Spirit of America

For meg er International Herald Tribune - den internasjonale utgaven av New York Times - uten sammenligning verdens beste avis. De første sidene handler alltid om aktuelle internasjonale nyheter - som er viktige nok. Men hvis flyturen er tilstrekkelig lang blir det også tid til å fordype seg fra side 6 og utover, med lederartikler, leserbrev og kommentarer. Her finnes noen av de skarpeste og beste kommentatorene i internasjonal presse.

Som i dag; en interessant artikkel om "grønn økonomi" av Paul Krugman og et bidrag fra James Carroll (kommentator i Boston Globe) om verdigrunnlaget til "Tea Party" bevegelsen; - det konservative opprøret mot Obama, mot helsereformen og mot den nylige avtalen om nedbygging av kjernefysiske våpen mellom USA og Russland.

"Tea Party" er fortsatt en bevegelse med mange innbyrdes motsetninger. Mange vil huske at Sarah Palin for ikke lenge siden holdt et foredrag under en nasjonal konferanse i bevegelsens regi. Hun hyllet dem, og de hyllet henne. Dermed er vel det meste sagt. Vi snakker om amerikansk høyreside. "Tea Party" kommer sannsynligvis til å representere en strategisk utfordring for det Republikanske partiet gjennom de neste primærvalgene som faktisk starter om ikke altfor mange måneder. I en viss forstand handler det om republikanernes politiske sjel. Derfor har bevegelsen også betydning langt forbi USAs grenser.

Carrolls kommentar tar utgangspunkt i "Tea Party" bevegelsens motstand mot skatter og offentlige reguleringer. Dette er en bevegelse som hyller individene, og som ser på organisert fellesskap som en byrde; - og særlig når det kommer fra føderalt nivå.

Men er motstand mot skatter egentlig i strid med "the American Spirit?" Carroll skriver:

"The myth is that America was born in rebellion against taxes, and today’s Tea Party movement takes off from that illusion. (The Boston Tea Party of 1773 was not a protest about oppressive taxes. American colonists took the government’s right and duty to levy taxes for granted — but they wanted it to be their government.) In fact, the so-called Tea Party phenomenon that now drives Republican politics is less a movement than a spasm because its radical preference of individual over group undercuts the minimal solidarity required for any authentic political organization, even their own. "

Bare så det er klart: USA - som føderal stat - har en helt eventyrlig skattegjeld (se figur). Den amerikanske staten går med historiske underskudd, - som det trolig vil ta minst et tiår å kvitte seg med. Men forutsetningen er da at amerikanerne betaler mer skatt, ikke mindre, samtidig som de føderale utgiftene reduseres. I tillegg må produktiviteten i amerikansk økonomi opprettholdes, noe som ikke kan tas for gitt.

Dette er et resultat av flere tiår der mye av politikken har handlet om å skaffe skattefritak for spesielle grupper eller prosjekter, framfor å prioritere annerledes - eller å øke inntektene. Det typiske mønsteret de siste tiårene i USA er at republikansk styre (Reagan, Bush 1 & 2) betyr høyere offentlige utgifter enn inntekter, mens president Clinton faktisk evnet å få en viss kontroll i sin siste periode. Nå er det Obama sin tur til å rydde opp etter Bush jr. Det blir ikke lett, når han samtidig skal håndtere finanskrisen.

I USA har alle søkt etter en "tax break"; - jurister, økonomer og smarte rådgivere har brukt mer tid på å undergrave skattefundamentene i den føderale økonomien enn på å fremme et rasjonelt og effektivt skattesystem.

Ideen har vært å dytte regningen over på noen andre. Offentlige utgifter - og særlig militære utgifter - har fortsatt å øke, mens skatteinntektene har skrumpet inn. Selv president Obama har lagt vekt på skattefritak som en del av politikken for å legge om USA til en "grønn" økonomi; - det er skattefritak som bidrar til mye av den amerikanske satsingen på vindkraft - som ett eksempel.

Men alle skjønner at det i lengden ikke er mulig å ha fritak og unntak for alle typer skatt samtidig som utgiftene øker. Etter hvert finnes det ingen "andre" igjen som man kan skyve regningen over til. Noen må betale. Fortegnet må snus; - flere må betale inn, og færre må få anledning til å vri seg unna.

Altså må vi tenke skatt på en annen måte. Skatt er ikke noe vi bør beskytte oss fra, skatt er noe som bidrar til samfunnets utvikling, skatt er et uttrykk for samfunnets evne og vilje til å stå sammen om å løse felles oppgaver. I en verden der mange land (ikke bare Hellas) har en offentlig sektor som er katastrofalt underfinansiert, og som derfor sliter med enorme gjeldsbyrder, er økte skatter en ren nødvendighet for å holde samfunnene i gang.

Carroll skriver:

"The humane spirit of commonwealth, once embraced, is expansive. Taxes paid for roads and for garrisons — and also for health and education. When the needs of some were met, the needs of all were made more apparent. Thus, America’s understanding of government’s role shifted when the people came to a common recognition that, acting together, they could — and should — provide basic necessities of life for Americans who lacked them. Charity yielded to justice. Soon enough, such provision was seen not as a matter of altruism, but as a way to assure the thriving of the whole nation. The old dichotomy between the individual and the group was shown up as false."

Det finnes med andre ord et "dypt" argument her. USA kan enten fortsette med å la alt gå på ra-ta-ta, - og leve i illusjonen om at det er mulig å opprettholde en sterk føderal stat uten inntekter, eller de kan se på skatter som det de er ment å være: Prisen for å opprettholde et nivå på nødvendig felles forbruk; - et forbruk som kommer hele samfunnet til gode.

En av lærdommene fra finanskrisen er at en rekke OECD-land har holdt seg med utgifter som det ikke er dekning for. Vi har bare ett ord for dette: Overforbruk. Nå har tiden kommet for å gjøre opp for gammel gjeld. Det er upopulært, men det er ingen vei forbi. I de aller fleste OECD-land er det nå helt nødvendig å øke skattene, - både for å betale gammel gjeld og for å finansiere nye utgifter, ikke minst knyttet til helse, omsorg og pensjon.

I følge "Tea Party" er en slik politikk simpelthen upatriotisk; - den undergraver tradisjonelle amerikanske verdier om at enhver er sin egen lykkes smed og fullt ut i stand til å ta vare på seg selv. Men Carroll mener de leser historien feil:

"But aren’t the Tea Party radicals the real Americans? Wasn’t the fabled “rugged individual’’ born on the nation-shaping frontier — the forever unregulated realm in which “the free and the brave’’ could throw off shackles of government? No. On the contrary, the steadily receding frontier may have been the single most powerful stimulus of national government, a centralizing authority in Washington responsible for the orderly transition of vast territories into states, with, yes, taxes required for everything from surveys to canals to the protection of pioneers. Taxes paid, on one side, for the decimation of Native Americans, and, on the other, for the abolition of slavery. Ultimately, taxes paid for the creation of what we call — not “these’’ United States, but, in the article that candidate Barack Obama revitalized, “the’’ United States."

Også i Norge er det behov for å justere kursen fra de siste årene, selv om vi har de sterkeste statsfinansene i verden. Grunnen er enkel: Over tid må også vi balansere utgifter med inntekter, og også vi står foran store utfordringer knyttet til helse, omsorg og pensjon. De fleste regner med at en ny type "nøkternhet" vil vise seg allerede i det statsbudsjettet som legges fram i høst. For min del håper jeg det, men det kommer til å bli bråk - for det er alltid mulig å bruke en ekstra krone, eller en million, eller en milliard, på et godt formål.

Da tenker jeg at finanspolitikerne våre ville finne trøst i følgende avslutning fra Carroll sin artikkel:

".. many officials mistake our mid-April grimace for a signal that the broad citizenry has itself broken faith with the principle of commonwealth. It is not true. We may dislike the tax bite, but we loathe the destruction of civic pillars and the deliberate unraveling of safety nets. Citizens long for leaders who will remind us that what we do this week has nobility in it. And if we have to do more of it — pay higher taxes — so that teachers and librarians, and those they serve, are not humiliated but enriched, we will."

Som man roper i skogen ..

.. får man svar. Spør en overvåker om det er greit med lover som gir rom for enda mer overvåking, og jeg vedder en hundrings på at svaret er "ja." Faktisk skylder du meg hundre kroner allerede, for de som driver sterkest argumentasjon for datalagringsdirektivet (DLD) i disse tider er nettopp politiet og påtalemakten. Ikke lovgiverne, ikke representanter for sivilsamfunnet, og heller ikke representanter for næringslivet. Det er overvåkerne som vil ha mer overvåking; - og man kan jo spørre seg om det er en hyggelig tanke eller ikke.

Først var det Kripos. Og nå er det sjefen for selve overvåkingstjenesten PST, Janne Kristiansen, som har slått kraftig til. I Aftenposten bringer hun debatten tilbake til "terror-sporet", mens vi i en tid har måttet slite med både pedofili og avansert økonomisk kriminalitet. Det var kampen mot terror som var utgangspunktet for dette tragiske direktivet i første omgang, i tilfelle noen har glemt det. Kristiansen minner om at det nå er registrert aktivitet fra radikale islamister i Norge. Underforstått: Da blir det plutselig logisk å overvåke all telefon- og datatrafikk for hele befolkningen.

Det blir sikkert trygt og godt. Like trygt og godt som det føles hver gang vi passerer den idiotiske sikkerhetskontrollen på flyplassene, mens det piper og skriker fra pacemakere, hofteproteser og bunadssølv. Her avdekkes livsfarlige tannkremtuber og store beltespenner på løpende bånd. Takk for det! Vi føler oss alle helt sikre på at mulige terroranslag mot fly er en saga blott nå. Skulle bare mangle. Det sier jo pip i maskinen!

I en oppklarende kommentar sier Lars-Henrik Paarup Michelsen fra Stopp datalagringsdirektivet at det skal lite fantasi til for å omgå DLD hvis man virkelig er ute etter å lage faenskap:

"- Om man bruker Skype, Gmail, MSN eller andre internettbaserte kommunikasjonstjenester blir man ikke omfanget av datalagringsdirektivet. Det gjør man heller ikke om man surfer via et åpent trådløst nettverk eller ringer med et mobilabonnement kjøpt fra utenlandske tilbydere. Dermed vil direktivet først og fremst ramme lovlydige borgerne, ikke kriminelle."

Han har invitert Kristiansen på besøk når som helst, så skal han forklare henne minst ni måter en kriminell kan unngå direktivet på. Det spørs om invitasjonen hjelper. Jeg har en sterk mistanke om at Kristiansen er mer opptatt av det enorme datatilfanget hun kan gå glipp av enn om direktivet virkelig bidrar i kampen mot terror.

Å slippe overvåkerne løs på sivilsamfunnet er generelt en dårlig ide. Norsk politi og påtalemakt nyter forbausende stor tillit i befolkningen; - til tross for et ikke ubetydelig antall skandaler knyttet til nettopp ulovlig overvåking, politivold og grove justismord. Nå handler det om en lov som har som utgangspunkt at alle er skyldige inntil det motsatte er bevist. Det er vel omtrent slik verden må se ut, fra ståstedet til en kriminaletterforsker. Men er det slik verden bør se ut fra lovgivernes side?

Nylig gikk Georg Apenes av som direktør for Datatilsynet, etter lang og iherdig innsats i kampen for personvernet. For ikke lenge siden hadde jeg gleden av å møte ham, under feiringen av 25-års jubileet for mitt gamle Institutt for informatikk ved Universitetet i Bergen. Der holdt han et tankevekkende foredrag, der ett av hovedbudskapene var at personvern er noe vi faktisk må sloss for hele tiden - fordi de kreftene som bryter det ned er så sterke, og fordi vi gradvis - gjennom egen passivitet og tro på at vi selv aldri vil komme i søkelyset - aksepterer stadig nye former for overvåking og registrering. Når vi parkerer bilen. Når handler i butikken. Når vi tar ut penger fra minibanken. Ja, når vi krysser Torvalmenningen hånd i hånd med en vi er glad i, eller bestemmer oss for å ta en telefon til en gammel venn vi ikke har snakket med på årevis.

For hvert elektroniske spor vi etterlater oss kan det stilles tusen spørsmål: Hva gjorde du der? Hvem var du sammen med? Hvorfor handlet du akkurat de varene? Hvor kom den telefonen fra, og hva snakket dere om? Hvem er den personen som står til høyre for deg på dette bildet? Mulighetene for å etablere teorier og hypoteser er grenseløse - og stakkars den som befinner seg på feil sted til feil tid. Når vi alle er mistenkte, slik vi er under DLD, vil etterforskerne i PST virkelig kunne boltre seg.

