Gymnaslærer Phillip Blond?

Gymnaslærer Pedersen til venstre; til høyre en mulig kollega fra Storbritannia

Innledning
Filosofen og teologen Phillip Blond (f. 1966) er regnet som en viktig rådgiver og inspirator for statsminister David Camerons ”Big Society” kampanje. Hensikten med denne kampanjen er å vise fram en annen type konservativ politikk enn den britene ble kjent med under Margaret Thatcher; - en konservativ politikk som legger mer vekt på det sosiale, på verdier som omsorg og empati, og som stimulerer frivillighet og lokalt engasjement.

Få vil være uenige i at de konservative i Storbritannia kunne trenge en slik overhaling. Cameron har snakket om ”Big Society” i flere år allerede. Budskapet om en mer ”sosial” konservatisme var en viktig del av valgkampen i 2010, og inngår nå som en del av regjeringsgrunnlaget for koalisjonen med de liberale. Ett av målene er ”å ta makten bort fra politikerne, og gi den tilbake til folket”. Som virkemiddel skal det bl.a. etableres en ”Big Society Bank” til støtte for sosiale investeringer, frivillige organisasjoner og veldedighet. Samtidig skal offentlige velferdstjenester suppleres med konkurranse og innsats fra andre tilbydere, som private bedrifter, frivillige organisasjoner og ansatt-eide selskaper.

Overordnet er det et mål å bidra til å viske ut skillet mellom ”marked” og ”stat”. Eller rettere: Å skape rom for en større sivil sektor mellom staten og markedet. En viktig del av analysen bak ”Big Society” – og av argumentene til Phillip Blond – er nemlig at sivilsamfunnet er den store taperen i etterkrigstidens samfunnsutvikling.

Sivilsamfunnet taper
Først ble sivilsamfunnet angrepet av en voksende velferdsstat, som ga borgerne stadig flere sosiale rettigheter og som utløste en tilsvarende offentlig tjenesteproduksjon. Deretter kom en periode med nyliberal politikk som ga markedet mulighet til å bygge store monopoler, på bekostning av lokal industri og lokalt eierskap. Resultatet av dette er hva Blond kaller ”markedsstaten” – en ulykkelig kombinasjon av globale monopoler på den ene siden og statlig umyndiggjøring på den andre [1].

Blond er opptatt av det vi kan kalle modernitetsprosessen, slik denne i sin klassiske form er beskrevet hos Max Weber. Prosessen innebærer rasjonalisering og differensiering mellom ulike sektorer i samfunnet, men også økende byråkratisering og regelstyring av menneskenes liv. Hos Jürgen Habermas kan vi finne lignende tanker om at ”systemiske mekanismer invaderer livsverdenen - at penger og forvaltningsmakt erstatter gjensidig solidaritet og språklig formidlet forståelse som integrerende mekanismer i livsverdenen” [4].

Problemet med denne ”markedsstaten” er at den svikter på fundamentale områder, mener Blond. Den leverer det dårligste av hva både staten og markedet har å by på. Blond skriver dette om Storbritannia [1]:

”Look at the society we have become: we are a bi-polar nation, a bureaucratic, centralised state that presides dysfunctionally over an increasingly fragmented, disempowered and isolated citizenry. The intermediary structures of a civilised life have been eliminated, and with them the Burkean ideal of a civic, religious, political or social middle, as the state and the market accrue power at the expense of ordinary people. But if both 20th-century socialism and conservatism have converged on the market state, they have done so by obeying the insistent dictates of modernity itself. And modernity is nothing if not liberal.”

All modernisering representerer per definisjon utfordringer for et konservativt perspektiv. Blond ser imidlertid på en konservativ ”renessanse” som en mulighet til å omgå modernitetens plager. Et annet sted skriver han [3]:

”The welfare state and the market state are now two defunct and mutually supporting failures. The real merit of the current conservative renaissance has in some way escaped notice. Those on the now bankrupt left argue that the new Toryism is but a cover for Thatcherism Mark II, while those on the bankrupt right secretly agree and seem to want nothing more than a return to monopoly capitalism and the dominance of their kind of people.”

Red Tory
Perspektivet til Blond er at både det tradisjonelle venstre og det tradisjonelle høyre framstår som hvert sitt politiske konkursbo. Har vi hørt dette før? Javisst, det har vi. På flere punkter er analysen til Phillip Blond sammenfallende med hva John Gray skrev allerede for 15 år siden i sitt essay ”After Social Democracy” (noe jeg har omtalt tidligere). Som Gray støtter også Blond seg på en form for kommunitaristisk tenkning, men med mer tydelige røtter i det som gjerne kalles ”red toryism”. Og – må vi raskt legge til – med adskillig større optimisme med hensyn til framtidens politiske muligheter enn den Gray evner å mobilisere.

Blond minner oss om at konservatismen langt fra er noen monolittisk politisk retning. Ja, konservative tenkere kan være forskjellige som natt og dag – ikke minst i sitt forhold til andre politiske retninger som liberalisme og sosialdemokrati. ”Red toryism” er en betegnelse som gjerne er brukt om de ”progressive konservative” i Canada; - en konservativ retning som er distinkt både fra de sosialt konservative man finner i USA og den nyliberale konservatismen som ble utviklet under Thatcher.

Det sentrale tankegodset her er at alle samfunn har noe som er ”det felles beste” (the common good), som står over egeninteressen (markedet) og fjernt fra statens umyndiggjøring av borgerne gjennom byråkrati og reguleringer. Det genuint gode i samfunnet er det som finnes i sivilsamfunnet; - i de mange og uformelle, men likevel gjensidig forpliktende relasjonene som vi mennesker frivillig etablerer med hverandre. Ikke minst i den hensikt å gi hverandre assistanse og støtte når det trengs.

Alle har et ansvar overfor dette felles beste, men særlig de som er privilegerte og har ekstra ressurser. Uten at de aktivt tar dette ansvaret mister privilegiene sin legitimitet. Noen liberalistisk atomisme, basert utelukkende på egeninteressen, kan derfor ikke komme på tale. Men det kan heller ikke velferdsstatens ensidighet, byråkrati og umyndiggjøring. ”Red toryism” – eller det Blond kaller ”modern conservatism” – vokser ut av et ønske om å markere avstand både til markedet og til staten [3]:

”Modern conservatism rejects both dispensations as it seeks to replace the welfare and the market state with the civic state. The civic state aims to blend the benefits of welfare and the market mechanism not by favouring one or the other but by exceeding both. The Conservative's new civic settlement privileges the associative above the alienated, the responsible over the self-serving and (yes I know this is shocking) the communal over the individual. As such Cameron's political agenda is far more radical, far-reaching and transformative than the majority suspect. It offers a way out of the failed class based politics of the past, it would offer through expanded notions of ownership a way to escape the conflicts between capital and labour.”

Blond ønsker å trekke David Cameron og det konservative partiet inn mot posisjoner som hittil har vært ukjente for dem. Dette er særlig tydelig i essayet ”Rise of the red Tories”, der han tar sterkt til orde for at Storbritannia må snu ryggen til den globaliserte kapitalismen og heller fokusere på selvberging og lokal produksjon i mindre skala. Det er de små og mellomstore bedriftene som bør være de konservatives målgruppe, ikke de multinasjonale foretakene. Kapital og investeringer bør være lokalt forankret; - Blond tar til orde for å gjøre om den britiske Postbanken til noe i nærheten av et distriktspolitisk virkemiddel som skal forsyne lokale entreprenører med billig kapital.

Blond har stor tro på hva frivillighet, gavmildhet og sosialt engasjement kan bidra med i utviklingen av samfunnet, og spesielt når det gjelder kamp mot fattigdom og sosial utstøting [3]:

”Cameron should reject the Marxist narrative that paints Tories as wedded to a disenfranchised proletariat. On the contrary: conservatives believe in the extension of wealth and prosperity to all. Yet the great disaster of the last 30 years is the destruction of the capital, assets and savings of the poor: in Britain, the share of wealth (excluding property) enjoyed by the bottom 50 per cent of the population fell from 12 per cent in 1976 to just 1 per cent in 2003. A radical communitarian civic conservatism must be committed to reversing this trend. This requires a considered rejection of social mobility, meritocracy and the statist and neoliberal language of opportunity, education and choice. Why? Because this language says that unless you are in the golden circle of the top 10 to 15 per cent of top-rate taxpayers you are essentially insecure, unsuccessful and without merit or value. The Tories should leave this bankrupt ideology to New Labour and embrace instead an organic communitarianism that graces every level of society with merit, security, wealth and worth.”

Det er interessant at Blond tar til motmæle mot ensidige ambisjoner om sosial mobilitet, og heller fokuserer på at folk bør verdsettes for den de er uansett plassering i det sosiale hierarkiet. Skattefri sparing for folk med lave inntekter, og skatteinsentiver for kjøp av aksjer i den bedriften man jobber i, er eksempler på ”konservativ omfordeling” i Blonds forstand. Ren fattigdom bekjempes best gjennom frivillighet og ”sosiale investeringer” der kravene til avkastning er moderate.

