that they demonstrate to Putin their willingness to take the risks involved in defending the values upon which their prosperity and security have been built these past 70 years. "Putin har regnet med at Vestens interesse for Ukraina gradvis ville avta, og at den gamle tanken om at Ukraina "egentlig" ikke er uavhengig fra Russland ville slå rot på ny. Men tanken er feil og tiden er ny. Det er dette Putin sliter med å innse, og grunnen til at han gjør alvorlige feil.
Jeg føler meg trygg på at ambassadør Kongshem tar avstand fra Russlands aksjoner i Ukraina, like sterkt som meg. Hun er sikkert også helt enig i at Norge stiller seg bak den politikken som EU og Nato har formulert; - og at det er viktig at Vesten står samlet i møtet med et aggressivt Russland.
Russland skal fortsatt være vår nabo i øst og det er hensiktsløst å iverksette særnorske tiltak som ødelegger forholdet mellom våre to land. I den grad dette skjer er jeg enig med ambassadør Kongshem i at det bør opphøre. Men samtidig må vi ikke miste selve hovedsaken av syne; og den er at Russland har opptrådt og fortsatt opptrer fullstendig uakseptabelt i forhold til Ukraina.
Norsk politikk må være å stå fast sammen med våre allierte i denne konflikten, samtidig som vi støtter den lovlig valgte ledelsen i Ukraina. Det er Ukraina, og bare Ukraina selv, som kan avgjøre hvilken utenrikspolitisk orientering landet skal ha.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar