 |
| Dyster utsikt: Problemene fra 2014 blir verre i 2015 |
Nå står den russiske ledelsen tilbake med svekket troverdighet, de økonomiske problemene er i ferd med å tårne seg opp, og det er åpenbart for alle at Russland dekker over sitt "engasjement" i de østlige delene av Ukraina med en serie av løgner.
Tusenvis av sivile er allerede drept i denne konflikten; - og vi er fortsatt like langt unna å få vite den fulle sannheten om hva som skjedde da MH17 fra Malaysia Airlines ble skutt ned over Ukraina på sin vei til Kuala Lumpur.
Den russiske ledelsens forsøk på å bortforklare sitt medansvar for hendelsen savner enhver troverdighet.
 |
Russland deler plass med Kamerun, Iran, Kirgisistan, Libanon og
Nigeria når det gjelder korrupsjon. Kilde: Transparency International
|
Kombinasjonen av en stadig mer autoritær ledelse og en korrupt økonomi gir skremmende utsikter; Russland har tross alt fast plass i Sikkerhetsrådet i FN, og disponerer verdens tredje største militærbudsjett etter USA og Kina. Ikke minst er det urovekkende at det knapt nok finnes en politisk opposisjon i landet, og at dagens ledelse nyter en enormt høy oppslutning nærmest uten at det finnes alternative stemmer.
Dessverre har et begrep som "demokrati" blitt noe av et skjellsord i russisk politikk. Etter Sovjetunionens sammenbrudd - i de katastrofale 1990-årene - kollapset det meste av samfunnets institusjoner og sendte millioner av mennesker ut i usikkerhet og fattigdom. Offentlig ansatte fikk ikke lenger lønn, pensjoner ble ikke utbetalt, stadig flere virksomheter ble nedlagt. Nyliberale rådgivere fra Vesten ville transformere Russland til en åpen markedsøkonomi så raskt som mulig, samtidig som nasjonale oligarker forsynte seg grådig av landets felles ressurser.
Det Putin arvet nyttårsaften 1999 var derfor kaos. Og han hadde grunn til å vurdere Vesten, og særlig vestlige selskaper innen finans, energi og annen industri, med en viss skepsis. Det amerikanske forslaget i 2002 om å utplassere nye raketter som anti-terror ”våpenskjold” i Polen var heller ikke egnet til å skape ny tillitt. Slik ble et tiår som kunne vært brukt til å bygge nye og mer fornuftige relasjoner mellom Russland og Vesten kastet bort, med ett hederlig unntak: Norge greide i 2010 å få i stand en avtale som løste gjenstående grensespørsmål med Russland i Barentshavet.
Dette bør nevnes fordi det er en del av den historien som har tatt oss dit vi er i dag. Det er slett ikke bare Russland som har bidratt til å forsure forholdet til Vesten, for også på vestlig side har det vært utøvd mye arroganse.
Putin brukte mye av sine to første perioder som president til å gjenvinne statlig kontroll over strategisk viktige ressurser som hadde gått tapt under tiåret med "liberalisering" under Jeltsin. Han lot utenlandske selskaper fortsatt få investere i russisk næringsliv, men på helt andre og bedre betingelser for den russiske stat.
 |
Tiden med Putin som leder sammenfaller med en sterk vekst i
Russlands oljeproduksjon
|
Ved hjelp av utenlandske investeringer og ny teknologi opplevde den viktige oljeindustrien sterk vekst, slik at den i 2014 var kommet tilbake på nivåer den ikke hadde vært siden midten av 1970-tallet i Sovjetperioden. Vekst i produksjonen, høye oljepriser og kontrakter med utenlandske selskaper som sikret at en vesentlig større andel av fortjenesten gikk til Russland bidro til å snu statsfinansene fra underskudd til overskudd. Fram til nokså nylig har Putins lederskap derfor vært knyttet til vekst og økonomisk framgang. År for år har befolkningen fått det langt bedre enn under de kaotiske Jeltsin-årene med halsbrekkende privatisering.