Ikke rart, derfor, at Janne Kristiansen er strålende fornøyd med Regjeringens forslag til hvordan trafikkdata skal lagres og utleveres under DLD. Bare på ett punkt ønsker hun endring. Regjeringen foreslår at det skal foreligge skjellig grunn til mistanke før dataene kan overleveres til politiet. Dette kravet ønsker PST å fjerne; - de vil ha tilgang selv uten slik mistanke.

I rest my case.

Utdanning og dannelse

For litt siden siden ble jeg invitert til å holde en presentasjon under konferansen "Er utdanning irrelevant?" ved Universitetet i Bergen. Det var en hyggelig invitasjon; - jeg synes temaet er både spennende og viktig. Og jeg mener innstillingen fra det såkalte "Dannelsesutvalget" er et godt grunnlag for en viktig debatt: Hvilke normer og verdier ønsker vi at høyere utdanning skal formidle? Hvordan kan utdanningene stimulere studentenes orienteringsevne; både innenfor hvert fag, mellom fag og disipliner, og i det større bildet mellom person og samfunn?

Nesten samtidig fikk vi den store debatten om "Hjernevask-programmene", om forholdet mellom kultur og natur og - ikke minst - forholdet mellom ulike vitenskapelige disipliner og deres forklaringskraft når det gjelder sosiale spørsmål (kjønnsroller, seksualitet, vold og så videre). Et bedre eksempel på behov for "dannelse på tvers" kunne vi nesten ikke fått, men det ville være synd å si at vårt akademiske miljø fullt ut har levd opp til idealet om å være et "argumentativt fellesskap" i møtet med Harald Eia's journalistiske forenklinger.

Hva vi mener med "dannelse" kan være ulike ting. Det er et sprang mellom tradisjonell borgerlig "salongdannelse" og den sokratiske viljen til å dø for retten til å forfølge sannheten. Altså handler debatten om både store og små spørsmål. Noen kommer ut av de enkelte fag og utdanninger, mens andre handler om institusjonsverdier og om de store spørsmålene som befinner seg på "utsiden" av utdanningsinstitusjonene; miljø, sosial rettferdighet, toleranse, globalisering - for å nevne noen.

Jeg var bedt om å reflektere litt rundt disse spørsmålene med utgangspunkt i en arbeidsplass i industrien. Hva er industriens kompetansebehov, og hva er forholdet mellom dette behovet og den pågående debatten om utdanningenes organisering, innhold og normative grunnlag?

Ett av svarene er at industrien har et sammensatt kompetansebehov. Den trenger ekspertise på mange ulike fagområder. Et annet svar er at de ulike fagområdene stadig oftere må finne svar på felles utfordringer, som enten har å gjøre med bedriftens egen forretningsmodell eller som er knyttet til bedriftens omgivelser. Et tredje svar er at det ikke finnes noe bytteforhold mellom faglig kompetanse og evne til å jobbe på tvers av fag og disipliner. Alle må kunne noe, men dette "noe" får større verdi for selskapene når folk er i stand til å løse oppgaver på tvers av faggrenser. Og til slutt: Som ellers i samfunnet er det ingen som noen gang blir ferdig utlært. Det foregår svært mye kunnskaps- og kompetanseutvikling i industrien på daglig basis, og de bedriftene som ikke har et aktivt syn på denne læringen står i fare for å pådra seg store problemer.

Dannelse må bety å gi studentene mulighet til å reflektere både over den kunnskapen som formidles til dem og den framtidige rollen de skal ha som yrkesutøvere - med andre ord deres egen rolle som aktører i en større sammenheng. En av de som er opptatt av at viktige livskvaliteter - som frihet, evne til å gjøre moralske valg og evne til å handle - er grunnleggende sosiale - og forutsetter både en historisk ramme og tilstedeværelsen av andre mennesker, er den kanadiske filosofen Charles Taylor. For Taylor er det umulig å snakke om selvrealisering bare som et spørsmål om å ha muligheter (d.v.s. fravær av hindringer), det handler også om å kunne utøve disse mulighetene. Slik utøvelse skjer alltid i samspill med andre, innenfor rammen av et samfunn. Dermed kan ikke spørsmålet om individuelle rettigheter og moralske valg reduseres til noe som angår meg og mitt - det kreves en større ramme og en bredere forståelse. Taylor representerer etter min mening en spennende måte å illustrere dannelsens normative utfordringer på.

(For å se på presentasjonen i fullskjerm-modus, klikk på "menu" nederst, og velg "View Fullscreen".)

UiB Konferanse Dannelse (1)

Du og jeg og dompapen...

I går lærte jeg at uttrykket ”brann i rosenes leir” har sin bakgrunn i et eventyr av Henrik Wergeland. Eventyret gir forklaringen på hvorfor dompaphannen har så flott, rødt bryst. I soloppgangen trodde han nemlig at rosene stod i brann og han var raskt ute med å ville hjelpe. Det var engelen Gabriel som ga ham fargeprakten som belønning for utvist mot. Hunnen, derimot, var redd for å brenne fjærene. Hun fikk derfor ingen farge, og er helt grå den dag i dag.

Ja, dere, vi lærer noe nytt hele tiden.

Men brannen var bare et synsbedrag. Den ble senere uttrykk for alle former for uro der vi forventer at det er fredelig, som når gamle allierte blir fiender, når partifeller krangler eller når parter som burde stå på samme side ikke greier å la interne uenigheter ligge. Da kaller vi det brann i rosenes leir.

Ta for eksempel norsk forskning og høyere utdanning. Først fikk vi saken om professor Nedkvitne, mannen som greide det mesterstykket å bli fradømt sin stilling ved Universitetet i Oslo. Så gikk brannalarmen ved Høgskolen i Oslo, der det ser ut til å ha brutt ut full krig mellom de faglige ansatte og administrasjonen. Til slutt helte så Harald Eia bensin over resten og kastet på en fyrstikk.

Poff! Plutselig står hele sektoren i full flamme, og verken det ene eller andre forsøket på å slukke brannen har så langt lykkes.

Det er fristende å le, men mer passende å gråte.
For dette er sørgelige saker.
Unnskyld meg, for her må jeg bruke litt store ord:

Høgskolene og universitetene representerer viktige verdier, og de har store oppgaver i samfunnet – kanskje noen av de aller største. Det handler om utdanning og danning, om kunnskap og kompetanse, om åpen og systematisk innsats for å vinne ny innsikt. Det handler om å videreføre en av de fineste tradisjonene vi mennesker noen gang har etablert; nemlig å vinne ny kunnskap gjennom argumenter, erfaringer og metodiske eksperimenter, samtidig som vi legger vår nysgjerrighet og våre egne påstander åpne for kritikk og mulige motargumenter fra andre. Det handler om den delen av samfunnslivet der det er sakligheten, de gode argumentene og de rapporterte faktaene som ideelt sett gjelder; - ikke penger, ikke politikk, ikke makt, ikke popularitet, ikke en gang det demokratiske prinsippet om at flertallet bestemmer. Det er argumentenes kvalitet som bestemmer.

Dette er kjernen i faglig frihet: Å stå fritt til å stille ethvert spørsmål, men med pålegg om å saklig begrunne ethvert svar.

Universitetene og høgskolene burde stå fram som ikoner for den grundige, saklige og dokumenterbare fornuft i en tid der vi bombarderes av all verdens inntrykk og påstander, fra vi står opp om morgenen til vi legger oss om kvelden. De burde representere solide ankerfester for etterprøvbar kunnskap i en verden der det er fanatikerne og hysterikerne som setter dagsorden. De burde stå med vidåpne dører, og invitere inn alle som søker etter dybdekunnskap bak nyhetsoverskriftene, systematikk i kaoset, og refleksjon der det ellers bare finnes impulser og reaksjon.

De burde tilby økt forståelse, og fungere som en vaksine mot all kunnskapsløs intoleranse, inkompetanse og historieløshet. Ikke minst trenger vi dem som en motvekt mot en medieindustri som blir mer og mer overveldet av populisme og utagerende kommersialisering.

Vi trenger dem. Av mange og gode grunner. Og vi trenger å ha tillit til dem. Beklager, men jeg tror ikke den siste tidens hendelser har bidratt til akkurat det.

Om Nedkvitne-saken har jeg skrevet tidligere. Det er min mening at flere enn Nedkvitne selv har blamert seg i den forbindelse. Det er forstemmende å se at ledende og kloke representanter for norsk forskning nærmest tar til orde for at landets universiteter bør være et friområde for folk som ikke har normal folkeskikk, og som er en varig belastning for arbeidsmiljøet. Dette er argumenter som simpelthen ikke holder vann.

Aftenposten har fått kontorsjef Knut Sverre Røang ved Høgskolen i Oslo i tale – mannen bak den famøse e-posten om lojalitet til arbeidsgiveren – og han sier som (sikkert) sant er: ”Vi skulle gjerne sett at det var litt mindre byråkrati her.” Røang mener at høy kvalitet på forskning og utdanning er bevis godt nok for at samfunnet får noe igjen for de pengene som settes inn i høyere utdanning. Han mener det blir for mye rapportering. Og han har trolig helt rett, for dette er kritikk som kan høres over hele verden. Universiteter og høgskoler er i ferd med å bli byråkratisert, det skjer ikke bare her hjemme.

Men Røang peker også på noe viktig; nemlig at forskning og utdanning er selve grunnen til at vi har høgskoler og universiteter. Og gjøres den jobben godt, ja, da oppfyller institusjonene faktisk sitt mandat. Universitetene og høgskolene våre burde hatt mer, ikke mindre, selvstyre.

Røang fortjener en flaske vin fra Rune Slagstad, pluss enda en fra førsteamanuensis Pål Veiden. Sammen med rektor Sissel Østberg burde de alle tre benke seg rundt de to flaskene og ta en god prat om rollefordelingen mellom administrasjonen og de vitenskapelig ansatte ved høgskolen. Den fordelingen er slett ikke umulig å finne ut av, hvis ønsket er tilstede. Faktisk fungerer den de fleste steder; for like lite som en veldrevet høgskole kan klare seg uten fremragende fagfolk kan den klare seg uten en solid og velfungerende administrasjon. Og selvsagt er det nok fornuft ved Høgskolen i Oslo til å slukke den lokale rosebrannen; - men de burde få opp farten, for slike branner sprer seg raskt og røyken er giftig.

Hva skal vi så mene om Harald Eia, mannen som ga liv til den ”geniale” språkforskeren Geir Olav Ødegård? Eller viktigere: Hva skal vi mene om den overveldende responsen som programmene hans har skapt?

Amerikanerne sier: ”You can’t argue with success.” Og rett skal være rett; Harald Eia har nok overgått selv sine største forventninger til TV-serien om natur og/eller kultur. Han har lykkes med tre ting på en gang; - han har satt visse forskningstemaer kraftig på dagsorden (akkurat som han ville), han har satt en del norske forskere i skammekroken (som han sikkert også ville) og han har fått seertall som ikke er til å diskutere. Kort sagt – en suksess. For min del synes jeg at programmene har vært informative, i tillegg til å være underholdende. De virker godt planlagt, godt forberedt og godt gjennomført.

Men suksessen har også kostet noe, og det er det som opptar meg her. For journalistikken og forenklingen er ikke helt kostnadsfri i forhold til de problemene han drøfter. Og problemene er viktigere – mye viktigere – enn formidlingen.

Økt individuell frihet har sitt motstykke i at gamle autoriteter brytes ned. Hva vi mener om dette er stort sett avhengig av om vi likte de gamle autoritetene eller ikke. Noen jubler over at kirkens makt er redusert, andre er lei seg. Noen lengter tilbake til tiden med respekt for lensmann, prest og lærer – andre synes det er greit at mye av denne respekten nå er borte. Det finnes politikere som skulle ønske seg tilbake til tiden der partivalgene gikk i arv mellom generasjonene, men det finnes også andre som gleder seg over at velgerne nå er ”fritt vilt” helt fram til valgdagen. Mange finner seg til rette med at det er lov til å stille spørsmål ved nær sagt alt, mens andre mener det fortsatt burde finnes noen ”sannheter” i tilværelsen.

Men hva gjør vi når selve begrepet om ”sannhet” er relativt til den som spør? Ja, faktisk noe du kan bestemme innholdet av selv? Det er i dette veikrysset mellom tung vitenskapsteori og populær formidling at Eia plasserer oss. Det blir litt som ”Jackass på lavt nivå” – det er litt uklart hva hensikten egentlig er. Skal vi tro at ”Norge=duster=skjønner ikke biologi=feil politikk” eller skal vi tro at ”forskning=vanskelig=ingen sitter med alle svarene?”

For meg er programmene til Eia uttrykk for denne trangen til å selv være med på å bestemme innholdet av forskningens sannhetsbegrep. På den ene siden sier han (i NRK den 18. mars) at han vil kjempe mot de som ler av ”naive” spørsmål. Han vil lufte ut. Han vil ha faglig pluralisme. Men på den andre siden har han jo også en sak han vil kjempe for, nemlig den at våre arvelige egenskaper har stor betydning for hvem vi faktisk blir til slutt. Altså har han et syn, han også. Og derfor ligger det et stykke ”journalistikk” bak programmene hans, på godt og vondt.

I 1962 publiserte Thomas Kuhn boken ”The Structure of Scientific Revolutions.” Fra denne boken har vi fått begreper som “paradigme” og “vitenskapelig revolusjon.” Poenget til Kuhn er at vitenskapen utvikler seg gjennom dramatiske revolusjoner. Alt er fint og flott helt til det kommer konkurrerende teorier som sier at gamle sannheter står for fall, og som forklarer observerte fenomener enda bedre. Da blir det uro, bekymring, og – etter hvert – innrømmelse av at gamle antakelser må vike. Det blir revolusjon, gamle sannheter byttes ut med nye, og slik fortsetter de vitenskapelige framskrittene. De store revolusjonene i boken hans var Aristoteles versus Newton, deretter Newton versus Einstein, og endelig Einstein versus kvantemekanikken.

Kuhn skrev om fysikk. Men en av observasjonene hans var at forskningen var aller mest ”produktiv” i de periodene der det herskende paradigmet hadde full kontroll – med andre ord; i de periodene der alternative synspunkter ble holdt nede. Disse periodene kalte Kuhn for ”normal science.” Det finnes derfor en syklus: Normalvitenskap -> uro -> oppløsning -> nytt paradigme -> ny normalvitenskap. Og det finnes et paradoks: Vitenskapen er på sitt mest ”produktive” samtidig som den er mest disiplinert og intolerant mot andre perspektiver.

Det er mye å si om Kuhn; - for eksempel at han beskrev vitenskapshistorie mer enn vitenskapsteori. Og han modifiserte selv en del av sine påstander – i et viktig tillegg til boken fra 1962. Likevel er det neppe tvil om at det finnes noe som vi – i beste sosiologiske forstand – kan kalle ”normalvitenskap” – i betydningen å arbeide innenfor visse perspektiver og med visse metoder. Og – om jeg får lov – med en tilsvarende uvilje mot andre måter å se verden på. Og det er akkurat hva Harald Eia har rettet oppmerksomheten mot!

Men det er ikke noe nytt at ulike vitenskapelige disipliner undersøker ulike typer spørsmål. Det er heller ikke noe nytt at det finnes diskusjon om forklaringskraften til ulike vitenskapelige teorier og metoder. I historien om vitenskapen finnes et helt spesielt generasjonsforløp som er sjokkerende inkonsistent med hensyn til spørsmålet om metode og sannhet: Sokrates – Platon – Aristoteles. Likevel er det få som vil hevde at vi kunne greid oss uten noen av dem, eller at etterfølgeren ikke var avhengig av forgjengeren.

Derfor må vi nok leve med at Eias ønske om en altomfattende ”enhetsvitenskap” fortsatt er en drøm. Det er ikke uten videre enkelt å konvertere en litteraturviter til biolog, eller en genforsker til sosiolog. Og kanskje burde vi ikke be om det heller. Tverrfaglighet forutsetter uansett faglighet, - skal forskere samarbeide på tvers må de uansett ha en plattform å samarbeide ut fra. De må kunne et fag - i alle fall ett. Og med faget/disiplinen følger nødvendigvis den begrensningen at ikke alle spørsmål kan besvares.

Tilbake til dompapen. I dag vet vi at hannen har rødt bryst av genetiske årsaker. Det var trolig ikke engelen Gabriel som stod bak. Altså var Henrik Wergeland en elendig biolog. Men han hadde noe viktig å fortelle oss likevel. For min del kan jeg leve godt med både den genetiske forklaringen og Wergelands "forklaring." Slik jeg ser det handler de ikke om samme sak. Det er ikke alt som ligger i genene - og vi kan fortsatt fortelle eventyr. Heldigvis.