Matrix

Tiden er i ferd med å renne ut for president Obama og Kongressen når det gjelder å gjøre noe med ”taket” på USAs statsgjeld. Situasjonen er temmelig unik. Det har vært krangel om gjeldstaket tidligere, javisst. Men nå! Nå er stemningen nesten hatefull, fordi USA befinner seg i sin dypeste økonomiske og politiske krise på generasjoner. Den fulle rekkevidden av dette er det svært få som ønsker å ta inn over seg, verken i USA eller andre steder.

Det er noe helt uvirkelig over det som skjer. I verdens største økonomi og eneste militære supermakt går livet nesten som normalt. Presidenten og statsrådene hans reiser omkring, holder taler og driver politikk. Opposisjonen i Kongressen gjør det samme. Forberedelsene til neste nominasjonsvalg er i gang. Nyhetsstudioene sender ut sine meldinger fra fjern og nær. USA har fortsatt meninger om det meste; om Syria, Egypt, Kina, Brasil og den europeiske gjeldskrisen – for å ta et lite utvalg.

Visste vi ikke bedre kunne vi lures til å tro at alt var omtrent som det skulle i ”God’s own country”. Men det vi ser er Matrix, en gigantisk illusjon som lar engstelige øyne få se det de ønsker å se – og ikke det de trenger å se. For USA er både økonomisk og politisk bankerott, og har allerede vært det en stund. For hvert minutt som går drar USA på seg utgifter som ingen betaler for, og gjelden bare øker. Presidenten går i lånte klær, og landets soldater er utstyrt med lånte våpen. Universiteter og sykehus driver for lånte penger, mens staten låner inn store summer for å betale lønn og pensjoner.

Nå må USA ta opp nye lån for å betjene de gamle. Det er som å betale ett kredittkort med et annet. Foreløpig står kortleverandørene i kø for å få USA som kunde, - en situasjon som stakkars Hellas og Portugal bare kan misunne dem. Men selv USA må betale gjelden sin før eller siden, ellers kommer køen av villige utlånere til å skrumpe kraftig inn. Det blir en sur regning.

Som andel av samlet verdiskaping er skattenivået i USA lavere enn på 60 år. Og det er jo klart: Når det ikke betales tilstrekkelig med skatter og avgifter, så går staten nødvendigvis med underskudd. Derfor gjeldskrisen.

Men i USA har politikerne gjennom tiår greid å gjøre skatter og avgifter til noe uanstendig. Noe man nesten ikke tør snakke om. Noe ufint som bør skyves under teppet. Noe man bare snakker om i forbindelse med skattekutt, aldri skatteøkninger. Det er nesten bare utroskap og ukurante selvportretter på Twitter som er verre.

Særlig er skatter på føderalt nivå upopulære. Den politiske kulturen tilsier at alt som skjer i Washington er noe som skal snakkes ned; for der sitter alltid ”de andre”, de som ”ikke vet hvordan vanlige mennesker har det”. Den politiske eliten i USA lever av å snakke stygt om seg selv – i den tro at man da snakker aller mest stygt om de andre. Denne selvplagingen er en tragisk nødvendighet, men ikke så sjelden komisk.

Slik har skatt blitt til en skitten affære, heller enn en nødvendighet for et sivilisert og oppegående samfunn. Å skape nye skattehull har blitt sett på som en politisk bragd. Ja, selv president Obama befinner seg i denne tåken. ”Det hadde vært hyggelig om vi kunne beholde alle skattehullene, men det har vi ikke råd til”, sa han nylig i en tale. Det kan han umulig mene. Mange av skattehullene i USA er dypt usosiale. Hva som er ”hyggelig” med å beholde dem er ikke til å forstå, i alle fall ikke dersom man er opptatt av en viss sosial rettferdighet. Noe av det aller første som burde skje i USA er nettopp å tette igjen skattesubsidiene til de rike og velstående.

Var uttalelsen til Obama en forsnakkelse? Jeg er redd svaret er nei. Den var mer et uttrykk for hvor diskusjonen om disse spørsmålene står i USA for øyeblikket. Den er mildt sagt virkelighetsfjern. Hele landet gjør hva de kan for å knipe øynene sammen, - slik håper de å unngå problemet. Så sent som i februar i år la president Obama fram et budsjettforslag for 2012 der statsgjelden langt fra ble tatt alvorlig, faktisk ville forslaget bidra til å øke gjelden. Han må ha håpet på et mirakel som aldri kom. Kongressflertallet av republikanere svarte med å vedta et budsjettopplegg som var så langt unna presidentens ønsker at avstanden bare kan måles i politiske lysår. Senatet, der demokratene fortsatt mønstrer flertall, sendte deretter republikanernes budsjett rett i bosset. Og slik står saken, for et budsjett som tar til å virke allerede i oktober 2011 – altså om noen uker.

Svakhetene ved det politiske systemet i USA har aldri vært så tydelige som nå. Landet har ikke hatt et godkjent budsjett på to år. Selv det greske parlamentet framstår som handlekraftig sammenlignet med innsatsen og leveransene fra Capitol Hill. Ja, EU-byråkratiet i Brussel er den reneste militærkommandoen i forhold Washington. Derfor er gjeldskrisen mer enn en økonomisk krise, den er også en dyp politisk krise.

Hovedansvaret for krisen ligger hos den ”nye” generasjonen av republikanere som overtok etter katastrofeduoen Bush/Cheney. Amerikansk høyreside er nå mer åpent reaksjonær enn noen kan huske. De har rett og slett aldri greid å venne seg til tanken på at USA nå har en president som heter Barack Hussein Obama, - født på Hawaii og med en pappa fra Kenya. Denne ”feilen” har de tenkt å rette opp gjennom å obstruere all politikk helt til USA kan velge ny president – fortrinnsvis med en litt annen bakgrunn. En president som kan snu opp-ned på alle beslutninger Obama har fått igjennom, og spesielt helsereformen.

USA var visst ikke så inkluderende og tolerant som alle trodde, likevel. ”Change we can believe in” har blitt til ”Forget it”. Den republikanske presidentkandidaten Michele Bachmann har allerede startet sin valgkamp gjennom å be Obama om å ”dra tilbake til Hawaii.” BBCs Jonny Dymond skrev nylig om hvordan valget av Obama har bidratt økt aktivitet blant de mange ”hatgruppene” i landet. Det er dyster lesning, ikke minst med tanke på de utfordringene som venter i årene som kommer.

Med obstruksjon som strategisk hovedretning er det ingenting republikanerne nekter seg. Nylig stengte de ned delstaten Minnesota, fordi de ikke kunne leve med en viss økning av skatten for de som tjener mer enn 1 million dollar i året. Demokratene var villige til å gjøre store og vonde budsjettkutt som motytelse. Men nei, en skatteøkning kunne ikke republikanerne godta. Dermed nektet guvernøren å godkjenne budsjettet, og nå er lysene slukket i Minnesota, på ubestemt tid.

I Kongressen er melodien den samme. All former for balansering av budsjettet skal skje gjennom utgiftskutt – en tilnærming som er hinsides enhver realisme. Og det fantastiske er at ingen har større ansvar for det massive underskuddet enn republikanerne selv. Men det interesserer lite, for de har blikket stivt festet på presidentvalget i november 2012. Fram til da er melodien tilsynelatende at alt som kan gå galt bør gå galt, ut fra en teori om at det vil ramme Obama og demokratene mer enn dem selv. Presidentperioden 2009-2013 er i republikanske øyne en unntakstilstand, som skal viskes ut av historiebøkene, eventuelt bare huskes som en gigantisk feiltakelse.

Og så langt har de faktisk lykkes rimelig bra, i følge meningsmålingene. For en utenforstående er amerikanske velgeres sjenerøsitet med Det republikanske partiet noe nær ubegripelig, - og i en viss forstand må vi jo si at velgerne får nøyaktig det de ber om. President Obama sliter for sin del, men for velgere flest er presidenten den naturlige skyteskiven uansett om han er årsak til problemene eller ikke. Majoritetsleder John Boehner i Kongressen er det langt færre som kjenner.

Akkurat det kommer garantert til å endre seg dersom det ikke blir enighet om et nytt tak for statsgjelden. Da starter historiens største kamp om å plassere ansvaret hos den andre parten, og den kampen slipper ikke Boehner unna. Allerede nå pågår diskusjonen om hvilket land som først må kaste inn håndkleet fordi det ikke kan betjene gjelden sin; USA eller Hellas? Hvis Hellas svikter er risikoen for hele euro-området stor – derfor jobber Brussel og de store EU-landene febrilsk for å unngå gresk betalingsstopp. Hva som skjer hvis USA svikter er det ingen som vet, annet enn at offentlig sektor stopper opp, at amerikanske renter skal opp og at USAs gjeld skal bli enda dyrere.

Det blir i så fall en situasjon som verden aldri har sett maken til, og den kommer til å få konsekvenser for finansmarkedene over hele planeten. Et USA som ikke kan betjene gjelden sin på kort sikt har naturligvis mindre troverdighet også på lang sikt. Et splittet land som ikke betaler regningene sine høres ikke akkurat ut som en suveren ”leder av den frie verden”.

Om lag halvparten av den amerikanske statsgjelden eies av utenlandske aktører, med Kina i spissen. Jeg føler meg trygg på at de kinesiske lederne heller vil se på Matrix enn på en brutal virkelighet der verdens største økonomi går på et nær utenkelig nederlag.

Problemet er bare at Matrix er en illusjon som ikke lenger kan opprettholdes, enten USA ledes av en demokrat eller en republikaner. Som Hellas har USA holdt seg med offentlige utgifter de ikke har hatt råd til. Som grekerne har amerikanerne utviklet en sterk aversjon mot å betale skatt, en holdning som rett og slett må snus. Og som grekerne kan amerikanerne se fram mot mange og lange år i kreditorenes tjeneste, med tunge kutt og svære avdrag.

Esken med blå piller er tom. Nå er bare de røde tilbake.