Putin har brukt store ressurser på å gjenoppbygge Russlands militære kapasitet. Hans form for "styrt demokrati" utøves med et sterkt nasjonalistisk sinnelag. Den politiske retorikken handler mye om Russlands storhet og om landets naturlige rolle som en av verdens fremste stormakter. Den militære oppbyggingen skjer derfor parallelt med at forholdet til omverdenen blir stadig mer kjølig. Men en ting er å ha et kjølig og avventende forhold til sine omgivelser, noe som kanskje er som forventet gitt den umiddelbare forhistorien. Noe helt annet er den retorikken og politiske tilnærmingen som Putin har stått for de aller siste årene, og særlig etter at han kom tilbake som president (statsminister Dmitrij Medvedev hadde et mellomspill i denne rollen i årene 2008-2012).
Under den ”nye” Putin har Russland mer og mer valgt konfrontasjon og isolasjon. I den offisielle retorikken skapes et inntrykk av at landet er omringet av truende fiender, fra Vladivostok til St. Petersburg. Deler av Russlands enorme grenser mot omverdenen er preget av manglende stabilitet; - det er grensetvister i Asia, flere kilder til uro i Kaukasus og den pågående konflikten i Ukraina. Legger man disse ved siden av hverandre kan man skape inntrykk av at Russland er "omringet"; - og det er akkurat det inntrykket Putin ønsker å skape.
Ytre fiender kan tjene som lynavledere for kritiske problemer på hjemmebane. Korrupsjon er trolig Russlands største økonomiske problem. Men Russland har også en økonomi som er overmoden for reformer; disse reformene er hele tiden utsatt og derfor er landet nå svært sårbart for utviklingen i prisen på enkelte råvarer, i første rekke olje. Men sanksjonene mot Russland har også stor betydning; mange russiske bedrifter er nå uten tilgang til vestlige kapitalmarkeder for å få finansiert nye prosjekter. Det vil ramme veksten litt framover i tid. Med lave oljepriser, vestlige sanksjoner, en svak valuta, negativ vekst og økende kapitalflukt er utsiktene for Russlands økonomi snudd ganske kraftig. Den jevne vekstkurven fra midten av 1990-tallet - hittil bare avbrutt av den akutte finanskrisen i 2008 - er nå i ferd med å endre retning: Nedover.
Med vestlige sanksjoner som spesifikt retter seg inn mot Russlands desidert viktigste vekstmotor, oljeindustrien, er det vanskelig å se for seg noen annen retning. Det skapte stor uro i russisk næringsliv da industrilederen og milliardæren Vladimir Jevtusjenkov ble satt i husarrest sist høst. Han ble satt fri igjen rett før jul, men tankene gikk likevel i retning av skjebnen til Mikhail Khodorkovskij, eieren av det tidligere oljeselskapet Yukos som måtte tilbringe et tiår i fengsel på grunn av det de fleste regner som en strid med Putin (Khodorkovskij hadde politiske ambisjoner og var i opposisjon til Putin).
Jevtusjenkov hadde for sin del ingen politiske ambisjoner, men var tvert i mot regnet som en nær og lojal alliert med Putin. Hvis en slik person kan få rettsvesenet på nakken - og russiske myndigheter er svært kreative når det gjelder å finne ankepunkter mot personer de av en eller annen grunn skulle ønske å svekke - vil i virkeligheten ingen være trygge, - heller ikke i den absolutt øverste delen av Russlands elite. Aksjonen har derfor blitt tolket som et sterkt signal om "orden i rekkene" til Russlands priviligerte ledelse.
I politikken kan ting endre seg raskt. Vi skal bare noen måneder tilbake for å finne den oppfatningen at Vladimir Putin var en politisk ringrev som egenhendig hadde snurret Vesten rundt lillefingeren, som hadde sikret seg Krimhalvøya praktisk talt uten motstand og som hadde sørget for at Russland ville være i sentrum av enhver løsning på de mange globale problemene i verden; - krigen i Syria, atomforhandlingene med Iran eller å få startet opp igjen den økonomiske veksten etter finanskrisen som startet i USA og Europa.
Russland viste handlekraft og lykkes der USA og Vesten fomlet. Russland hadde funnet en unik utviklingsmodell som var de liberale demokratiene overlegen; det ble snakket om ”styrt demokrati” (managed democracy) som et strategisk overlegent system – og Putin ble hyllet for sitt strategiske overblikk og sin evne til å ”se” minst tre trekk inn i framtiden. Gjennom nye avtaler om salg av gass til Kina kunne det se ut som Putin hadde utmanøvrert USA også i Asia, gjennom å re-etablere et forhold til Kina som hadde vært dårlig helt siden dagene med Mao som leder.
Og mens president Obama må slite med et dysfunksjonelt politisk system i Washington kan president Putin gjøre akkurat hva han vil, uten å spørre noen om råd eller tillatelse. Putin har sikret seg et fast grep om alle sider ved det russiske samfunnet; mediene, parlamentet, de regionale guvernørene, domstolene, forsvaret og etterretningstjenestene, de store selskapene, ja, til og med i den øst-ortodokse kirken har den tidligere KGB-offiser og ateist Putin sikret seg solide allierte. Slik sett er Putin nå en del av alle russeres liv – fra vugge til grav og videre inn i evigheten.
De færreste regner med at Krimhalvøya blir tilbakeført til Ukraina; i alle fall ikke på kort sikt og kanskje aldri. Selv om det som skjedde var en ulovlig anneksjon av et annet lands territorium, foregikk det hele med overveldende tilslutning fra den lokale befolkningen. Dette låser fast situasjonen. På den ene siden var det liten tvil om at befolkningen på Krim i det store og hele ønsket å bli en del av Russland (igjen), men det er samtidig helt uakseptabelt for det internasjonale samfunnet at et land simpelthen ”forsyner seg” av et annet lands territorium slik det skjedde. Det eneste som kunne bidratt til å løse konflikten ville være gjennomføring av en ny folkeavstemning, med støtte hos myndighetene i både Ukraina og Russland og under internasjonalt tilsyn. Utsiktene for en slik løsning er dessverre mindre enn små.
”Løsningen” for Krim kan ha inspirert Russlands handlinger også i de østlige (og russisktalende) delene av Ukraina. Tanken må ha vært at århundrer med dominans fra Moskva i seg selv ville rettferdiggjøre russisk intervensjon i et land som ”egentlig” aldri hadde hatt noen selvstendighet fra Russland. Det ”spesielle forholdet” mellom Moskva og Kiev, et forhold som ble forsterket av ensidig avhengighet med hensyn til økonomi og energi, gjorde at den russiske ledelsen hadde problemer med å se på Ukraina som en virkelig selvstendig og uavhengig stat – på linje med andre land i Europa.
Opprøret på Maidan-plassen, som endte med at den russisk-vennlige Victor Janukovytsj måtte flykte hals over hode, må ha skremt Putin og hans allierte mer enn vi trodde var mulig. At Janukovytsj deretter ble erstattet med den mer vestvendte Petro Porosjenko har ikke bidratt til å forenkle forholdet mellom de to landene - eller mellom Russland og Vesten.
Men der hvor Russland har regnet feil er i antakelsen om at utviklingen i Ukraina er noe som Moskva kan styre, og som Vesten ikke har noe med. For i motsetning til i Russland er det en nokså bred anerkjennelse i Vesten av at Ukraina faktisk har valgt en utvikling i retning av EU og det øvrige Europa, og bort fra den russiske interessesfæren. Konflikten i øst viser at dette på ingen måte er noe enkelt valg, og det er sikkert mange i Ukraina som hadde ventet seg langt sterkere støtte fra EU enn de har sett til nå. Likevel er kursen satt; Ukraina er på vei i en retning som dagens russiske ledelse må oppleve som dypt problematisk - fordi den selv har utpekt EU, NATO og Vesten som sine strategiske hovedfiender. Derfor er fortsatt den offisielle versjonen i Russland at det som har skjedd i Ukraina er et statskupp med vestlig støtte.
Litt avhengig av hvordan man regner er Russlands økonomi litt større enn Italias, og litt mindre enn Brasils. I følge CIA World Factbook var Russland i 2013 den åttende største økonomien i verden. Offiselle anslag for 2014 tilsier at Russland er verdens niende mest folkerike land, med noe over 146 millioner innbyggere – Krimhalvøya medregnet. Tall fra Det internasjonale instituttet for fredsforskning i Stockholm forteller imidlertid at det bare er Kina og USA som bruker mer penger på militær kapasitet enn Russland; USA bruker rett nok mer enn syv ganger så mye.
Derfor er det først og fremst den sikkerhetspolitiske dimensjonen ved et svekket og nasjonalistisk Russland, og ikke den økonomiske, som er mest bekymringsfull. Allerede før krisen har begynt å gjøre seg skikkelig gjeldende har Putin og den russiske ledelsen hisset opp befolkningen med anklager om at alt som er galt i Russland skyldes andre lands innblanding. Den lave oljeprisen "forklares" som en avtalt konspirasjon mellom Saudi-Arabia og USA for å ramme Russlands økonomi.
Etter hvert som sanksjonene fra EU og USA begynner å bite i en økonomi som fra før av er svekket av lav oljepris er det lite trolig at Kreml vil bli mer vennlig innstilt overfor sine omgivelser. Mentaliteten i Russland som "omringet" har fått fotfeste; det sies at myndighetene diskuterer hvordan de kan frakoble Russland fra internett i tilfelle krisen vokser til en konflikt. At noe slikt i det hele tatt er et tema forteller oss mye om hvilken retning det politiske ordskiftet i Russland har tatt - og gir oss dessverre en grunn til å frykte det som kan komme.
Det paradoksale i denne tragiske utviklingen er at utsiktene for et Russland i isolasjon fra Vesten er temmelig magre. Russland trenger Vestens finansielle og teknologiske ressurser for å kunne utvikle seg videre, på samme måte som Vesten har mye å hente i økt samhandel og samkvem med Russland. Under dagens forhold ønsker ikke en gang Russlands egne kapitalister å ha pengene sine i Russland; - de sender pengene til Vesten for sikrere plassering, akkurat som de sender sine barn til Vesten for utdanning. Det er med andre ord et land med demonstrativt liten selvtillit som nå blåser i luren for nasjonal storhet og isolasjon fra Vesten.
Det kritiske spørsmålet er derfor hvordan den krisen vi nå ser vokse fra dag til dag vil påvirke Putins lederskap og stilling. Vi vet at overtakelsen av Krimhalvøya har vist seg å bli svært kostbar, både for Russland og for innbyggerne selv. Etter hvert som den økonomiske krisen utvikler seg viser folk mindre interesse for internasjonale konspirasjonsteorier, og desto større interesse for tiltak som faktisk vil bidra til å bedre situasjonen.
Putin vet mer enn de fleste om hvordan sanksjonene kommer til å føles stadig mer tyngende, og han vil derfor lete aktivt etter måter å få dem fjernet på. Problemet hans er hvordan dette skal kunne skje uten at han samtidig tvinges til å rydde opp i det fiendebildet han selv aktivt har skapt og det nettet av løgner han har viklet seg inn i når det gjelder Ukraina.
Utsiktene ved inngangen til 2015 er at Putin står foran en rekke ubehagelige valg; og det er svært vanskelig å spå hvilken retning han vil velge. Og hvis Putin føler at dagens EU og USA er urimelige å samarbeide med, burde fjorårets mellomvalg i USA fortelle ham at vondt raskt kan bli verre. Generelt ønsker USA en hardere linje enn EU overfor Russland, og en republikansk president i USA vil neppe være mer imøtekommende enn en demokratisk president.
Samtidig begynner tålmodigheten også i Europa å renne ut når det gjelder Russlands direkte og indirekte intervensjoner i Ukraina. Det finnes kriser man ikke kan snakke seg ut av, og for Russland har en slik krise utviklet seg systematisk i løpet av 2014. Dette øker presset på Vladimir Putin. Men sett fra utsiden er dette bare delvis tilfredsstillende, for vi ønsker oss ikke en desperat ledelse i Kreml. En desperat ledelse er en farlig ledelse.
Min frykt er at Putin brukte 2014 på å male seg selv inn i et hjørne, og at han i løpet av 2015 vil oppdage at det var akkurat det som skjedde.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar