Patriotisk tortur

Sjokkerende lesning om maktmisbruk av CIA offentliggjort av

Senatets komite for etterretning

For en uke siden offentliggjorde det amerikanske Senatets komite for etterretning ("Senate Select Comittee on Intelligence") resultatene av sine undersøkelser av hvordan fangebehandlingen hos CIA ble ivaretatt i årene fra 2001 til 2008; - det vil si de første årene etter angrepet på tvillingtårnene i New York den 11. september 2001, de første årene med "krig mot terrorisme".

Det ligger et enormt arbeid bak Komiteens dokument. Det startet allerede i 2009. Rapporten - som egentlig bare er et sammendrag av en større rapport på mer enn 6700 sider - er på 525 sider (i den PDF-versjonen jeg har lastet ned fra nettet). Sammendraget av sammendraget inneholder 20 hovedkonklusjoner, og er deprimerende lesning fra første bokstav. Dette er de tre første konklusjonene:

• CIA's bruk av "forsterket forhør" har ikke gitt resultater i form av verdifull informasjon 
• CIA's argumenter for bruk av slike forhørsteknikker bygger på usanne påstander om teknikkenes effektivitet 
• CIA's forhørsteknikker var brutale, og langt verre enn de selv har vært villige til å innrømme 

Rapporten konkluderer med at CIA har ført både offentligheten og politiske myndigheter bak lyset, at de har unndratt seg innsyn og kontroll og at de har begått talløse lovstridige handlinger som har svekket USAs omdømme og interesser. CIA har ikke drevet med "forhør". De har drevet med ren tortur.

Reaksjonene på rapporten har vært mange, og varierte. Mange legger vekt på at det nå tross alt er åpenhet om rapporten og om kritikken av CIA. Det demokratiske flertallet i Komiteen, under ledelse av senator Dianne Feinstein fra California, får positiv omtale for sin vilje til å legge kortene på bordet. Men i det republikanske mindretallet, som om noen få dager blir det nye flertallet, er misnøyen stor. Disse mener rapporten aldri skulle vært offentliggjort, at den inneholder flere feil, at den skader USAs interesser og at den setter amerikanske liv i fare.

En republikaner som tilhører et unntak her er imidlertid senator John McCain, selv krigsfange og torturoffer. McCain har omtalt rapporten som en "bitter, men nødvendig pille" for det amerikanske samfunnet.

Det er ikke uventet at en rapport som inneholder såpass sterk kritikk av CIA, om et såpass ømtålig tema som tortur, vekker reaksjoner. Men det er slående at svært få utenom det republikanske partiet og de som jobbet for Bush-administrasjonen tviler på at rapporten er korrekt. Jeg tror følgende kommentar fra The Guardian er noen lunde dekkende for reaksjonene fra en hel verden:

"The report provides devastating evidence of the CIA’s consistent and deliberate recourse to torture, with the blessing of the Bush administration, following the 9/11 attack, and in pursuit of the so-called war on terror. It pulls few punches as it details the conscious and repeated subversion of law and justice by a state that is justly proud to be rooted in those very ideals. It is one of the most shocking documents ever produced by any modern democracy about its own abuses of its own highest principles." 

Flere ser nå sin mulighet til å skinne litt på USAs bekostning; - det kommer kritikk fra land som Russland, Kina, Iran og Afghanistan. Ærlig talt gjør denne kritikken lite inntrykk. Dette er land som selv har store utfordringer i spørsmål knyttet til menneskerettigheter og fangebehandling. Men det viser samtidig at republikanerne har rett på ett punkt: Rapporten bidrar klart til å ytterligere svekke USAs internasjonale omdømme.

Men det gjør den ikke fordi den er offentliggjort; - hvilket faktisk er en formildende omstendighet. Den gjør det på grunn av de handlingene den omtaler. Handlinger som mange hadde mistanker om, men som nå er grundig dokumentert, uansett hva CIA selv eller republikanerne påstår.

Et kritisk spørsmål er hva som faktisk menes med begrepet "forsterket forhør". De eksemplene som finnes i rapporten kan neppe betraktes som noe annet enn ren tortur. Republikanerne hevder imidlertid at dette var "nødvendige" og "godkjente" teknikker, som ga CIA viktig informasjon i kampen mot terror. Rapporten viser noe helt annet. Den viser også at CIA systematisk har gitt gale opplysninger både om omfanget av tortur og om resultatene i form av vesentlig informasjon.

Tortur er ulovlig i USA, som faktisk ratifiserte FNs konvensjon mot bruk av tortur i 1994. Derfor er mange opptatt av om noen av de ansvarlige i CIA eller på politisk nivå (Det hvite hus) bør stilles for retten. Det kommer dessverre ikke til å skje. En rettssak om disse hendelsene ville ta uendelig lang tid, med søksmål og motsøksmål, samtidig som saken splitter USA omtrent nøyaktig etter partilinjene (med senator McCain som unntaket som bekrefter regelen).

Det finnes noe å strides om på nesten hver eneste side av rapporten. Hva er egentlig "forsterket forhør"? Er det "egentlig" tortur? Hva visste ledelsen i Det hvite hus? Hva ville de vite? Hva ba de om å ikke få vite - av frykt for å "røpe statshemmeligheter ved en feiltakelse"? Hvilke fullmakter var egentlig gitt til CIA? De kan sikkert - og vil sikkert - bli tolket på mer enn en måte.

Samtidig dukker en serie med andre, like ubehagelige, spørsmål opp. Hva om det var en demokratisk, ikke republikansk, president som satt i Det hvite hus i 2001? Hvordan ville en slik person ha løst sine oppgaver? Er vi sikre på at de som i dag er svært kritiske til bruk av tortur ville vært like kritiske om de selv satt med ansvaret da presset var som sterkest? Kan vi helt fri oss fra tanken om at vi selv - under gitte omstendigheter - ikke ville falt for "fristelsen" til å forsøke å presse mest mulig informasjon ut av personer som vi visste var terrorister, og som vi visste satt inne med livsviktige opplysninger som kunne redde uskyldige menneskeliv?

Tidligere president Bush og tidligere visepresident Cheney er ikke i tvil om at CIA hadde fullmakter til å gjøre det de gjorde, at "forsterket forhør" ikke er det samme som tortur og at de som hadde ansvaret for forhørene var patriotiske og gode amerikanere som utelukkende arbeidet i det godes tjeneste. Slik kan en rapport, som av noen oppfattes som "det mest sjokkerende dokumentet som noen gang er produsert i et demokratisk land", bli oppfattet av andre som et smakløst forsøk på å sverte gode patrioter som reddet et ukjent antall uskyldige menneskeliv.

Debatten om rapporten har hele tiden gått langs to spor. Det ene sporet handler om de hendelsene som rapporten omtaler; - er de korrekt gjengitt, dreier deg seg om tortur, har CIA gitt uriktige rapporter tilbake til amerikanske myndigheter?

Det andre sporet handler om tortur (eller ekstremt brutale forhørsteknikker) noen ganger kan forsvares. Var det riktig, gitt de krevende omstendighetene, å gå hardt til verks likevel? Er det noen ganger forsvarlig å sette rettighetene til enkelte individer til side for å oppnå et større gode?

Denne andre diskusjonen er egentlig del av en evigvarende samtale om ytterpunktene for statens anvendelse av vold i liberale demokratier. Tanken er at selv under ekstreme omstendigheter skal en rettsstat besinne seg når det gjelder å anvende vold mot enkeltindivider; uansett hvem disse individene er og uansett hva den aktuelle situasjonen er.

I USA er, som nevnt, bruk av tortur forbudt og amerikanske soldater skal i følge sin egen veileder ("US Army Field Manual") respektere reglene i Genève-konvensjonene. Disse konvensjonene inneholder forbud mot bruk av vold, ydmykelse og trusler under avhør av fanger. Vi må anta at en av grunnene til at USA ratifiserte FN-konvensjonen mot tortur var at de ikke helt kunne utelukke at amerikanske soldater selv kunne bli fanger, og i så fall hadde behov for visse grunnleggende rettigheter.

Slik sett er saken enkel. Det er aldri forsvarlig å bruke tortur. Hvorfor diskuterer vi da likevel om det noen ganger kan forsvares? Jeg tror det er to grunner til dette. Den første er at mange av oss - gjennom et tankeeksperiment - vil forsøke å sette oss inn ekstreme situasjoner. Vi kan liksom ikke fri oss fra tanken på hva vi selv ville ha gjort under gitte omstendigheter.

Hva om det var vårt land, våre kjente, vår familie som var truet? Hva om vi selv kom i den situasjonen at vi hadde fysisk makt over et menneske med kunnskaper som kunne redde menneskeliv? Et menneske som vi i tillegg visste var forbryter, og kanskje ansvarlig for mord og andre forbrytelser?

Nesten mot vår vilje trekkes vi på denne måte inn vanskelige situasjoner og "umulige" valg. Vi spør oss selv om vi er helt sikre på at vi alltid ville lande ned på den "riktige" siden, uansett hva som stod på spill. Og vi tenker at det er noe å lære av å sette oss selv på prøve på denne måten.

Det er interessant at mange kommentatorer har reist akkurat denne typen spørsmål i forbindelse med rapporten fra Senatet. Å kritisere USA har jo nærmest blitt et spørsmål om å reagere på refleks, ikke minst i store deler av Europa der president Bush var usedvanlig upopulær, med få unntak.

Men selvrettferdighet er ikke spesielt sjarmerende, og heller ikke særlig nyttig. Og er det virkelig slik at europeiske land, som nå står i kø for å kritisere USA, selv har så mye å være stolte av? For min del tror jeg ikke det. Jeg tenker nok at overgrep og ulovlig bruk av tortur også har funnet sted i Europa, og i andre land for den del. Jeg mistenker at det kan finnes mye "forståelse" for ulovlig bruk av tortur selv i de mest fredselskende land; ja, selv i Norge.

Dette bringer meg til den andre grunnen til at vi stadig diskuterer om tortur under gitte forhold likevel kan være forsvarlig, nemlig at vi tilsynelatende har glemt grunnene til at tortur ble forbudt i første omgang. Derfor trenger vi å minne hverandre om at det faktisk finnes noen svært gode grunner til at tortur alltid er uakseptabelt.

Utgangspunktet for dette argumentet er at alle mennesker har en iboende verdighet i kraft av å være mennesker. Denne verdigheten kan den enkelte selv gjøre mye for å undergrave, for eksempel gjennom å utføre grove voldshandlinger og forbrytelser. Men det betyr ikke at den opphører å eksistere eller å spille en rolle, noe som bl.a. kommer til uttrykk i prinsipper som at alle skal behandles likt etter loven (uansett hvem de er), at alle har rett til å forklare seg (hva de enn har gjort) og at ingen kan heve seg over loven.

En krig er naturligvis ingen rettssak, men den skjer heller ikke i et lovløst vakuum. Krigens lover, krigens rett, bygger på tanken om at selv under de mest ekstreme forhold finnes det visse rettigheter og plikter som ingen kan unndra seg. Mange av disse reglene er nedfelt i de såkalte Genève-konvensjonene, som er utformet nettopp for å sikre at menneskers grunnleggende rettigheter og verdighet blir ivaretatt under krig.

Argumentet mot tortur er todelt. Det peker dels mot ofrene for tortur, og dels mot det samfunnet som aksepterer tortur. For det første er tortur lovstridig fordi det fratar mennesker deres autonomi og verdighet, fordi enkeltmennesker blir satt i en situasjon der de er fullstendig i torturistenes vold, fordi det krenker offerets rettigheter, og fordi menneskers liv og helse blir redusert til et middel for å nå et mål. For det andre har tortur negative konsekvenser for flere enn ofrene: Tortur reduserer den moralske autoriteten til den institusjonen som står bak torturen, og den krenker verdigheten også hos de som utfører torturen. Tortur gir dessuten tvilsomme resultater, den informasjonen som framkommer kan like gjerne være usann som sann og det finnes ingen sikker måte å skille det ene fra det andre. Informasjon som er framkommet under tortur kan ikke brukes som bevis, og er derfor rettslig sett verdiløs.

Derfor kommer det - i absolutt forstand - ingen ting godt ut av tortur. En stat som tillater tortur undergraver sin egen autoritet. Den har i virkeligheten ingen moralsk plattform å ivareta sine interesser fra. Derfor er den også uegnet til å fylle noen lederrolle i kampen mot internasjonal kriminalitet, som terrorisme jo er.

Dette var grunnen til at avsløringene om amerikansk tortur og mishandling i det irakiske fengselet Abu Ghraib ble så ødeleggende for hele den amerikanske innsatsen for å gjenoppbygge Irak etter invasjonen i 2003. Avsløringene kom i 2004, og de punkterte USAs innsats for å vinne allierte i landet, til tross for at amerikanske sivile og militære ledere tok avstand fra det som hadde skjedd, og for at mange av de amerikanske soldatene som hadde deltatt i ugjerningene ble straffet og avskjediget.

Ingen vet hvor stor skade hendelsene i Abu Ghraib har hatt for den senere innsatsen i Irak, men omfanget er trolig gigantisk; - og noe av prisen betaler uskyldige mennesker i regionen i dag gjennom eksistensen av terrororganisasjonen IS, som ikke eksisterte før USAs invasjon i Irak.

På samme måte har opplysninger om hvordan fanger blir behandlet i Guantánamobukten på Cuba bidratt til å undergrave USAs moralske autoritet. Også her har det kommet flere beskyldninger om bruk av tortur, i tillegg til brudd på Folkeretten og på Genève-konvensjonene. President Obama har hele tiden ønsket å legge ned denne fangeleiren - som representerer et eventyrlig villnis av juridiske og politiske komplikasjoner - men med sterk motstand i Kongressen er et slikt utfall utenkelig. 

