Utdanning og dannelse

For litt siden siden ble jeg invitert til å holde en presentasjon under konferansen "Er utdanning irrelevant?" ved Universitetet i Bergen. Det var en hyggelig invitasjon; - jeg synes temaet er både spennende og viktig. Og jeg mener innstillingen fra det såkalte "Dannelsesutvalget" er et godt grunnlag for en viktig debatt: Hvilke normer og verdier ønsker vi at høyere utdanning skal formidle? Hvordan kan utdanningene stimulere studentenes orienteringsevne; både innenfor hvert fag, mellom fag og disipliner, og i det større bildet mellom person og samfunn?

Nesten samtidig fikk vi den store debatten om "Hjernevask-programmene", om forholdet mellom kultur og natur og - ikke minst - forholdet mellom ulike vitenskapelige disipliner og deres forklaringskraft når det gjelder sosiale spørsmål (kjønnsroller, seksualitet, vold og så videre). Et bedre eksempel på behov for "dannelse på tvers" kunne vi nesten ikke fått, men det ville være synd å si at vårt akademiske miljø fullt ut har levd opp til idealet om å være et "argumentativt fellesskap" i møtet med Harald Eia's journalistiske forenklinger.

Hva vi mener med "dannelse" kan være ulike ting. Det er et sprang mellom tradisjonell borgerlig "salongdannelse" og den sokratiske viljen til å dø for retten til å forfølge sannheten. Altså handler debatten om både store og små spørsmål. Noen kommer ut av de enkelte fag og utdanninger, mens andre handler om institusjonsverdier og om de store spørsmålene som befinner seg på "utsiden" av utdanningsinstitusjonene; miljø, sosial rettferdighet, toleranse, globalisering - for å nevne noen.

Jeg var bedt om å reflektere litt rundt disse spørsmålene med utgangspunkt i en arbeidsplass i industrien. Hva er industriens kompetansebehov, og hva er forholdet mellom dette behovet og den pågående debatten om utdanningenes organisering, innhold og normative grunnlag?

Ett av svarene er at industrien har et sammensatt kompetansebehov. Den trenger ekspertise på mange ulike fagområder. Et annet svar er at de ulike fagområdene stadig oftere må finne svar på felles utfordringer, som enten har å gjøre med bedriftens egen forretningsmodell eller som er knyttet til bedriftens omgivelser. Et tredje svar er at det ikke finnes noe bytteforhold mellom faglig kompetanse og evne til å jobbe på tvers av fag og disipliner. Alle må kunne noe, men dette "noe" får større verdi for selskapene når folk er i stand til å løse oppgaver på tvers av faggrenser. Og til slutt: Som ellers i samfunnet er det ingen som noen gang blir ferdig utlært. Det foregår svært mye kunnskaps- og kompetanseutvikling i industrien på daglig basis, og de bedriftene som ikke har et aktivt syn på denne læringen står i fare for å pådra seg store problemer.

Dannelse må bety å gi studentene mulighet til å reflektere både over den kunnskapen som formidles til dem og den framtidige rollen de skal ha som yrkesutøvere - med andre ord deres egen rolle som aktører i en større sammenheng. En av de som er opptatt av at viktige livskvaliteter - som frihet, evne til å gjøre moralske valg og evne til å handle - er grunnleggende sosiale - og forutsetter både en historisk ramme og tilstedeværelsen av andre mennesker, er den kanadiske filosofen Charles Taylor. For Taylor er det umulig å snakke om selvrealisering bare som et spørsmål om å ha muligheter (d.v.s. fravær av hindringer), det handler også om å kunne utøve disse mulighetene. Slik utøvelse skjer alltid i samspill med andre, innenfor rammen av et samfunn. Dermed kan ikke spørsmålet om individuelle rettigheter og moralske valg reduseres til noe som angår meg og mitt - det kreves en større ramme og en bredere forståelse. Taylor representerer etter min mening en spennende måte å illustrere dannelsens normative utfordringer på.

(For å se på presentasjonen i fullskjerm-modus, klikk på "menu" nederst, og velg "View Fullscreen".)

UiB Konferanse Dannelse (1)