Framtidens konservatisme
Da tenketanken ResPublica ble lansert i november 2009 – med Phillip Blond som grunnlegger og leder – holdt han et programmatisk foredrag om framtidens konservatisme [2]. Her stilles spørsmålet om hvordan konservatismen er å forstå i vår tid; hva er de sentrale verdiene og hva er det som skal konserveres? Blond peker på tre ting:

• Behovet for en ny sivilstat
• Behovet for et marked med moral
• Behovet for et samfunn bygget på frivillige tilknytninger (an associative society)

En ny sivilstat
Blond starter med å slå fast at velferdsstatens idealer representerer det beste i oss, men likevel gikk det galt. Hvorfor? Fordi velferdsstaten etter hvert erstattet selve sivilsamfunnet; gjensidighet ble erstattet med avhengighet, individene ble isolert fra sine lokalsamfunn og naboskap. Meningsfulle relasjoner ble byttet ut med formelle rettigheter.

Dette var ikke hva arbeiderbevegelsen ba om, men hva den fikk. Gradvis ble arbeiderklassens evne til å greie seg selv, utvikle gjensidige relasjoner og opprettholde en troverdig sosial forsikring underminert.

Et nytt, konservativt sivilsamfunn skal rette opp dette [2]:

”The new civil state would restore what the welfare state has destroyed – human association. This new civil state will turn itself over to its citizens; it will foster the power of association and allow its citizens to take it over rather as it had originally taken over them. A new power of association could be delivered to all citizens so that if they are indeed in an area that receives public services in a form that can be identified both by sector and by type; and if area-specific budgetary transparency is delivered such that each place knows what is being spent on it; then if those services are less than they should be in terms of quality, design or applicability; then there should be a new civil power of pre-emptory budgetary challenge that is given to any associative group that claims to represent those in its area – to take over the budget of that service so that they can deliver what is required to those who need by those who care. So envisaged this would allow citizen groups – if they meet appropriate and proper standards of civic representation and organisational efficacy – to take over the state in their own areas to either be commissioners of their own services or run them for themselves and each other.”

Som vi ser, - dette er temmelig radikale tanker, bygget omkring en tro på frivillighet og lokalt engasjement som både treffsikre og troverdige alternativer til dagens offentlige velferd. Skulle visse tjenester vise seg å være utilstrekkelig på noen måte, vil det nye sivilsamfunnet sikre at det står nye produsenter klare til å overta ansvaret. Hvordan denne kapasiteten på tilbudssiden skal opprettholdes kan man bare under seg over, og det samme gjelder spørsmålet om hva som skal skje dersom tilbudet forsvinner. Skal man da gå tilbake til offentlig sektor igjen, slik det i praksis skjer når private tilbydere ikke lenger greier å levere? I så fall: Hvorfor det? Var ikke tanken å redusere virksomheten til offentlig sektor generelt? Kanskje svaret er å simpelthen nedlegge tjenesten? Det kan være lettere å få til i et system som legger såpass mye mindre vekt på borgernes rettigheter.

Blond ser i praksis for seg en helt ny virkelighet når det gjelder velferd basert på frivillighet og engasjement. Ja, i sin ytterste konsekvens vil velferdsstaten slik vi kjenner den i ulike europeiske land bli erstattet med noe som minner alle mest om en løs assosiasjon av frivillighetssentraler [2]:

”So conceived the monolithic state could gradually be broken down into an associative state where citizens took over and ran their own services so that universality would not be compromised but in fact would be more achieved, as each particular area or need would finally be in a position to meet that need by delivering, via this new power of budgetary challenge, the services by and to the new associative state.”

Et marked med moral
Problemet med markedsøkonomi og konkurranse, slik Blond ser det, er at resultatet så ofte blir monopoldannelser og markedskonsentrasjon [2]:

”In the name of freedom we have produced economic concentration and in a number of areas monopoly dominance or indeed something very much like it. A perverse corporatism has produced industries that are too big to fail, and consequently they have been made bigger again.”

Banksektoren er stjerneeksempelet, mener Blond. Her har antallet fusjoner vært så enormt at det i virkeligheten ikke er noe igjen av det som kan kalles lokale banker, mens vi på den andre siden har fått enheter som er så store at de er hinsides nasjonal regulering. Samme utvikling finner vi imidlertid også i andre sektorer og industrier.

