Russland: Hva må gjøres?

"The Economist" med sterk kritikk av Russland

Mordet på 298 uskyldige flypassasjerer i luftrommet over Ukraina har heldigvis utløst reaksjoner. Nye sanksjoner mot Russland fra EU og USA er besluttet. Den internasjonale fordømmelsen er sterk og entydig.

Det er nesten ikke til å tro at området der flyet styrtet fortsatt ikke er sikret for sivil og uavhengig gransking. De fullstendig urimelige “forklaringene” som Russiske myndigheter har tilbudt når det gjelder selve nedskytingen hadde vært direkte lattervekkende, om ikke situasjonen var så tragisk.

Det er få land som snakker åpent om hva flykatastrofen egentlig lærer oss om Russland, og om den håpløse situasjonen landet har viklet seg inn i når det gjelder Ukraina. Mange legger større vekt på å videreføre diplomatiske relasjoner.

Men denne katastrofen vil tiltrekke seg internasjonal oppmerksomhet helt til noen, før eller siden, blir stilt til ansvar. Og for Vladimir Putin vil det ikke finnes noe som heter “normal arbeidsdag” før skandalen har fått en slags konklusjon. Han kan håpe på at saken vil bli borte; ja, til og med tro det. Men sannheten er at hendelsen med MH17 har potensiale til å kortslutte Vladimir Putins politiske karriere. Ikke fordi sivile fly ikke har blitt skutt ned tidligere, for det har skjedd. Men fordi Putin har malt seg selv inn i et hjørne det ikke er så lett å komme seg ut av.

Samtidig må verden for alvor ta konsekvensen av hvordan Russland under Putin mer og mer har utviklet seg til en røverstat, særlig i forhold til noen av sine naboland. Rett nok hadde Putin et vanskelig utgangpunkt da han tok over kommandoen etter den forfalne Boris Jeltsin i 1999. Og rett nok var det en serie med aktører fra både Russland og andre land som da hadde forsynt seg kraftig - og urettmessig - av verdier som tilhørte det russiske folk. Det var derfor rimelig å føre en politikk der eierskapet til naturressurser og strategisk viktige selskaper kom tilbake under nasjonal kontroll.

Men underveis har politikken mer og mer endret karakter. Putin arbeidet med større kraft og fart etterhvert som den politiske makten ble konsolidert og motstandere satt til side. Han kom til makten da fallet i russisk økonomi hadde stanset (bunnen ble nådd i 1998). Han sikret staten inntekter og at offentlig ansatte, ikke minst i forsvaret og politiet, igjen fikk lønn. Mange hjul i samfunnet kom i gang igjen. Men det som begynte som en “kamp mot oligarkene” utviklet seg etter hvert til en allianse. “Vennligsinnede” oligarker har hatt en god venn i Putin, mens de som ikke ville spille på lag fikk et ublidt møte med rettsapparatet, eller de ble fjernet på andre måter. 

Hva Putin har bidratt med av positive resultater endrer ikke det faktum at Russland under hans ledelse har utviklet seg i en stadig mer autoritær og korrupt retning. På hjemmebane har oppslutningen blitt sikret av en lang periode med økonomisk vekst, av frykt for terror, en nesten hysterisk nasjonalisme og selektive privilegier.

Putin har nå praktisk talt full kontroll med russiske medier, og staten har igjen kontroll med de strategisk viktigste næringene i landet. Han har lykkes med å bygge opp en mistenksomhet mot omverdenen som lammer kritisk debatt. Liberale verdier er under økende press, noe ikke minst lovgivningen mot seksuelle minoriteter illustrerer. I skyggen av et verdensbilde der Russland er omgitt av fiender - særlig fra Vest - har Putin greid å etablere seg selv som redningsmann og udiskutabel leder. Opposisjonen fra 2011 er splittet og politisk kraftløs. Med “tilbakeføringen” av Krimhalvøya høstet Putin sin største seier, og kunne samtidig registrere sin høyeste oppslutning på hjemmebane noen sinne.

