Muslimsk skole i Oslo - nok en gang

Statsråden var kjapp med mobilen

Foto: Marte Garmann

Det er søkt om å få etablere en skole med muslimsk livssyn i Oslo. Utdanningsdirektoratet har godkjent søknaden – helt i samsvar med gjeldende regler. Det er nemlig lov å etablere privatskoler i Norge, dersom de har en begrunnelse i religion eller alternativ pedagogikk.

På en slik skole kan man imidlertid ikke gjøre hva man vil. Både læreplaner og undervisningsopplegg må godkjennes, og det blir ført tilsyn med skolens virksomhet.

Så langt er alt vel. Hvis man tillater religiøse privatskoler tilsier all rimelighet at man også skal kunne tillate muslimske privatskoler. Et politisk flertall i Oslo kommune liker likevel ikke den nye søknaden, og har klaget godkjenningen inn til Kunnskapsdepartementet. Den klagen kommer ikke Torbjørn Røe Isaksen til å behandle, etter at han rotet det til med en uforsiktig tekstmelding til en partifelle; - skolebyråd Anniken Hauglie.

Isaksen var uheldig og klønete, men det er ikke det viktigste her. Det viktige er at det har kommet to helt ulike typer begrunnelser for denne klagen; den ene saklig og relevant, den andre fullstendig i konflikt med respekten for religiøse minoriteter.

Noen av klagerne legger vekt på at det er samme ”miljø” som står bak denne søknaden som også drev en muslimsk skole i Oslo for noen år siden, med uheldig resultat. Skolen brøt sammen, med den konsekvens at elevene i all hast måtte overføres til andre skoler midt i skoleåret. Det var økonomisk uorden og mange konflikter mellom skolen og foreldrene.

Kritikerne mener derfor at det ikke foreligger tilstrekkelig driftsmessig kompetanse til å kunne etablere en god skole. Kommunen advarte mot dette og anbefalte Utdanningsdirektoratet å si nei til søknaden. Jeg mener dette er saklige og relevante innvendinger mot den nye skolen. Det er forhold som kan undersøkes og evalueres, og dersom en kommer fram til at det er stor fare for at også dette skoleprosjektet vil havarere, bør svaret bli nei.

Så til den andre gruppen av innvendinger, som knytter seg til at man prinsipielt ikke liker muslimske skoler. Dessverre er Arbeiderpartiets tidligere skoleminister Trond Giske i denne gruppen. Det gjør seg svært dårlig. Giske sier til Aftenposten at en muslimsk skole er ”dårlig integreringspolitikk” - et standpunkt som ikke holder vann. Han har åpenbart ikke forstått at et religiøst mindretall i Norge ikke kan nektes rettigheter som flertallet har, - og som flertallet gjør aktivt bruk av.

Høsten 2013 var det 195 private grunnskoler i Norge, en økning på 61% siden 2003. Ingen av skolene er muslimske, mange er kristne. Giske bruker derfor argumenter som myndighetene ikke kan ta hensyn til. Og hva verre er, han sender et svært negativt signal til landets hundretusenvis av muslimer; - loven gjelder ikke for dem, den gjelder bare for landets religiøse majoritet. Hvis noe er ”dårlig integreringspolitikk” må det være dette.

Venstres Abid Raja sier til VG at han ikke liker ”dette med en muslimsk skole”, men er samtidig klar på at Regjeringen ikke kan forby en skole fordi den er muslimsk. Det er i det minste et ærlig standpunkt. Abid Raja tar samtidig opp noen av de dilemmaene som saken belyser. Blant annet frykter han at elevene vil bli ytterligere isolert fra det større samfunnet: ”De vil ikke bli eksponert for en majoritetskultur hverken hjemme, på skolen, i moskéen og kanskje heller ikke i fritiden. Alt dette i sum er meget negativt og med segregering som en potensiell konsekvens”, sier han i avisen.

Kommentarene fra Raja viser hvor vanskelig, men samtidig viktig, det er å møte en slik sak med noen lunde orden i prinsippene. At arbeidet med integrering i Oslo ikke har kommet langt nok kan ikke være en tilstrekkelig grunn til å nekte en av de religiøse minoritetene i byen å få etablere en livssynsbasert skole.

Dagens lov om privatskoler tar ikke noe slikt forbehold. Det finnes syv særskilte grunnlag for å få en privatskole godkjent: Religion, alternativ pedagogikk, internasjonale læreplaner, særskilt tilrettelagt videregående opplæring i kombinasjon med toppidrett, etablering av norsk grunnskole i utlandet, særskilt tilrettelegging for funksjonshemmede eller videregående opplæring i små og verneverdige håndverksfag.

Det stilles krav til skoleanleggene, til skolens styre og økonomi, til utdanningens innhold, elevtall, skolens personale og til tilsyn fra Utdanningsdirektoratet. Men det finnes ingen bestemmelser om elevenes fritid, om hva de skal gjøre når de er hjemme, hva slags venner og fritidsaktiviteter de skal ha, hvor mye tid de skal bruke i moskeen eller hvilket språk de skal bruke når de snakker med familie og venner. Det står heller ingen ting om hvor mye tid elevene skal bruke sammen med mennesker fra den etniske og religiøse majoriteten i Norge. Jeg hadde nær sagt; - naturligvis ikke.

Abid Raja har forstått at lov om privatskoler ikke er et verktøy i integreringspolitikken. Ønsker man å oppnå noe av det han er ute etter – og som jeg for min del har stor sympati for – er det andre politiske virkemidler som må til. Giske, på den andre siden, ser ut til å ville bruke loven til å regulere ting den aldri ble laget for å regulere. Det er dømt til å mislykkes, i tillegg til at det sender helt unødvendig negative signaler til landets religiøse minoriteter.

Uansett hvor misfornøyd man er med integreringen i Oslo er det en svært dårlig idé å gå løs på mindretallets rettigheter. Derfor spiller det en rolle hvilke argumenter man bruker hvis man mener at den foreslåtte muslimske skolen ikke bør godkjennes. At en tidligere skolestatsråd fra Arbeiderpartiet ikke ser ut til å ha forstått dette er skuffende. Vi må håpe at de som har videre ansvar for denne saken har et mer ryddig forhold til mål og virkemidler i integreringspolitikken.

Den korte tekstmeldingen fra Røe Isaksen antyder at han i det minste hadde overskuet sakens mer prinsipielle sider, før han grep til mobilen. De sidene er fortsatt til stede, selv om det nå blir en annen statsråd som får klagesaken på sitt bord.

En fortjent nesestyver

Pressemelding fra EU-domstolen: DLD er ugyldig

EU-domstolen har avgjort at data- lagringsdirektivet (DLD) er ugyldig. Det er i konflikt med personvernet og med borgernes grunnleggende rett til et privatliv. Avgjørelsen betyr bl.a. at Norge ikke lenger har noen forpliktelse etter EØS-avtalen til å innføre vår “variant” av DLD.

Den norske utgaven av direktivet ble som kjent vedtatt av Stortinget i 2011, med stemmene fra Arbeiderpartiet og et flertall i Høyre. Debatten om DLD var fra første stund en vond affære, særlig sett fra Arbeiderpartiets ståsted. Høyre - som konkluderte galt - var i det minste villig til å innrømme at DLD var problematisk. Elleve av partiets representanter var motstandere av direktivet. Fem av dem stemte mot da saken var oppe til endelig behandling i Stortinget. All ære til dem.

Fra Arbeiderpartiet ble vi dessverre servert politisk nytale av slett kvalitet. Det åpenbart problematiske i at staten skulle overvåke hele den norske befolkning, med det utgangspunkt at noen kunne finne på å gjøre noe galt, ble presentert som en seier for personvernet. Ja, DLD representerte et framskritt fordi det nå endelig ble “ryddet opp i” hvordan teleselskaper og tilbydere av tjenester på internett lagret sine trafikkdata.

Partiet grep begjærlig argumentene fra PST og andre myndighetsorganer med umettelig behov for informasjon om hva borgerne driver med til enhver tid. Forsøkte man å sette opp visse bremseklosser og anspore til en noen lunde prinsipiell tilnærming til det enorme omfanget av overvåking som DLD åpnet opp for, kom redselshistorier om pedofili, barnepornografi og terror i retur. Her var man enten tilhenger eller motstander av å bekjempe alvorlig kriminalitet.

DLD var bare en trussel for de som “hadde noe å skjule”, var beskjeden vi fikk. For min egen del har jeg til enhver tid flere ting jeg ønsker å skjule, og jeg tviler på at jeg er alene i verden om det. Det som skremmer meg er ikke at folk har noe å skjule, men at det finnes mennesker som hevder at de ikke har det. Særlig når de er lovgivere med flertall i parlamentet.

Den utviste mangelen på liberale grunnreflekser i denne saken var en påkjenning. Spenningen var i grunnen knyttet til hvordan Høyre ville behandle saken. I dag skjønner jeg enda bedre hvor trist det er at Arbeiderpartiet skulle være så fullstendig forutsigbare i dette spørsmålet. Det betyr jo bare at forventningene var mer eller mindre nullstilt.

Det er en dårlig forvaltning av arven etter en fagbevegelse som allerede tidlig på 1970-tallet var ledende i verden da den tok opp innføring av datateknologi som eget forhandlingstema, både med tanke på personvern og med tanke på utforming av de nye jobbene som ville komme. Eller arven etter det partiet som i 1978 opprettet Datatilsynet. Da het statsministeren Odvar Nordli, og det var den nye loven om “personregistre” som var utgangspunktet.

Arbeiderpartiet og Regjeringen forstod den gangen at økt bruk av informasjonsteknologi reiste helt nye problemstillinger knyttet til personvern. Det betyr ikke at data om enkeltpersoner aldri kan samles inn og behandles elektronisk. Men det betyr at hvis du ønsker å etablere et personregister må du søke om lov, og etterleve bestemmelsene i den konsesjonen du eventuelt blir gitt.

Slik fungerer ikke DLD. Her er det ikke snakk om å etablere et register med et avgrenset formål, men om at staten selv overvåker alle mennesker som benytter seg av en telefon eller datamaskin. Hele tiden. Hvorfor? Fordi det hele tiden blir begått forbrytelser. Og disse forbrytelsene blir begått av noen. Men ettersom vi ikke vet hvem disse er på forhånd, er det like greit å overvåke alle. 

Eller ikke. Nå har EU-domstolen avgjort at det ikke er så greit likevel. I pressemeldingen deres heter det blant annet:

“The Court takes the view that, by requiring the retention of those data and by allowing the competent national authorities to access those data, the directive interferes in a particularly serious manner with the fundamental rights to respect for private life and to the protection of personal data. Furthermore, the fact that data are retained and subsequently used without the subscriber or registered user being informed is likely to generate in the persons concerned a feeling that their private lives are the subject of constant surveillance.” 

I en uttalelse fra EU-kommisjonen sier Cecilia Malmström at beslutningen i domstolen er “klargjørende”. Det betyr at Kommisjonen eventuelt må komme tilbake med et forslag til direktiv som er langt mer forholdsmessig og har mindre preg av masseovervåking enn DLD. Et nytt forslag fra Kommisjonen vil sikkert bli nokså ulikt dagens DLD, særlig med tanke på alt vi i dag vet om ulike former for overvåking fra både den ene og andre kanten - og som vi ikke visste så sent om i 2011. Klimaet for masseovervåking er annerledes i dag enn da direktivet først ble foreslått i kjølvannet av terrorangrepene 11. september 2001.

Å innføre den norske utgaven av DLD i 2015 kan uansett ikke komme på tale. I et forsøk på å minimere skaden sier Arbeiderpartiets Hadia Tajik - nå leder av Justiskomiteen - til NRK at “det er behov for å regulere datalagring. Det opplever jeg at er det bred enighet om”.

Det er en pussig formulering, fordi spørsmålet om selve lagringen aldri var et sentralt tema i debatten om DLD. Vi har fra før av lovregler om fysisk sikring av persondata, om sletting av persondata og om hva personregistre kan inneholde av data, helt uavhengig av DLD. Disse reglene kan man stramme opp når som helst, hvis man føler behov for det.

Debatten handlet snarere om begrunnelsen for og omfanget av overvåking, og det faktum at det ble registrert en rekke data om hver enkelt - uansett om man var mistenkt for noen forbrytelse eller ikke. Jeg nekter å tro at Hadia Tajik ikke forstår dette. Og derfor bekymrer uttalelsen hennes meg. Jeg håper Arbeiderpartiet innser at dette slaget nå er tapt.

DLD handlet politisk sett først og fremst om lojalitet til EØS-avtalen, selv om ingen noen gang vil innrømme akkurat det. Nå er det EU-domstolen selv som har kjent direktivet ugyldig. Da har ikke Norge lenger noen forpliktelse etter EØS-avtalen, og vi kan putte denne vanskelige saken pent inn i arkivet.

Et historisk feilgrep på Krim

Usikkerheten på Krimhalvøya øker med dagens valg

Kilde: BBC News

Torsdag 18. september skal befolkningen i Skottland ha folkeavstemning om de fortsatt ønsker å være en del av Storbritannia. I dag arrangeres en folkeavstemning på Krimhalvøya, der folket skal ta stilling til om de ønsker å bli en del av Russland.

Uansett hva som blir resultatet av den første avstemningen kommer den til å bli respektert, både av det øvrige Storbritannia og av det internasjonale samfunnet. Og uansett hva som blir resultatet av den andre folkeavstemningen er det allerede klart at den ikke kommer til å bli anerkjent, hverken av myndighetene i Ukraina eller av andre land - bortsett fra Russland og muligens en liten håndfull andre stater med nær tilknytning til Russland.

Ut fra hva vi vet om følelser og meninger i de to områdene ser det ut til at det er et flertall blant skottene som ønsker å forbli i Storbritannia, mens det trolig er et massivt flertall blant befolkningen på Krim for å slutte seg til Russland. Hvorfor skulle verden lytte til flertallet i Skottland, men overse den enorme majoriteten på Krim?

Svaret henger naturligvis sammen med omstendighetene omkring de to folkeavstemningene. Det som skjer i Skottland i september er planlagt og for lengst godkjent av den britiske og skotske regjeringen, og både i Det britiske parlamentet og Det skotske parlamentet - begge folkevalgte organer med høy demokratisk legitimitet.

Gjennom en egen avtale er Det skotske parlamentet gitt midlertidig fullmakt til å gjennomføre en folkeavstemning om fortsatt skotsk tilhørighet til Storbritannia. Det er ingen tvil om at resultatet vil bli respektert, selv om de praktiske konsekvensene av et selvstendig Skottland fortsatt er gjenstand for debatt.

På Krim gjennomføres folkeavstemningen så og si foran munningen til russiske geværer, og under ekstreme politiske forhold som har sin bakgrunn i de store omveltningene i Kiev forrige måned. Den 22. februar ble president Viktor Janukovytsj avsatt av Ukrainas parlament, og det ble vedtatt å avholde nytt presidentvalg den 25. mai. Begge vedtak ble gjort med stemmetallene 328-0; som er overveldende, men ikke helt 3/4 flertall som konstitusjonen krever (parlamentet har 450 medlemmer).

De politiske realitetene er likevel klare. Regimet til Viktor Janukovytsj er dødt og begravet. Bakgrunnen var den omfattende volden som ble utløst under demonstrasjonene på Maidanplassen, der nærmere 100 mennesker ble drept. Ukraina ledes nå av en midlertidig president som er valgt av parlamentet, Oleksandr Turtsjynov, og en midlertidig statsminister, Arsenij Jatsenjuk. Begge er tilhengere av at Ukraina skal orientere seg sterkere mot EU og Vesten.

Der ligger også noe av kjernen i konfliktene i Ukraina, ved siden av vedvarende korrupsjon og vanstyre fra nær sagt alle parter. Det er mindre enn ti år siden “den oransje revolusjonen”, som også var et sterkt uttrykk for at landet er splittet mellom øst og vest. Vinnerne fra den gangen viste seg å være like korrupte som taperne. Derfor fikk tidligere statsminister Julija Tymosjenko en nokså blandet mottakelse da hun stilte opp foran massene på Maidanplassen etter å ha sittet i fengsel siden 2011. Borgerne i Ukraina har gode grunner til å se på sine myndigheter med stor skepsis, enten de kommer fra den ene eller andre siden. Det gjelder også dagens midlertidige president og regjering.

Det kan godt være at Krim egentlig hører hjemme som en del av Russland. Det er få som vil bestride at området har en langvarig historisk tilknytning til Russland - på godt og vondt. Et solid flertall av innbyggerne på Krim har russisk som morsmål. Og i prinsippet er det ingen som er bedre skikket til å svare på spørsmålet om tilknytning til Ukraina eller Russland enn de som selv bor på Krim. Men her er flere problemer.

Det ene er omstendighetene omkring dagens folkeavstemning som er fullstendig uakseptable. I lang tid har området i praksis vært under russisk militær kontroll, og folkeavstemningen er presset fram uten noen som helst dialog med myndighetene i Kiev (som Russland ikke anerkjenner). I Kiev sier de tvert i mot at avstemningen ikke er gyldig, og de har også besluttet å oppløse Krims regionale parlament, som formelt står bak avstemningen. Det er utstedt arrestordre både på lederen av det lokale parlamentet og den lokale statsministeren. Dette får imidlertid ingen konsekvenser all den stund Russland har full kontroll over Krim.

Den måten Russland har tatt seg til rette i området på er kritikkverdig. De har utnyttet en uoversiktlig politisk situasjon og sin overlegne fysiske makt til i praksis å underlegge seg et annet lands territorium. Selv om dette skjer med tilslutning fra et flertall av de som bor på Krim - noe vi har grunn til tro, men så langt ikke vet - er det likevel et brudd på Folkeretten. Personlig hører jeg til dem som har vanskeligheter med å høre USA påberope seg Folkeretten uten å tenke både det ene og andre, men i denne saken har faktisk både USA og EU helt rett.

Jeg tror Russland gjennom sin strategi på Krim undergraver sine egne langsiktige interesser. Med litt større tålmodighet ville en framtidig folkeavstemning om Krims tilknytning til Russland trolig ikke vært til å unngå. Men det ville forutsette en helt annen prosess på forhånd, både i forhold til myndighetene i Kiev og det internasjonale samfunnet. Nå risikerer Russland i stedet at ingen anerkjenner utfallet av valget, mens de samtidig pådrar seg ulike straffetiltak og økt internasjonal isolasjon.

President Putin kan akkurat nå glede seg over å være dagens mann både i Russland og på Krim, men det kommer dager etter dette da Russland kan ha behov for litt velvilje fra omverdenen. Det gir grunn til bekymring at Putin virker ubekymret over dette. Både i Finland og i Sverige snakkes det åpent om å gjennomføre endringer i forsvarspolitikken for bedre å kunne forsvare seg mot et Russland som oppleves som stadig mer uforutsigbart. Dette kan gjerne være en overreaksjon, men sier dessverre også noe om ringvirkningene av krisen på Krim.

Det andre problemet knytter seg til den politiske utviklingen i Ukraina under ett. Ukraina bærer på store motsetninger, og fundamentale uenigheter når det gjelder landets framtidige retning. Dagens midlertidige regjering er trolig den best tenkelige under de forholdene som eksisterer, men den er ikke uten utfordringer med hensyn til legitimitet og evne til å gjennomføre politikk. Det er et svakt utgangspunkt når selve landets eksistens står på spill.

Vi lever i ”nynasjonalismens” tidsalder. Landene integreres økonomisk og fragmenteres politisk. Eksisterende politiske enheter kan da vise seg å være for store. Land har gått i oppløsning før. Ja, selve Sovjetunionen (1922-1991) er et godt eksempel på det. Øst-Pakistan skilte seg fra Pakistan og ble til Bangladesh i 1971. Jugoslavia gikk i oppløsning under en serie med kriger på 1990-tallet, en prosess som fortsatt ikke er sluttført. Slovakia sa heldigvis farvel til Tsjekkia på en fredelig måte i 1993. Sør-Sudan skilte seg fra Sudan i 2011. I Vest-Europa finnes det sterke regionale krefter som ønsker å skille seg fra resten i Belgia, Spania, Italia og i Storbritannia - som vi allerede har nevnt.

Folket i Ukraina har fortsatt til gode å finne ut hva slags land de ønsker å bli, med eller uten Krim. Det finnes en kløft mellom øst og vest. Dagens folkeavstemning gjør ikke prosessen i Ukraina enklere. I verste fall utløser den mer vold og kaos, og større konflikter også i andre deler av landet der befolkningen er delt språklig og på andre måter. Men Russlands intervensjon kan også ha motsatt virkning i noen områder; at den bidrar til å samle ukrainere som normalt ville sett på hverandre med skepsis til felles innsats for å bevare landets integritet.

Krisen i Ukraina reiser spørsmål om hva som gjør en stat levedyktig, særlig når den skal favne flere etniske grupper, flere språk, flere religioner og konkurrerende nasjonale ambisjoner. Særlig det siste ser ut til å være en sentral utfordring i Ukraina, med ambisjoner som trekker i retning av det vestlige, liberale Europa i konkurranse med ambisjoner i retning av et mer tradisjonelt og autokratisk Russland.

De siste førti årene - etter utgivelsen av John Rawls’ “A Theory of Justice” i 1971 - har mange politiske teoretikere vært opptatt av at en levedyktig stat handler om mer enn rettsregler, formell fordeling og prosessuelle forhold. Å ha klare rettigheter og plikter er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig, betingelse for å ha en robust stat. Politisk kontraktsteori blir for enkelt. Det er behov for flere bindemidler i samfunnet; bindemidler som skaper lojalitet, lovlydighet og et nødvendig nivå av gjensidig respekt og toleranse mellom samfunnets ulike medlemmer.

Slike ressurser kan hentes fra ulike områder; i kulturen og språket, i den delte historien og felles fortellinger, men også i felles nasjonale prosjekter og verdier. Den siste tiden har vi sett en rekke eksempler på hva som kan skje når det som skiller er sterkere enn det som samler. I Thailand, Egypt, Libya, Syria, Venezuela og nå i Ukraina ser vi land som ikke deler noen samlende nasjonal visjon. Det kan være lammende på hele samfunnet, men det kan også utvikle seg til katastrofal voldsbruk.

I noen tilfeller er religion et viktig skille. I andre tilfeller kan det være makt eller økonomi. Og i atter andre kan det være fravær av tilhørighet til den større politiske enheten, eller uenighet i spørsmålet om hvordan styringen best kan skje. I september vil vi få vite om et flertall av skottene føler at det de har til felles med de andre britene er sterkt nok til at de vil fortsette som medlem av Storbritannia. Om dette spørsmålet er det strid, men i motsetning til de andre landene jeg har nevnt er den ikke lammende. Den forskjellen er viktig.

Det er slående hvordan russisk nasjonalisme akkurat nå hevder seg på bekostning av den ukrainske. Det viser samtidig nasjonalismens to ansikter; på den ene siden kjærligheten til fedrelandet og lojaliteten til egne landsmenn, og på den andre siden som uttrykk for gruppe-egoisme og i konflikt med universelle normer for rettferdighet fordi hensynet til “egne” går foran hensynet til alle andre. 

Nasjonalisme er et potent politisk virkemiddel, noe ikke minst europeisk historie vitner om. Det er ikke tilfeldig at partene i konflikten i Ukraina har latt det gå inflasjon i gjensidige beskyldninger om fascisme og nazisme. Det finnes sterke nasjonalistiske krefter både i Russland og Ukraina.

I Tyskland ble det i årene etter krigen viktig å finne en ny tilnærming til det nasjonale spørsmålet, en ny politisk logikk som gjorde spørsmålet om det nasjonale til noe konstruktivt, og noe som var normativt forankret i demokratiet. I 1959 tok Dolf Sternberger til orde for en nytolkning av begrepet “fedreland” [1]:

“The fatherland is the ‘republic,’ which we create for ourselves. The fatherland is the constitution, to which we give life. The fatherland is the freedom which we truly enjoy only when we ourselves promote it, make use of it, and stand guard over it” (Sternberger 1990, 12). In 1979, on the 30th anniversary of the Federal Republic, he coined the term “constitutional patriotism” (Verfassungspatriotismus) to describe the loyalty to the patria understood in these terms.” 

Begrepet “konstitusjonell patriotisme” ble senere videreført av Jürgen Habermas, som en betegnelse på hva som noen ganger er nødvendig for å overkomme før-politiske (eller før-moderne) nasjonale eller kulturelle lojaliteter i politikken, slik at samfunn som består av ulike etniske, språklige eller religiøse grupperinger kan utvikle en felles identitet med utgangspunkt i lover og institusjoner som finnes i et fritt og demokratisk samfunn [1]:

”Habermas argues that this identity, expressed in and reinforced by constitutional patriotism, can provide a solid foundation for such a state, given the ethnic and cultural heterogeneity characteristic of most countries in western Europe. It can also facilitate further European integration, and provide an antidote to the “chauvinism of affluence” tempting these countries.” 

Spørsmålet om Skottlands fortsatte tilknytning til Storbritannia er ikke i dag gjenstand for lovmessig uklarhet. Det er skottenes frie valg som avgjør dette spørsmålet, fordi det lovmessige grunnlaget for folkeavstemningen er avklart og omforent på forhånd. Avstemningen vil finne sted i samsvar med etablerte demokratiske prinsipper, prinsipper som er akseptert hva enten man mener det ene eller det andre om Skottlands selvstendighet.

Annerledes er det med dagens valg på Krimhalvøya. Paradoksalt nok er det neppe tvil om hva et flertall av befolkningen der ønsker, men nettopp fraværet av legitime omstendigheter omkring valget gjør at dette ønsket ikke uten videre kommer til å få gjennomslag. For det første er det store minoriteter på Krim som boikotter valget. For det andre er området under militær kontroll av en fremmed makt. Og for det tredje er valget verken anerkjent av landets eksisterende myndigheter eller det internasjonale samfunnet.

Alle parter i denne konflikten ville derfor vært bedre tjent med å ta seg den nødvendige tiden til å få etablert legitime rammer omkring den politiske prosessen. Ukraina trenger å få valgt en ny nasjonal ledelse i ordnede former, og med nødvendig legitimitet. Bare en slik ledelse kan gjennomføre den folkeavstemningen som et flertall på Krim trolig ønsker.

Dagens folkeavstemning setter i stedet en rekke forhold ytterligere på spissen; ikke bare lokalt, men også i en større sammenheng. Det er svært vanskelig å se for seg noen form for konstruktiv oppfølging av avstemningen. Russland kan velge å ta seg til rette, men det vil i sin tur bare sette ytterligere press på EU - og særlig på USA - om å komme med mottiltak. Da er det utløst en negativ spiral som det ikke er enkelt å se slutten på, og der det mest sannsynlig bare vil finnes tapere.

Derfor er dagens folkeavstemning et feilgrep.

Referanse:

[1]: Primoratz, Igor, "Patriotism", The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Fall 2013 Edition), Edward N. Zalta (ed.)

Politikk og teknologi

Riksrevisjonen har levert saftig kritikk av

Mongstad-prosjektet.

Har staten sløst bort milliarder på Mongstad? I så fall er det med full tilslutning fra Stortinget. Og det nye flertallet i Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomite vet ikke helt hva de skal mene; skal de være rasende sammen med miljøbevegelsen over at alle målene for prosjektet ikke ble nådd, eller skal de nå mene at prosjektet har vært en dårlig idé hele tiden? 

Da Jens Stoltenberg ga sin forklaring til Kontroll- og konstitusjonskomiteen (KK) tidligere i uken rammet han inn prosjektet på en grei måte. Ja, det handlet i utgangspunktet om Statoils omsøkte kraftvarmeverk på Mongstad, men selve prosjektet blir bare meningsfullt i en større sammenheng: Nemlig i ønsket om å bidra til å utvikle teknologi for fangst og lagring av klimagasser fra store punktutslipp som nettopp fossile kraftverk (Carbon Capture and Storage, CCS). Dette er en viktig oppgave.

Statoil ba aldri om å få etablere et slikt prosjekt på Mongstad. Selskapet hadde derimot nokså nylig sett på en tilsvarende mulighet i Midt-Norge, som ble funnet for kostbar og derfor ikke kommersielt interessant. Prosjektet på Mongstad var derfor i høyeste grad en samfunnsoppgave, definert av politikerne og med klare politiske mål. Hensikten var å utvikle en “teknologi for verden”, ikke en eksklusiv teknologi med kommersiell verdi for eierne på Mongstad. Avtalen mellom staten og Statoil måtte nødvendigvis gjenspeile dette, ellers ville staten bli beskyldt for å misbruke sitt eierskap i Statoil på andre eieres bekostning; i strid med aksjeloven. Selskapets ansvar og risiko måtte følgelig avgrenses slik at Statoil kunne forsvare prosjektet overfor alle sine eiere.

Statoil søkte om å få bygge et kraftvarmeverk. Punktum. Alle øvrige deler av prosjektene på Mongstad kom som følge av rene politiske ønsker. Det betyr likevel ikke at Statoil hadde null interesse av at prosjektene skulle lykkes. For det første er CCS allerede en viktig teknologi for Statoil. For det andre var prosjektet både ambisiøst og spennende. Og for det tredje har Statoil en opplagt og selvstendig interesse i å være en konstruktiv medspiller i forhold til landets øverste myndigheter, som også er konsesjonsmyndighet, regulator og dominerende eier i selskapet. Alt annet strider mot enhver sunn fornuft.

De som fabler om at Statoil skulle hatt noen som helst interesse i å “sabotere” Mongstad-prosjektet eller gjøre det dyrere enn nødvendig, uansett hvor krevende det måtte være, har forstått svært lite av rollefordelingen i norsk oljepolitikk. Konsernledelsen i Statoil er underlagt mange typer press, men selvskading hører nok ikke blant disse.

I virkeligheten innebar prosjektet på Mongstad en betydelig risiko for Statoil, både industrielt og med hensyn til omdømme, og med svært sterke insentiver for å lykkes. Men, som Helge Lund sa i et befriende øyeblikk under høringen på Stortinget: “Teknologi kan ikke vedtas.” Den må utvikles på en skikkelig måte hvis den skal ha verdi i det virkelige liv. Fullskala “rensing” av eksosgassen fra kraftvarmeverket ville blitt for dyrt i forhold til resultatene; ja, nærmest et “bevis” på at CCS for kraftverk er helt urealistisk. Den avgåtte regjeringen mente det var best å stanse prosjektet, og heller lete etter bedre muligheter for et tilsvarende prosjekt andre steder. Tilbake står vi da med verdens største testsenter for fangst av CO2 - Technology Centre Mongstad (TCM) - som for lengst er i full bruk av internasjonale aktører.

Venstres Abid Q. Raja, som er saksordføreren i KK, er interessert i å få vite mest mulig om den forrige regjeringens interne behandling av Mongstad-prosjektet. Ja, det hadde vært skikkelig spennende, og enhver journalists våte drøm. Hvem sa hva, og når? Hvem skrev hva, og når? Hvem hørte hva, og når? Raja er advokat, og er vant til å få svar på slike spørsmål i rettssalen. Men nå er han på Stortinget, og der er reglene litt annerledes. Det som er parlamentarisk interessant er om Regjeringen har holdt vesentlig informasjon tilbake fra Stortinget. Da er ikke spørsmålet hva enkelte statsråder mener og tror underveis, men om Stortinget er skikkelig informert.

Helt siden prosjektet ble startet opp har Stortinget jevnlig blitt forelagt alle vesentlige opplysninger, inkludert nye tall for kostnader, utsettelser og andre komplikasjoner. Ved hver eneste korsvei har det vært bred enighet om å gå videre med de nye forutsetningene. Ja, selv beslutningen om å stanse prosjektet fikk bred støtte i det nye Stortinget. De spørsmålene som nå reises av blant annet Raja i KK ble ikke reist ved den anledningen.

Riksrevisjonen har i sin rapport – som er utgangspunkt for høringene i KK – kritisert den tidligere regjeringens evne til å styre prosjektet, og til å holde kostnadene under kontroll. Her ligger det viktige lærdommer.

• For det første - som vi alt har hørt - at teknologi ikke kan vedtas. Det er alltid en risiko for ikke å lykkes, enten det gjelder funksjonalitet eller kostnader, uansett hvor sterkt politisk ønske man måtte ha for et annet resultat. Det visste Regjeringen og det visste Stortinget;
• For det andre, at kompleksiteten ved prosjektet ble undervurdert da den opprinnelige avtalen om prosjektgjennomføring ble inngått. Her burde man sikkert tatt seg bedre tid;
• Og for det tredje at staten trolig ville ha vært tjent med å ruste bedre opp sin egen kapasitet som prosjektgiver, bl.a. ved å sikre en uavhengig prosjektgjennomgang, om ikke annet så for å ha en sterkere tyngde i forhold til de andre aktørene i prosjektet. Det betyr ikke at de andre aktørene har gjort en dårlig jobb, men at staten som oppdragsgiver har et selvstendig ansvar for å ha tilstrekkelig kapasitet på egne vegne. 

Det er derfor langt fra slik at merknadene fra Riksrevisjonen er uten verdi; de må tvert i mot nyttes til maksimal læring neste gang det kommer sterke politiske ønsker om å få bestemte teknologier på plass. Og CCS er faktisk en teknologi som på den ene siden er viktig for verdens klimaframtid, og som på den andre siden er helt avhengig av politisk støtte for å kunne utvikles til det nivået der den kan tas i bruk i stor skala.

Men der jeg tviler sterkt på om Abid Raja vil nå fram, er i strevet med å avdekke detaljene om den forrige regjeringens interne behandling av saken - ut over det som er forelagt Stortinget som regjeringens felles politikk i offentlige dokumenter. Det ville i så fall skapt en helt uholdbar situasjon for regjeringen som organ for beslutninger.

I en regjering vil det alltid være uenighet om en rekke saker; uenigheter som må avklares gjennom interne møter og diskusjoner helt fram til en endelig beslutning er klar. Ja, det finnes knapt en sak fra et fagdepartement der i det minste Finansdepartementet ikke har en kritisk merknad eller et forslag til en annen konklusjon enn fagdepartementet. Slik arbeider en regjering fra sak til sak; den diskuterer, avklarer og konkluderer.

Om denne prosessen skal skje i full åpenhet er den for de fleste praktiske formål ødelagt, og regjeringen som ansvarlig organ overfor Stortinget vil komme i en helt ny situasjon. Det ville innebære en endring i etablert konstitusjonell praksis og samtidig være en pussig måte å feire 200-års jubileet for Grunnloven på.