Blonds analyse av liberalismen på dette punktet er interessant, fordi den går rett til kjernen: Problemet er den nyttemaksimerende aktøren. Fordi en slik aktør bare vil ta hensyn sine egne interesser, er det behov for regulering. Uten regulering vil aktøren nemlig bryte rettighetene andre aktører, og derfor er en ekstern regulator nødvendig. Denne regulatoren må ha tilstrekkelig autoritet, grensende til absolutt makt. Det må derfor være staten som utøver reguleringen. Slik har nyliberalismen et Janus-ansikt, på den ene siden ser vi frie markeder og fri konkurranse, på den andre siden en sterk stat med sine mange reguleringer. Konklusjon: Det nyliberale markedet er verken fritt eller effektivt.

Hva kan settes inn isteden? Blonds svar er en kapitalisme som er bygget på tillit heller enn på egeninteresse [2]:

”By way of contrast, a capitalism based on trust does not require external regulation or control. A capitalism based on reciprocity – free, open and honest exchange – has little bureaucracy or state power associated with it. A civil economy drives down the cost of suspicion that self-interest creates and crowds in good rather than bad behaviour. A culture of internal ethos rather than external regulation creates a whole new model of social capitalism that radically reduces the barriers to market entry that suspicion creates, and it prices in the very things that human beings most value and like about each other: trust, human affection, and open and honest behaviour. We can create a civic economy based on trust, sustainability and reciprocity. Such an economy generates shared ethos and common goals in the place of zero sum exchange and the bureaucracy of state regulation.”

Et marked med moral er på alle måte mer effektivt og ansvarlig enn liberalismens profittmaksimerende agenter. Det er i stand til investere langsiktig, åpne opp eierskap for de mange og skape helt nye muligheter for flere. Som Blond oppsummerer det: ”It would be so much better than what we have now.” Ja visst.

Et samfunn av frivillige tilknytninger
Blond ønsker både en stat og et marked som virker for mer enn seg selv. Isteden skal de levere velferd, sosial trygghet, demokrati og muligheter for deltakelse i det større samfunnet.

En konservativ vil aldri forveksle samfunnet med staten, eller med markedet for den del. Slike grove kategorifeil er det venstresiden og den nyliberale høyresiden som står for, i følge Blond. Han er iherdig opptatt av å hugge ut rom for det nye sivilsamfunnet; et samfunn av sosiale individer med både evne til å handle og vilje til å ta ansvar for mer enn sine egne, snevre partsinteresser [2]:

”But what is this society? This society is civil – it is formed by the free association of citizens – and these groups balance and express both individual freedom and collective formation. Association is outside both state and market, and yet it makes the proper functioning of both possible. Association expresses both individuality and community. Association marks the politics of the future: it is the way we will deliver our state, and it is the way we will free our market.
(…)
The associative society is like this: it is good men and women taking responsibility and trying to ascertain the common good. And because they acknowledge that there is such a thing then, in contrast to the liberal thesis of liberty arising from permanent conflict, they can make common cause with those that differ and create a free and equal society based on such a debate.”

Det er lett å få sympati med det positive og optimistiske menneskesynet til Phillip Blond. Hvem ville ikke like å leve i det samfunnet han beskriver, der ”gode” kvinner og menn jobber for det felles beste, innenfor rammen av en stat som gir makt istedenfor å ta makt og et marked som bygger på moral og tillit framfor profitt?

Det kan nesten høres ut som en religiøs visjon, - og er det vel i alle fall delvis også. Teologen Blond plasserer spørsmålet om samfunnsmoralen rett tilbake der hvor han mener det hører hjemme – i sentrum av samfunnsdebatten. I sin kritikk av venstresidens uheldige liberale livsholdninger kvier han seg ikke for å komme med anklager om syndefullhet [1]:

”In respect of liberalism, the left has twice sinned. It has produced a managerial state that has destroyed the old mutualism of the working class. And it has destroyed both middle and working class morality; in the name of permissiveness, it commodified sex and the body, creating the licentious empty pleasure-seeking drones of the late 1960s. This left-libertarianism repudiated all ties of kith and kin and, though it was utopian in aspiration, its true legacy has been the dystopia of divided families, unparented children and the lazy moral relativism of the liberal professional elite.”

