Den kinesiske kur

Landet der Norge fortsatt er i unåde.

Foto: Wikipedia Commons 

Hva skal til for å gjøre Kina mindre sint på Norge? Hvilke løfter må vår regjering gi til herskerne i Beijing for at de skal gidde å snakke med oss? Hjelper det å fjerne Thorbjørn Jagland fra Nobelkomiteen?

Allerede da Liu Xiaobo fikk Nobelprisen i 2010 var det klart at Kina ville reagere svært negativt. Dette var ikke reaksjonen fra et lukket land som lever i politisk isolasjon. Det var reaksjonen fra en voksende økonomisk og politisk stormakt, som for lengst har funnet ut akkurat hvor stor og viktig den er for resten av verden. Kina ber ikke om respekt. De krever det.

Ikke uten grunn, bare så det er nevnt. Kinas eventyrlige økonomiske utvikling - særlig siden midten av 1990-tallet - savner ethvert sidestykke. Ethvert, - for Kina har gjort noe som ingen land har gjort før. Det er en enestående fortelling om hvordan hundrevis av millioner av mennesker på mindre enn en generasjon har jobbet seg ut av fattigdom og inn moderat velstand. Med en god del millionærer og milliardærer på toppen, og noen hundretalls millioner mennesker etterlatt i fortsatt fattigdom. I alle fall inntil videre, for Kommunistpartiet jobber hver dag for å holde veksten oppe og den sosiale uroen nede.

Kina er i dag en betydelig eksportør og global leverandør av blant annet elektronikk, maskiner, klær, sko, møbler og andre industriprodukter. Men landet er også i økende grad selv et marked, etterhvert som den økonomiske modellen rettes mer og mer bort fra eksportvekst og over til vekst i eget forbruk. Dette markedet er det mange som ønsker en bit av, inkludert norske interesser.

Kina ble i 2010 verdens nest største økonomi, etter USA. Storbritannia, Tyskland og Japan

ble alle passert i årene mellom 2005 og 2010. Kilde: BBC News China

I Norge snakker vi nå sikkert mer om Kina enn kineserne snakker om oss, - selv om de fortsatt er forbannet. Norge gjør botsøvelser. Først ville ikke Regjeringen møte Dalai Lama. Deretter hadde stortingspresidenten en mindre vellykket opptreden som ikke-utenrikspolitisk utenrikspolitisk aktør. Vi liker ham vel egentlig best i bunad og som seremonimester. Så skrives det artikler både her og der om hvor uheldig Nobelkomiteen blir ledet. Ett av forslagene er å erstatte noen av medlemmene i komiteen med folk fra andre land. 

Men vi hadde ikke hatt dette levenet om Nobelkomiteen om det ikke var for to ting: Tildelingen av fredsprisen til Liu Xiaobo i 2010 og tildelingen til president Obama i 2009. Tildelingene i 2011 (Ellen Johnson Sirleaf, Leymah Gbowee og Tawakkol Karman), 2012 (EU) eller 2013 (OPCW, Organisasjonen for forbud av kjemiske våpen) var langtfra like kontroversielle. De hadde i alle fall min beskjedne støtte.

At Obama fikk fredsprisen tror jeg ærlig talt ikke plaget kineserne særlig mye. De undret seg vel like mye som resten av verden. Rapportene om at Obama selv og hans medarbeidere ikke akkurat var henrykt tror jeg mer enn gjerne på. Alt annet ville vært urimelig, og tildelingen i 2009 vil bli stående som en pussighet i Fredsprisens historie.

Men året etter sa det “pang”. Nobelkomiteen visste hva den gjorde, for kineserne hadde gitt klar beskjed på forhånd. Jeg husker jeg følte en vesentlig større respekt for Nobelkomiteen i 2010 enn jeg gjorde i 2009.

Nå er det 2014. Jeg synes ikke behandlingen av Dalai Lama ble løst spesielt elegant av Regjeringen. Lamaen er ingen enkel gjest for noe land som ønsker gode relasjoner til Kina, det er sant. Likevel kunne besøket vært ordnet med litt mer selvfølelse og rettet rygg, og litt færre pinligheter. La meg bare minne om at det fantes grunner til at Dalai Lama i sin tur fikk fredsprisen i 1989; - de var ikke trivielle og handlet slett ikke bare om Tibet.

Nå spekuleres det ikke lenger om hvorfor Regjeringen gjorde som den gjorde før og under besøket til Dalai Lama. Statsministeren var befriende klar på at Lamaen var “et nødvendig offer”. Nei, det siste er spekulasjonene om at rådgiverne i First House har leid sin dyrekjøpte kompetanse til Kina for å utvirke at Thorbjørn Jagland blir avsatt som leder av Nobelkomiteen.

Hvis jeg var Jagland ville jeg vært smigret. Ja, hvis jeg var First House ville jeg også vært smigret. Hvis jeg var finansminister i Kina ville jeg trolig vært dobbelt forbannet, for er det noe Kina ikke behøver å bruke penger på så er det å leie kommunikasjonseksperter i Norge for å forklare at de helst hadde sett at Jagland - og gjerne resten av komiteen - sa takk for seg. Hvis noe skulle være å kaste dårlige penger etter dårlige prosjekter, så måtte dette være akkurat noe slikt.

Nå ser jeg med glede at Harald Stanghelle må svare for seg i PFU for sine “analyser” av “gode rykter”. Der bør han møte en viss motstand for å si det forsiktig, ellers er terskelen for hva man kan gjemme seg bak som “kommentator” satt faretruende lav. Stanghelle er ellers en mann jeg har respekt for, og han tåler nok en refs. Han kan alltids forsvare seg med at noe av rollen hans er å teste grensene for hva som går, ellers blir avisene ubegripelig kjedelige.

Gjerne det, men da bør det også komme reaksjoner når grensene overskrides. Og selv om ingenting er mer kjærkomment for norske pressefolk enn å gruse First House, tenker jeg det er en god ting at vi har et PFU med ansvar for å håndheve en viss standard. Det blir spennende. Hos NRK har Gunnar Bodahl-Johansen etter min mening en god kronikk om saken.

Det må være lov å kritisere Kina, så lenge landet er et partidiktatur som forfølger uskyldige mennesker. Landet hindrer friheten og tillater ikke en åpen og uavhengig presse. Det er korrupt og mangler fullstendig et uavhengig og legitimt rettsvesen. Kina har store utfordringer når det gjelder menneskerettigheter. Som Nobelkomiteen pekte på da de begrunnet prisen til Liu Xiaobo, bryter Kina sine egne lover hver eneste dag.

Det må også være lov å mene at Dalai Lama er et unikt og verdifullt menneske, og et forbilde for millioner. Å ta imot Dalai Lama på en anstendig måte er ikke nødvendigvis det samme som å akseptere en bestemt løsning på konfliktene i Tibet. Dette går det an å forklare til alle som er villige til å lytte. 

Men det kinesiske kommunistpartiet har svært selektiv hørsel, og de setter sin ære i å være langsinte. Jeg har ingen problemer med å forstå at dette frustrerer norske diplomater, utenrikspolitikere og næringslivsledere. Det kan ikke være noe selvstendig mål for Norge å ligge i langvarige diplomatiske konflikter med Kina. Derfor ville det være positiv om forholdet kunne forbedres.

Men det er grunner til at det har blitt som det har blitt. Og Norge kan ikke rette opp Kinas følelse av å være ydmyket gjennom å ydmyke seg selv. Obama eller ikke, Nobelkomiteen har jevnt over en høy status både her hjemme og internasjonalt. Ellers var det jo ingen som ville bry seg. Å fjerne Thorbjørn Jagland som leder av Nobelkomiteen ville sikkert få en del kinesere i bedre humør; - i en periode. Og kanskje også noen mennesker i andre land.

Men Kinas krav til Norge er større: Det er at Nobelkomiteen aldri - og når kineserne sier aldri så får det liksom et evighetens skjær over seg - aldri noen gang i framtiden skal foreta seg noe som kan komme til å fornærme Kina. Aldri er umulig lang tid, akkurat som Kinas krav er umulige å imøtekomme. Faktisk er Kinas holdning et solid uttrykk for at de trolig ikke forstår oss særlig mye bedre enn vi forstår dem. Isolert sett er jo dette gode argumenter for å snakke mer sammen.

Den kinesiske kur er en altfor bitter pille, som ingen norsk regjering kan svelge. Det betyr ikke at Thorbjørn Jagland er fredet i jobben som leder av Nobelkomiteen, men hvis hensikten til Harald Stanghelle med å spre “gode rykter” var å sikre at Jagland beholder jobben så har han i det minste oppnådd noe. Det er selvfølgelig fortsatt mulig å erstatte ham, men litt vanskeligere enn det var før Aftenposten påtok seg rollen som ryktespreder.