Hva vil vi med universitetene?

Gode gamle dager: Platon og Aristoteles diskuterer neste års budsjett

(Raphael: "School of Athens", Wikimedia Commons)

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen strever med å finne rett styringsmodell for universitetene (Morgenbladet 24. oktober 2014). Skal ledelsen ansettes eller bør den velges? For min del er jeg ikke i tvil om svaret; - ledelsen bør være valgt. Men jeg tror Isaksen har større problemer med høyere utdanning enn som så. 

Nylig la han fram en langtidsplan for forskning og høyere utdanning. Den kunne like gjerne vært produsert i Nærings- og fiskeridepartementet, for den er stort sett tømt for drøftinger av kunnskapsinstitusjonenes rolle ved siden av å levere relevant kunnskap for forvaltningen og næringslivet. Her står side opp og side ned om hva norsk høyere utdanning skal levere av kunnskap, talent, teknologi og løsninger for norsk næringsliv, og hvordan det indre liv ved institusjonene skal innrettes mot dette.

Et eget kapittel handler om hvordan Norge skal utvikle verdensledende miljøer ”som bidrar til ny forståelse, bedre konkurransekraft og evne til å møte samfunnsutfordringer”. Her finnes noen stakkars, enslige avsnitt som modererer den instrumentelle logikken noe (kap 8.3):

”Dagens samfunn krever forskningsbasert kunnskap på stadig flere områder. Samtidig bør ikke forskningen dreies for sterkt mot kortsiktige behov eller låses for sterkt til spesifikke utfordringer og løsninger. Forskning som søker ny forståelse og forskning som søker løsning på praktiske problemer må derfor ses i sammenheng. 

Det er ikke mulig å planlegge vitenskapelige gjennombrudd. Ny viten kan oppstå på uventede måter og på områder som det er umulig å forutsi. Derfor er det viktig å satse langsiktig på å utvikle fagmiljøer som ligger godt an til å bli internasjonalt ledende innenfor sine fagområder.” 

Det er viktig å erkjenne at hele politikkområdet høyere utdanning har blitt stadig mer målrettet og instrumentelt de siste tiårene. Det er sterke krefter som påvirker utdanningsinstitusjonene. Dette er ikke en sektor som er enkel å styre, verken når det gjelder oppgaver, organisering eller finansiering. Slik sett kan man ha sympati med statsrådens dilemma; - presset for ”økt relevans” er der hele tiden, både fra næringslivet, forvaltningen og den store velferdssektoren vi har utviklet.

Men på den annen side er det ingenting nytt ved at all kunnskap prinsipielt sett har et Janus-ansikt: På den ene siden kan kunnskap være nyttig til å løse håndfaste utfordringer, på den andre siden har kunnskap en verdi i seg selv – og det kan ofte være høyst uklart hva anvendelsen eventuelt skal være. Noe av universitetenes rolle i verden har vært å ivareta dette andre aspektet ved kunnskapen; - at den har en egenverdi og at samfunnet er tjent med å ha noen institusjoner der ny kunnskap forfølges for sin egen skyld. For argumentets skyld, så å si.

Det bemerkelsesverdige er egentlig at universitetene helt fram til vår tid – gjennom mange århundrer – har evnet å holde fast ved en viss egenart. Det har ikke manglet på motkrefter og dramatiske hendelser, men likevel har de aller fleste land sett seg tjent med å ha egne institusjoner av universitetenes type: Rimelig selvstendige, med frihet til å definere sine egne forskningsoppgaver, med tett integrasjon mellom forskning og undervisning.

Jeg sier ikke at dette er den faktiske modellen overalt, eller at den akademiske friheten er like stor overalt; men jeg vil hevde at dette er et ideal som fortsatt eksisterer og som faktisk også praktiseres i en hel rekke land i verden. Fortsatt med godt resultat i mange tilfeller.

Jeg vil altså hevde at en av de moderne mytene i politikk for høyere utdanning er at det er behov for enda mer detaljstyring og målretting av universitetene våre. I den grad det er behov for noe, så er det mindre detaljstyring, mindre målretting og mindre rapportering. I hele den vestlige verden kneler institusjonene for høyere utdanning under stadig mer byråkrati og stadig svakere økonomi. Ikke nødvendigvis fordi det brukes mindre offentlige penger på høyere utdanning og forskning, men fordi pengene blir borte i ”tiltak”, ”programmer” og ”innsatsområder” der de ikke alltid gir forventede resultater, men heller bidrar til overstyring av institusjonene og meningsløs bruk av tid på rapporter. 

Det er opplagt, som statsråden selv skriver, at universitetene er ”samfunnsinstitusjoner” på en helt annen måte i dag enn de var for bare få generasjoner siden. De er institusjoner som skal ha et tilbud til ”alle”, ikke bare til en liten elite. De skal forholde seg aktivt til industri og næringsliv. De skal måles på sine prestasjoner, og det er bare det beste som virkelig er godt nok. De skal konkurrere om studenter og ressurser. Ingen ting av dette motsetter jeg meg. Men skrittet derfra til den typen overstyring som statsråden selv representerer med sine seks prioriterte områder

• hav
• klima, miljø og miljøvennlig energi
• fornyelse i offentlig sektor og bedre og mer effektive velferds-, helse- og omsorgstjenester
• muliggjørende teknologier
• et innovativt og omstillingsdyktig næringsliv
• verdensledende fagmiljøer 

mangler et universitetspolitisk grunnsyn.

Ingen kan motsette seg verdien av bedre velferdstjenester eller miljøvennlig energi. Men, som statsråden selv er inne på, dette er ikke noe man bare kan ”bestille” – for all forskning er prinsipielt usikker og feilbarlig. Og det er heller ikke etablert noen nødvendig logisk overgang mellom samfunnets behov på den ene siden og den måten universitetene best kan bidra til å dekke disse behovene på den andre.

Kanskje leverer universitetene de beste resultatene dersom de får mer selvstyre, og det settes av mer midler til langsiktig grunnforskning? Kanskje blir utdanningene bedre av at forskningen er mer forskerdrevet og mindre politisk overstyrt? Kanskje blir universitetenes egne planer mer verdt dersom de ikke hele tiden må holde et øye med hva som er siste mote blant byråkrater og styringskåte politikere?

Skal du svare på hvordan universitetene best kan styres, organiseres og finansieres, bør utgangspunktet være at du har et syn på hva et universitet skal være i et moderne samfunn. Hvilke oppgaver er det universitetene skal løse? Hva skal være deres egenart og kjennetegn? Fyller uavhengige og selvstendige universiteter noen meningsfull rolle, eller kan vi like gjerne gjøre dem om til politisk styrte virksomheter med mandat til å imøtekomme næringslivets og forvaltningens umiddelbare kunnskapsbehov?

Dagens situasjon er paradoksal; for på visse områder nyter universitetene selvstendighet – for eksempel når det gjelder etablering av nye studier. På andre områder, for eksempel noe så grunnleggende som forskningsfinansiering, er bildet et helt annet. Her må institusjonene tilpasse seg både nasjonale og (stadig oftere) internasjonale programmer, som er klart politisk motivert og som har sitt utspring i kunnskapens instrumentelle egenskaper. Egenskaper som det slett ikke er noe galt med, men som altså ikke representerer noen fullgod plattform for solide akademiske institusjoner. 

Mange tror at dette er problemstillinger som kan inndeles etter fagområde; og at det særlig er humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag som lider under nyttetenkningen. Mange tror også at dette er særnorske utfordringer. Men utfordringen stekker seg over hele feltet, inkludert tunge realfag og teknologiske fag, og den gjelder i virkeligheten over hele verden. Overstyringen og programmeringen av institusjonenes forskning og undervisning gjør at virksomhetenes egenart blir mer og mer utvannet.

Spiller det noen rolle? Jeg mener det. Jeg mener verdien av selvstendige universiteter går langt forbi festtaler, ærestitler og ritualer. For meg handler ikke dette om akademisk snobberi, men om at samfunnet er tjent med å ha institusjoner som har frihet til å sette enhver problemstilling under et kritisk lys, som styres av kvaliteten til de argumentene som legges fram (forskningen) og formidles (undervisningen), og der all etablert kunnskap er prinsipielt etterprøvbar og kan revideres.

Jeg mener at universitetene fyller sine oppgaver i samfunnet best når de har betydelig frihet til å sette inn ressursene der de selv mener det er riktig. Og det gjelder også i forhold til mer kortsiktige kunnskapsbehov. Det er en gammel og seiglivet myte at universitetene befolkes av mennesker som lever totalt i sin egen verden, uten blikk for det samfunnet vi alle er en del av. Å bygge politikk på en slik myte gir nødvendigvis dårlige resultater.

Noe av det som bidrar mest til tanken om akademisk selvstyre og institusjonell egenart er at universitetene kan velge sin egen ledelse. Etter min mening er det ingen motsetning mellom å ha en valgt ledelse av institusjonen, men samtidig ha ansatte faglige ledere på lavere nivåer. Her er det snakk om vesensforskjellige lederoppgaver. Toppledelsen ved institusjonen skal ivareta den strategiske retningen, bidra til legitimitet og sikre åpenhet omkring vanskelige valg og prioriteringer.

En valgt ledelse – som er et viktig særtrekk ved universitetene – har bedre forutsetninger for å løse sine oppgaver, nettopp fordi den har et mandat fra studenter og ansatte.

Universitetenes neste store utfordring blir å tilpasse seg de mulighetene som kommer med ny informasjonsteknologi, og der mulighetene for fjernundervisning har blitt løftet opp til et helt nytt nivå. I mange tilfeller spiller geografisk avstand ikke lenger noen rolle så lenge det finnes tilgang på adekvat båndbredde og programvare.

Anerkjente universiteter over hele verden – men særlig i USA – har i flere år tilbudt såkalte MOOC (Massive Open Online Courses) innenfor en rekke fagområder. Her kan studenter fra hele verden følge tilrettelagt undervisning over nettet; som regel gratis og uten mulighet til å få kurset godkjent som del av en formell akademisk grad, men det kommer til å forandre seg. Om ikke lenge kan du trolig skaffe deg en fullverdig grad fra Harvard University uten å ha satt en fot i USA, om enn ikke i alle fag og ikke på alle nivåer.

Ny undervisningsteknologi kommer til å forandre høyere utdanning over hele verden; på godt og vondt, men mest til det bedre. For universitetene er det ikke noe alternativ å snu ryggen til utviklingen og bare holde seg med de etablerte modellene for undervisning og forskning. Ny undervisningsteknologi innebærer en helt ny konkurransesituasjon for norske universiteter, men også fabelaktige muligheter i en tid der vi etterspør ny kunnskap hele livet.

For all verdens teknologi endrer ikke det faktum at ny kunnskap produseres av mennesker, ofte knyttet til solide fagmiljøer ved et universitet her eller der. En bekymring hos ansatte ved amerikanske universiteter er at tilbud som MOOC, der de mest berømte og anerkjente professorene plutselig kan gi undervisning til titusener av studenter fra hele verden samtidig, vil undergrave lokal undervisning og dermed også de lokale fagmiljøene.

Det er i så fall en utvikling som alle vil tape på, for selv om det er flott å la seg inspirere av verdens fremste forskere innenfor ulike fagfelt så trenger vi mer enn Nobelprisvinnere for å holde de vitenskapelige hjulene i gang. Det er i samspillet mellom de nye mulighetene og de lokale ressursene at be beste resultatene kan skapes; både for studenter og lærere.

Vi er dermed tilbake til spørsmålet om hvordan vi skaper gode fagmiljøer og selvstendige institusjoner i en tid der forventningene er høye fra nær sagt alle kanter. Det er moro å iverksette nye programmer, klippe snorer og utøve "aktiv" politisk styring. Men noen ganger er politisk måtehold faktisk en bedre modell, noe en konservativ vil vite å verdsette. Mitt råd til statsråden er derfor å stole mer på at universitetene er i stand til å styre seg selv, gjøre egne prioriteringer og valg.

Som et minimum bør de ha anledning til å velge sin egen ledelse.