Et moderne konservativt ståsted setter familien og familieverdiene først. Venstresidens moralske giddeløshet, som har gitt oss ødelagte familier og foreldreløse barn, må settes på et historisk sidespor. Slik er den konservative renessansen også en mulighet for åndelig og moralsk oppvåkning.

En gymnaslærer?
Hva skal vi mene om Phillip Blond? Er han en konservativ fornyer, som kan løfte moderne konservativ politikk forbi interessene til de velstående? Har han funnet et nytt skjema, som trekker ut det som virkelig er holdbart i velferdsstaten og kombinerer dette med det beste av ”progressiv” konservatisme? Kan han levere ideologisk ammunisjon til David Cameron, slik at vi får se dype politiske reformer og omfattende mobilisering av lokal frivillighet i Storbritannia?

Foreløpig er han selv nokså skuffet. I et intervju med London Evening Standard for noen uker siden ga han uttrykk for at tankene bak ”Big Society” nok ikke helt hadde vunnet fram i Regjeringen, og han var åpent kritisk til innretningen på en del av de nedskjæringene som den britiske regjeringen nå gjennomfører – særlig nedskjæringer som rammer de mest fattige, sårbare familier og ulike former for støtte til lokalsamfunn. Fra andre kommer kritikken om at ”Big Society” egentlig bare er en omskriving for massiv privatisering, og at regjeringens politikk slett ikke fører til mer frivillighet i velferdstjenestene, bare flere til private aktører som ønsker å tjene penger nå som det offentlige tvinges til å trekke seg tilbake.

Det er ingen grunn til å stille spørsmål ved de sosiale instinktene til Blond, eller til hans engasjement for økt sosial rettferdighet. Dette er en rød tråd i det meste av det han skriver og snakker om. (Et illustrerende foredrag med Blond kan du finne her.)

Det er heller ikke særlig produktivt å gå til frontalangrep på noe som er et ærlig forsøk på å formulere konservative svar på dagens utfordringer. For sannheten er at venstresiden møter nøyaktig de samme utfordringene. En som minner om dette er James Allen, på det relativt nye publikasjonsstedet ”Pragmatic Radicalism” [5]. Det er ikke slik at sosialdemokratiet ikke har behov for å tenke på velferdsstatens negative sider, inkludert de økonomiske. Det er ikke slik at sosialdemokratiet ikke har behov for å tenke på reformer av offentlig sektor, eller på måter å utvide demokratiet og øke deltakelsen i de politiske prosessene på.

Blond har rett i at slik vi står i 2011 har velferdsstaten i de fleste land gått konkurs, samtidig som markedskreftene slett ikke har levert velstand og lykke til alle. Fasit er denne: Staten er konkurs, samtidig som forskjellene er større enn noen gang. Unntakene fra denne fasiten er sørgelig få, - vi kjenner ekstremlandet Norge best.

All fornuftig politikk bør starte med den erkjennelsen, og spørre hvordan vi kan lage et mer bærekraftig og rettferdig samfunn. All ære til Blond for å være tydelig her. Likevel: Hans omtale av både dagens krise, og av partiene både til venstre og høyre, er noen ganger temmelig karikerte og historisk tvilsomme. Det får fram poengene, men bidrar ikke nødvendigvis til å berike analysen.

Samtidig: Mens det er helt nødvendig å ha tro på det beste i menneskene virker Blonds utlegninger av det ”moralske markedet” og det ”nye sivilsamfunnet” svært naive, - litt som gymnaslærer Pedersens tro på ”det nye mennesket” og på at selv naturens egne lover kunne oppheves dersom den politiske viljen bare var sterk nok. Dette er paradoksalt, for er det noe konservatismen har å lære bort til andre politiske retninger er det at naivitet og idealisme i politikken kan være fryktelig farlig. Måtehold på politikkens vegne er derfor en god leveregel – for alle. Og det inkluderer – dessverre – hvor godt man skal tro om menneskenes gjøren og laden i alle situasjoner.

For min del foretrekker jeg for eksempel en kyndig regulator framfor ensidig tillit til markedsaktørenes høye moral. Denne moralen har – akkurat som diverse politiske revolusjoner – sviktet flere ganger i historien. Ja, det er nok bare å lese avisene i Blonds eget hjemland …

Referanser:

[1] Phillip Blond: ”Rise of the red Tories”
[2] Phillip Blond: ”The Future of Conservatism”
[3] Phillip Blond: ”The Civic State”
[4] Kaarlo Tuori: ”Om Jürgen Habermas”
[5] James Allen: ”Building Labour’s big answer to Cameron’s ‘Big Society"