Men drapet på nesten 300 mennesker i flyet fra Malaysia Airlines viser oss et Russland som er notorisk upålitelig. Løgnene fra Moskva er i ferd med å anta proporsjoner fra Sovjettiden. Forskjellen er at dagens ledelse nyter bred oppslutning i folket. Det kommer ikke til å vare, noe “The Economist” er befriende klare på i sin lederartikkel fra 26. juli:

“The shooting down of Malaysia Airlines flight MH17, the killing of 298 innocent people and the desecration of their bodies in the sunflower fields of eastern Ukraine, is above all a tragedy of lives cut short and of those left behind to mourn. But it is also a measure of the harm Mr Putin has done. Under him Russia has again become a place in which truth and falsehood are no longer distinct and facts are put into the service of the government. Mr Putin sets himself up as a patriot, but he is a threat—to international norms, to his neighbours and to the Russians themselves, who are intoxicated by his hysterical brand of anti-Western propaganda.” 

Putins grep om makten i Russland er i det lange løp dømt til å svekkes rett og slett fordi maktpolitikken, og den fordreide verdensanskuelsen som den bygger på, ikke tjener landets interesser. Et Russland kringsatt av fiender har magre vekstvilkår. Det er slutt på tiden for "sosialisme i ett land"; - Russland trenger handel og samkvem med andre. Dagens politikk fører til gradvis økende isolasjon, politisk og økonomisk. Det er i landets egen interesse å skape stabilitet og tillit i sine nærområder. Det krever en helt annen politikk. Dessuten mister den russiske ledelsen handlefrihet for hver eneste løgn den vikler seg inn i.

“The Economist" skriver at omverdenen så langt har vært for ettergivende overfor Putin, og at drapet på mannskap og passasjerer ombord på flyet fra Malaysia Airlines må representere et vendepunkt:

“(..) Mr Putin has become entangled in a web of his own lies, which any homespun moralist could have told him was bound to happen. When his hirelings concocted propaganda about fascists running Kiev and their crucifixion of a three-year-old boy, his approval ratings among Russian voters soared by almost 30 percentage points, to over 80%. Having roused his people with falsehoods, the tsar cannot suddenly wriggle free by telling them that, on consideration, Ukraine’s government is not too bad. Nor can he retreat from the idea that the West is a rival bent on Russia’s destruction, ready to resort to lies, bribery and violence just as readily as he does. In that way, his lies at home feed his abuses abroad.(..)

In Russia such doublespeak recalls the days of the Soviet Union when Pravda claimed to tell the truth. This mendocracy will end in the same way as that one did: the lies will eventually unravel, especially as it becomes obvious how much money Mr Putin and his friends have stolen from the Russian people, and he will fall. The sad novelty is that the West takes a different attitude this time round. In the old days it was usually prepared to stand up to the Soviet Union, and call out its falsehoods. With Mr Putin it looks the other way.” 

Jeg er ingen krigshisser, og jeg tror ikke vi står foran en ny kald krig. Generelt er det i norsk interesse at utviklingen i Russland går i en positiv retning, og at russere flest opplever ledelsens fiendebilde som usant. Russland trenger et mindre angstbitersk syn på omverdenen, og de kunne hatt godt av å se flere vennlige ansikter når de tittet ut over landegrensen. At opposisjonen i Russland for øyeblikket er svak betyr ikke at den aldri vil kunne få nye krefter igjen. Ingen vet dette bedre enn Putin selv. Men det kan ta tid å komme dit, gitt den omfattende kontrollen som dagens ledelse har med russiske medier.

Samtidig bør verdens respons overfor Russland være relevant, og den bør merkes i Russlands ledelse. En nøktern og virkningsfull politikk overfor landet behøver ikke være noen kopi av Vestens politikk overfor Sovjetunionen under den kalde krigen.

På kort sikt er det særlig tre ting som er viktige:

• Å få gjennomført en uavhengig gransking av flykatastrofen, få identifisert de ansvarlige bak nedskytingen og få dem stilt for retten; 
• Å få vedtatt meningsfulle tiltak mot Russland, som også rammer enkeltpersoner som er involvert i ulovlige aksjoner i Ukraina; 
• Å støtte opp under en fortsatt demokratisk utvikling i Ukraina, inkludert å sikre landets integritet og uavhengighet. Den pågående konflikten er svært skadelig, og det rapporteres om brudd på internasjonal lov fra begge sider, hvilket er uakseptabelt.

De sanksjonene som nå vedtas mot Russland er begrunnet i landets aktive støtte til ulike separatistgrupper i Ukraina, og uviljen mot å bidra til sikre området der flyet styrtet slik at det kan gjennomføres en gransking. Men skulle det bli håndfast dokumentert at nedskytingen ble gjennomført av en gruppe med russisk støtte, med russiske våpen og med russisk assistanse vil konsekvensene nødvendigvis bli enda mer alvorlige.

For hver dag som går blir Putins handlefrihet mer innskrenket. Det er mulig han ikke ser dette selv, men bare den svært usannsynlige konklusjonen at det absolutt ikke finnes noen forbindelse mellom Russland og nedskytingen av det sivile flyet vil være i stand til å løfte ham av kroken.

Slik situasjonen er nå har Putin to valg: Han kan fortsette å lyve og legge hindringer i veien for en internasjonal gransking av nedskytingen. Det løser ingen problemer, men kan utsette noen av dem på bekostning av at andre vokser. Alternativt kan han bestemme seg for å kutte hånden av sine lokale leiesoldater i Ukraina, og bidra til at sannheten om nedskytingen kommer for en dag. Det vil være smertefullt, men er samtidig hans eneste forsikring mot selv å bli offer for katastrofen.

Men denne forsikringen vil være ufullstendig. For hvis det som alle nå tror viser seg å være rett, nemlig at nedskytingen av MH17 kan føres tilbake til Russland, vil det plassere landet i en utålelig internasjonal posisjon og samtidig frata Putin selv enhver troverdighet. Da er det Russland som må forholde seg til ubehagelige sannheter, og som må spørre seg selv om de er tjent med en ledelse som har ført landet inn i politisk og økonomisk diskreditt.

Sovjetunionens sammenbrudd utløste et håp om demokrati i Russland. Det er russerne selv som har ansvar for at det håpet skal leve videre. Men omverdenen har et ansvar for å vise at kriminalitet som koster uskyldige menneskeliv ikke kan aksepteres, - selv om det står mektige krefter bak.

Russland som røverstat

BBC rapporterer fra katastrofen

Etter flykatastrofen i Ukraina har verden i flere dager måttet finne seg i å bli diktert av en gjeng brutale “soldater” fra den såkalte Folkerepublikken Donetsk. 

Dette er ikke bare en hån mot de etterlatte som har mistet familie og venner i en meningsløs voldshandling. Det er også et uttrykk for at Russland under Vladimir Putin mer og mer utvikler seg i gal retning.

Det er forskjell på de disiplinerte styrkene som sikret annekteringen av Krimhalvøya i april måned og de opprørerne som nå kjemper mot den lovlig valgte regjeringen i Kiev.

Denne forskjellen er bekymringsfull. Bildene av uflidde, men bevæpnede og delvis maskerte personer som herser med representantene fra Organisasjonen for samarbeid og sikkerhet i Europa (OSSE), forteller oss at Russland har spilt et stadig høyere spill. Dels har opprørerne i områdene Donetsk og Luhansk mindre oppslutning blant den øvrige befolkningen enn tilfellet var på Krim, og dels har de dårligere opplæring og utstyr slik at de er enda mer avhengig av at Russland tilfører ressurser fra utsiden.

For det er ingen tvil om at opprørerne i det østlige Ukraina mottar vesentlig støtte fra Russland. Og det er dessverre meget sannsynlig at nesten 300 uskyldige mennesker ble drept som følge av grove feilvurderinger blant disse opprørerne. Flyet fra Malaysia Airlines ble mest trolig skutt ned med utstyr som var levert fra Russland, og kanskje også operert med direkte russisk assistanse.

Resultatet er uansett katastrofalt. Og det er både sjokkerende og tragisk å være vitne til måten opprørerne forsøker å skjule spor, og søker å hindre en uavhengig gransking av drapene. Det er nesten ikke til å tro at Russland ser seg tjent med å videreføre sin allianse med disse utbrytergruppene. Spørsmålet er hvor lenge det vil vare.