Reaksjonene på rapporten fra Senatet har vært sterke, men heller ikke veldig mye mer. Trolig var mange godt forberedt på at rapporten ville vise at CIA var ansvarlig for tortur og annen lovstridig virksomhet. I så fall forteller det mye om hvordan verden i dag ser på USA og på landets rolle i "krigen mot terror". Forventningene er temmelig lave.

President Obama, som selv var en sterk kritiker av USAs krig i Irak, av skandalene i Abu Ghraib og leiren i Guantanamo, har vært nokså forsiktig i sine kommentarer. Særlig nøye har han vært med å understreke hvor patriotiske og fedrelandskjære alle tjenestemenn og -kvinner i CIA har vært i en vanskelig tid for landet. Som om rapporten først og fremst handlet om kjærlighet til USA, og ikke om grove og omfattende forbrytelser utført av et statlig organ som har brukt store ressurser på å lyve om sin egen virksomhet.

Først når vi legger lettvint USA-kritikk til side og ser på de ubehagelige realitetene - at det opplagt er vanskelig å føre krig mot terror uten selv å komme på kant med viktige prinsipper - blir det klart hvor tragisk dette virkelig er. Når du sloss mot en fiende som ikke skyr noen midler, og som kan dukke opp hvor som helst, er det svært fristende å lete etter "snarveier" til viktig informasjon. Ingen kan nekte for at slike dilemmaer foreligger.

Og nettopp da er det at verdien av prinsipper og, ja, verdier blir så tydelig. Krigens rettsregler er laget for skarpe situasjoner, ikke for fredelige og solrike ettermiddager der alt er bare fred og ro. Senatets rapport avslører en organisasjon som ikke bare bruker tortur i stort omfang, men som også lyver om det, og som unndrar seg kontroll og innsyn. En organisasjon som for lengst har mistet sitt verdigrunnlag. En organisasjon uten moralsk kompass, men med tilgang på enorme fysiske maktmidler. En organisasjon der ingen tar ansvar for sine handlinger, men som bruker store ressurser på å skjule det de faktisk har gjort.

Vi snakker ikke her om feilvurderinger og vanskelige dilemmaer, - om kompliserte beslutninger som vi kan forsøke å leve oss inn i. Nei, vi snakker om systematisk tilsidesettelse av loven og omfattende forbrytelser som senere er forsøkt skjult. Vi snakker om lovbrudd og misbruk av makt utført av en organisasjon som befinner seg i kjernen av USAs statsapparat.

På samme måte befinner USA og CIA seg i kjernen av en global strid som også Norge er en del av. I tiår etter tiår har vi akseptert USAs lederskap og dominans i vår egen sikkerhetspolitikk. Det er lett å finne grunnene, ikke minst det faktum at USA investerer større ressurser i sin egen (og indirekte, sine alliertes) militære sikkerhet enn noe annet land på planeten (se figur).

USAs militærutgifter er nesten 40 prosent av de globale utgiftene
Kilde: Det internasjonale fredsforskningsinstituttet i Stockholm

USAs militære kapasitet er så overlegen at den er i en klasse helt for seg selv. Bare dette faktum alene avtvinger respekt og lojalitet fra alle de som føler at deres sikkerhet er større med USA enn uten. Og det utløser samtidig en trang til å bidra, for å vise at man gjør noe selv også - og ikke bare er en gratispassasjer på ryggen av USAs enorme kapasitet.

Men, som vi vet så altfor godt, stor kapasitet er ikke det samme som politisk og moralsk autoritet. Dette er ikke størrelser på den samme skalaen. Likevel er det i praksis slik at militær kapasitet overskygger de fleste andre dimensjoner; i alle fall så lenge omverdenen tillater det.

Et kort blikk på kartet er nok til å overbevise om at det ikke finnes en eneste europeisk leder som føler behov for å utfordre USAs militære lederskap, selv ikke etter en lang serie av avsløringer om lovbrudd og maktmisbruk. Derfor blir den sjokkerende rapporten som Senatet har offentliggjort først og fremst et tema for mediene. Den får ingen direkte politiske eller andre konsekvenser.

Men indirekte bidrar den til å understøtte en langvarig trend, der USAs og Vestens posisjon som rollemodeller i en urolig verden blir stadig mer svekket. Hvilken nytte har Vestlige oppfordringer om demokrati og respekt for loven når forbrytelsene til den ledende nasjonen bare går rett til arkivering?