For her kan det bare være snakk om tid. Selv i Moskva må det gradvis være i ferd med å synke inn at slaget om Ukraina er endelig tapt, og at annekteringen av Krimhalvøya vil ha langvarige kostnader. Flykatastrofen var det endelige punktumet for Putins sjansespill. Det fikk grusomme konsekvenser og rammet helt uskyldige mennesker, men nå er det nok.

Noe av det som kjennetegner en røverstat er at den på den ene siden ikke er i stand til å sikre rettighetene for sin egen befolkning, samtidig som den representerer en evig kilde til usikkerhet for nabolandene. Gjennom sin mislykkede politikk mot Ukraina har Russland ikke bare skadet sitt omdømme og sine relasjoner mot omverdenen; Russland har også svekket sin egen økonomi og gjort seg betydelig mindre attraktiv hos investorer.

Nå raser pengene ut av landet, investeringene faller som en stein og veksten er svekket. Newsweek rapporterer om russiske selskaper som har problemer med å finansiere nye prosjekter, og om strømmer av kapital som går rett ut av landet; - tilsvarende mer enn 100 milliarder dollar er forventet før vi når utgangen av 2014.

Vladimir Putins prosjekt har mer og mer handlet om korrupsjon og politisk kleptomani. Men ikke bare. En uskjønn blanding av antiliberal og sjåvinistisk populisme har sikret ham en enestående oppslutning blant russiske velgere. Han har funnet sin egen vri på russisk nasjonalisme og misnøye med Vesten; han har snakket med selvsikkerhet om Russland som et alternativt forbilde til Vestens demokratier.

Men observatører som har fulgt Putins regime gjennom en årrekke tror ikke at dagsaktuell popularitet nødvendigvis betyr at han sitter trygt. Og det tror han neppe selv heller. Det finnes en russisk opposisjon, og selv om den er svært uorganisert kan den plutselig gjøre seg gjeldende med stor styrke - slik vi så i 2011. I følge professor Richard Sakwa ved Chatham House er den russiske ledelsen påvirket av både den arabiske “våren” og - ikke minst - av hendelsene nettopp i Ukraina som førte til at tidligere president Janukovytsj måtte flykte fra landet på uverdig vis. Dette er Putins mareritt.

At Kreml satset ensidig på Janukovytsj, og antok at nok en omdreining med billig gass og russiske lån ville roe ned situasjonen i Ukraina, var en feilberegning. Et klart flertall i Ukraina var overmodne for tettere forbindelser vestover, og tilsvarende lei av å bli behandlet som en annenrangs nasjon av Russland. Slik var det ikke alltid, men tidene forandrer seg og den russiske ledelsen så ikke hva som kom.

Tilsvarende var det en feilberegning å tro at annekteringen av Krim kunne kopieres i andre deler av Ukraina, eller at motstanden mot den nye ledelsen i Kiev ville være like sterk i andre regioner som den var på Krim. I stedet for en velorganisert og massiv opposisjon mot Kiev måtte Russland ta ansvar for en rekke ulike opposisjonsgrupper av høyst varierende kvalitet; grupper som i noen tilfeller var like opptatt av å bekjempe hverandre som å løsrive seg fra det nye Ukraina.

Disse gruppenes atferd etter flykatastrofen, og ikke minst de sterke mistankene om at det faktisk var de som skjøt ned flyet i første omgang, har satt tålmodigheten hos de mest berørte landene på bristepunktet. I Nederland har statsminister Mark Rutte måttet avvise forslag om å sende egne soldater inn for å sikre havariområdet.

For Putin betyr dette at han simpelthen er nødt til å kutte forbindelsen til de obskure separatistgruppene og oppgi hele strategien om å holde en ulmende og destabiliserende flamme i live i det østlige Ukraina. Men som Aleksey Eremenko skriver i dagens Moscow Times er det ikke uten videre enkelt for Putin å gjennomføre et slikt brudd. På hjemmebane har han nemlig spent buen temmelig høyt, og et synlig brudd med de russisk-vennlige gruppene i Ukraina vil bli tolket som et klart nederlag.

Tåler Putin et slik nederlag? Det gjør han trolig. Men han blir tvunget inn i en posisjon som er veldig ulik den seierssikre “gjenforeningen” med Krimhalvøya, - så det blir ikke noe stort øyeblikk i hans karriere.

Enda viktigere er det at det internasjonale samfunn ikke kan leve med vedvarende uro og lovløshet i Ukraina. Heller ikke Russland er på lang sikt tjent med et ustabilt Ukraina, noe Putin trolig innser når de mest intense bølgene med nasjonalistisk overmot har gitt seg.

Hva den forferdelige flykatastrofen har vist er at lovløse tilstander og våpen på gale hender innebærer en trussel mot selv den mest uskyldige tredjepart. I en moderne verden der alt henger sammen med alt er det ikke mulig å praktisere “røverpolitikk” og tro at man i det lange løp kan slippe unna med det. Uskyldige vil bli rammet. Det vil bli konsekvenser. Som nå.

Tiden for bandittvirksomhet i Ukraina må derfor være over. De som står bak hendelsen må stilles til ansvar, og verden må få vite alt om hva som egentlig skjedde. I respekt for de omkomne, og for alle de som sitter tilbake med sorgen.

Oppdatering og tillegg 24. juli:

Chatham House har i dag publisert en kommentar fra deres Associate Fellow og ekspert på sikkerhet Keir Giles. Her drøfter Giles den pågående propagandakrigen mellom Russland og resten av verden med hensyn til hva som egentlig skjedde med det nedskutte flyet fra Malaysia Airlines. Giles finner null sammenheng mellom den russiske versjonen og hva som er etablert som fakta i saken. Hans konklusjon er tydelig nok:

"Russian viewers - and those worldwide who tune in to RT, the Russian state propaganda network - are in many cases told the direct opposite of what is really happening. This suits those in power in Moscow, as it continues to insulate them from criticism over the MH17 incident. (...) In May this year, Moscow's International Security Conference heard how ‘in information warfare, the side that tells the truth loses’. In the case of flight MH17, the truth is the last thing Moscow needs."

Klar tale fra Chatham House.

Skolebytte

Nå blir det privatskole for Ingrid Alexandra og Sverre Magnus

Foto: Sølve Sundsbø, Det kongelige hoff

Kronprinsparet har bestemt at to av barna deres skal slutte i den offentlige skolen og heller benytte seg av private skoletilbud.

Her finnes i alle fall to perspektiver: Det ene er at kongefamilien med dette tar et skritt bort fra ”vanlige folk” og diskrediterer det offentlige skolevesenet. Det andre er at kronprinsparet bare gjør det de mener er best for barna sine, akkurat som foreldre flest.

Men bak begge perspektivene finnes det en ligning som ikke går helt opp. Folket kan ikke si ja til å ha en utvalgt kongefamilie og deretter kreve at de skal leve som en tilfeldig gjennomsnittsfamilie. Og kongefamilien kan ikke først si ja til oppdraget som representant for hele folket og deretter gjøre valg som bryter forbindelsen til dem de skal representere.

“Damned if you do and damned if you don’t.” Kongefamilien skal være utvalgt, men samtidig mest mulig vanlig. De skal fylle rollen som landets mest synlige førstefamilie, men ønsker samtidig å kunne gjøre private valg som alle andre.

Jeg er sikker på at de fleste nordmenn vil innrømme kongefamilien betydelig frihet når det gjelder egne valg. Men hvis denne friheten fører familien i stadig mindre “folkelig” retning kommer spørsmålet om selve formålet med å ha en kongefamilie stadig tilbake.  

Det uroen omkring skolevalget først og fremst illustrerer er at monarkiet er en styreform som bare under helt spesielle vilkår kan sameksistere med et moderne demokrati. Kravene til kongefamilien er enorme, men ikke større enn at de selv finner rollen meningsfull. Begrunnelsen for valget av skole for barna indikerer at kronprinsparet ser for seg at monarkiet fortsatt skal eksistere i noen generasjoner.

Et slikt resultat er ikke like klart for meg.

Bare det å drøfte monarkiets stilling i dagens Norge leder inn i selvmotsigelser. Først er det nødvendig å skille mellom styreformen og de personene som faktisk bekler rollen som kongefamilie. Men allerede her – i den innledende fasen – dukker problemene opp; for ”alle” er enige om at monarkiets framtid først og fremst er avhengig av hvordan kongefamilien tolker sin rolle under stadig skiftende samfunnsforhold. Altså er spørsmålet likevel personavhengig; - vi greier ikke å diskutere institusjonen uten også å diskutere personene.

Det er ingenting ved kongefamilien som fyrstelig familie med nedarvede privilegier som samler støtte i det norske folk, snarere tvert om. Det er altså ikke som kongefamilie vi føler behov for å ha en kongefamilie. Vi trenger et samlende symbol som ikke er kontroversielt, og som vi kan dele uten at noen føler seg provosert eller tilsidesatt.

Denne balansegangen er krevende. Hver gang kongefamilien foretar seg noe som kan tolkes i bestemte retninger er grensene for det kontroversielle allerede overskredet. Det er ikke lenge siden vi fikk høre at kronprinsparet støttet “SV-politikk” med sitt internasjonale engasjement.

Men samtidig må kongefamilien være en del av “det virkelige livet” for å være relevant som symbolfamilie. Den kan ikke holde på helt for seg selv. Resultatet er at de kongelige har et svært begrenset areal til disposisjon. Spørsmålet er om arealet blir mindre, for eventuelt å bli helt borte.

Det ligger i sakens natur at kongefamilien har større hus, dyrere biler og mer kostbare ferier enn folk flest. Vi ønsker at de kongelige skal framstå som stilsikre og verdensvante; - folkelige, javel, men ikke klønete og rufsete i kantene. Derfor aksepterer vi at de kongelige har store ressurser, og først og fremst identifiseres med toppene i samfunnet; i næringslivet, politikken og kulturlivet. Slikt er vanskelig å unngå med de arbeidsoppgavene som tross alt skal løses, og der representasjon utgjør en vesentlig del av jobben.

Men motsatt ønsker vi ikke en kongefamilie med nesa i været, snobbete og eksentrisk, og uten kontakt med livet “i de tusen hjem”. Vi vil ha en kongefamilie som gjør noen av de samme tingene som oss: Går på ski, kjører trikk, eller deltar på foreldremøte. Skolesaken trykker mot dette hensynet. Den er symboltung. Dersom kronprinsparet virkelig er så tilfredse med det offentlige skoletilbudet som de gir inntrykk av, hvorfor skal barna da over i private skoler? Kan det virkelig være tilfellet at undervisningen i engelsk på norske skoler er så ubrukelig at vår unge prinsesse må søke sammen med barn fra andre lands ambassader for å kunne løse de oppgavene som venter?

En diskusjon om slike spørsmål er slett ikke urimelig, slik noen påstår. Det er nettopp gjennom tolkningen av sin rolle at kongefamilien enten styrker eller svekker sin legitimitet. Selv de mest trofaste monarkister kan ikke mene at det er uinteressant om kronprinsparets skolevalg oppfattes som rimelig eller ikke. Kongefamiliens sterke stilling i Norge er umulig å forstå uten å ta hensyn til alle de store og små valgene som hele tiden tas for å sikre at de er “på bølgelengde” med befolkingen.

Kongefamilien er den fremste representanten for vårt demokrati. Det krever en viss klokskap og innlevelse å fylle en slik rolle; - og nulle ut den åpenbare selvmotsigelsen som ligger i kombinasjonen av arvelig statsledelse med folkestyre. Særlig de som er tilhengere av dette arrangementet bør være varsomme med å redusere viktige symbolspørsmål til en kongelig privatsak.

Den kinesiske kur

Landet der Norge fortsatt er i unåde.

Foto: Wikipedia Commons 

Hva skal til for å gjøre Kina mindre sint på Norge? Hvilke løfter må vår regjering gi til herskerne i Beijing for at de skal gidde å snakke med oss? Hjelper det å fjerne Thorbjørn Jagland fra Nobelkomiteen?

Allerede da Liu Xiaobo fikk Nobelprisen i 2010 var det klart at Kina ville reagere svært negativt. Dette var ikke reaksjonen fra et lukket land som lever i politisk isolasjon. Det var reaksjonen fra en voksende økonomisk og politisk stormakt, som for lengst har funnet ut akkurat hvor stor og viktig den er for resten av verden. Kina ber ikke om respekt. De krever det.

Ikke uten grunn, bare så det er nevnt. Kinas eventyrlige økonomiske utvikling - særlig siden midten av 1990-tallet - savner ethvert sidestykke. Ethvert, - for Kina har gjort noe som ingen land har gjort før. Det er en enestående fortelling om hvordan hundrevis av millioner av mennesker på mindre enn en generasjon har jobbet seg ut av fattigdom og inn moderat velstand. Med en god del millionærer og milliardærer på toppen, og noen hundretalls millioner mennesker etterlatt i fortsatt fattigdom. I alle fall inntil videre, for Kommunistpartiet jobber hver dag for å holde veksten oppe og den sosiale uroen nede.

Kina er i dag en betydelig eksportør og global leverandør av blant annet elektronikk, maskiner, klær, sko, møbler og andre industriprodukter. Men landet er også i økende grad selv et marked, etterhvert som den økonomiske modellen rettes mer og mer bort fra eksportvekst og over til vekst i eget forbruk. Dette markedet er det mange som ønsker en bit av, inkludert norske interesser.

Kina ble i 2010 verdens nest største økonomi, etter USA. Storbritannia, Tyskland og Japan

ble alle passert i årene mellom 2005 og 2010. Kilde: BBC News China

I Norge snakker vi nå sikkert mer om Kina enn kineserne snakker om oss, - selv om de fortsatt er forbannet. Norge gjør botsøvelser. Først ville ikke Regjeringen møte Dalai Lama. Deretter hadde stortingspresidenten en mindre vellykket opptreden som ikke-utenrikspolitisk utenrikspolitisk aktør. Vi liker ham vel egentlig best i bunad og som seremonimester. Så skrives det artikler både her og der om hvor uheldig Nobelkomiteen blir ledet. Ett av forslagene er å erstatte noen av medlemmene i komiteen med folk fra andre land. 

Men vi hadde ikke hatt dette levenet om Nobelkomiteen om det ikke var for to ting: Tildelingen av fredsprisen til Liu Xiaobo i 2010 og tildelingen til president Obama i 2009. Tildelingene i 2011 (Ellen Johnson Sirleaf, Leymah Gbowee og Tawakkol Karman), 2012 (EU) eller 2013 (OPCW, Organisasjonen for forbud av kjemiske våpen) var langtfra like kontroversielle. De hadde i alle fall min beskjedne støtte.

At Obama fikk fredsprisen tror jeg ærlig talt ikke plaget kineserne særlig mye. De undret seg vel like mye som resten av verden. Rapportene om at Obama selv og hans medarbeidere ikke akkurat var henrykt tror jeg mer enn gjerne på. Alt annet ville vært urimelig, og tildelingen i 2009 vil bli stående som en pussighet i Fredsprisens historie.

Men året etter sa det “pang”. Nobelkomiteen visste hva den gjorde, for kineserne hadde gitt klar beskjed på forhånd. Jeg husker jeg følte en vesentlig større respekt for Nobelkomiteen i 2010 enn jeg gjorde i 2009.

Nå er det 2014. Jeg synes ikke behandlingen av Dalai Lama ble løst spesielt elegant av Regjeringen. Lamaen er ingen enkel gjest for noe land som ønsker gode relasjoner til Kina, det er sant. Likevel kunne besøket vært ordnet med litt mer selvfølelse og rettet rygg, og litt færre pinligheter. La meg bare minne om at det fantes grunner til at Dalai Lama i sin tur fikk fredsprisen i 1989; - de var ikke trivielle og handlet slett ikke bare om Tibet.

Nå spekuleres det ikke lenger om hvorfor Regjeringen gjorde som den gjorde før og under besøket til Dalai Lama. Statsministeren var befriende klar på at Lamaen var “et nødvendig offer”. Nei, det siste er spekulasjonene om at rådgiverne i First House har leid sin dyrekjøpte kompetanse til Kina for å utvirke at Thorbjørn Jagland blir avsatt som leder av Nobelkomiteen.

Hvis jeg var Jagland ville jeg vært smigret. Ja, hvis jeg var First House ville jeg også vært smigret. Hvis jeg var finansminister i Kina ville jeg trolig vært dobbelt forbannet, for er det noe Kina ikke behøver å bruke penger på så er det å leie kommunikasjonseksperter i Norge for å forklare at de helst hadde sett at Jagland - og gjerne resten av komiteen - sa takk for seg. Hvis noe skulle være å kaste dårlige penger etter dårlige prosjekter, så måtte dette være akkurat noe slikt.

Nå ser jeg med glede at Harald Stanghelle må svare for seg i PFU for sine “analyser” av “gode rykter”. Der bør han møte en viss motstand for å si det forsiktig, ellers er terskelen for hva man kan gjemme seg bak som “kommentator” satt faretruende lav. Stanghelle er ellers en mann jeg har respekt for, og han tåler nok en refs. Han kan alltids forsvare seg med at noe av rollen hans er å teste grensene for hva som går, ellers blir avisene ubegripelig kjedelige.

Gjerne det, men da bør det også komme reaksjoner når grensene overskrides. Og selv om ingenting er mer kjærkomment for norske pressefolk enn å gruse First House, tenker jeg det er en god ting at vi har et PFU med ansvar for å håndheve en viss standard. Det blir spennende. Hos NRK har Gunnar Bodahl-Johansen etter min mening en god kronikk om saken.

Det må være lov å kritisere Kina, så lenge landet er et partidiktatur som forfølger uskyldige mennesker. Landet hindrer friheten og tillater ikke en åpen og uavhengig presse. Det er korrupt og mangler fullstendig et uavhengig og legitimt rettsvesen. Kina har store utfordringer når det gjelder menneskerettigheter. Som Nobelkomiteen pekte på da de begrunnet prisen til Liu Xiaobo, bryter Kina sine egne lover hver eneste dag.

Det må også være lov å mene at Dalai Lama er et unikt og verdifullt menneske, og et forbilde for millioner. Å ta imot Dalai Lama på en anstendig måte er ikke nødvendigvis det samme som å akseptere en bestemt løsning på konfliktene i Tibet. Dette går det an å forklare til alle som er villige til å lytte. 

Men det kinesiske kommunistpartiet har svært selektiv hørsel, og de setter sin ære i å være langsinte. Jeg har ingen problemer med å forstå at dette frustrerer norske diplomater, utenrikspolitikere og næringslivsledere. Det kan ikke være noe selvstendig mål for Norge å ligge i langvarige diplomatiske konflikter med Kina. Derfor ville det være positiv om forholdet kunne forbedres.

Men det er grunner til at det har blitt som det har blitt. Og Norge kan ikke rette opp Kinas følelse av å være ydmyket gjennom å ydmyke seg selv. Obama eller ikke, Nobelkomiteen har jevnt over en høy status både her hjemme og internasjonalt. Ellers var det jo ingen som ville bry seg. Å fjerne Thorbjørn Jagland som leder av Nobelkomiteen ville sikkert få en del kinesere i bedre humør; - i en periode. Og kanskje også noen mennesker i andre land.

Men Kinas krav til Norge er større: Det er at Nobelkomiteen aldri - og når kineserne sier aldri så får det liksom et evighetens skjær over seg - aldri noen gang i framtiden skal foreta seg noe som kan komme til å fornærme Kina. Aldri er umulig lang tid, akkurat som Kinas krav er umulige å imøtekomme. Faktisk er Kinas holdning et solid uttrykk for at de trolig ikke forstår oss særlig mye bedre enn vi forstår dem. Isolert sett er jo dette gode argumenter for å snakke mer sammen.

Den kinesiske kur er en altfor bitter pille, som ingen norsk regjering kan svelge. Det betyr ikke at Thorbjørn Jagland er fredet i jobben som leder av Nobelkomiteen, men hvis hensikten til Harald Stanghelle med å spre “gode rykter” var å sikre at Jagland beholder jobben så har han i det minste oppnådd noe. Det er selvfølgelig fortsatt mulig å erstatte ham, men litt vanskeligere enn det var før Aftenposten påtok seg rollen som ryktespreder.