Russland fra vondt til verre i 2015

Dyster utsikt: Problemene fra 2014 blir verre i 2015

Jeg frykter at 2014 var det året da verden ”mistet” Russland i en serie av hendelser preget av militært og politisk overmot.

Nå står den russiske ledelsen tilbake med svekket troverdighet, de økonomiske problemene er i ferd med å tårne seg opp, og det er åpenbart for alle at Russland dekker over sitt "engasjement" i de østlige delene av Ukraina med en serie av løgner.

Tusenvis av sivile er allerede drept i denne konflikten; - og vi er fortsatt like langt unna å få vite den fulle sannheten om hva som skjedde da MH17 fra Malaysia Airlines ble skutt ned over Ukraina på sin vei til Kuala Lumpur.

Den russiske ledelsens forsøk på å bortforklare sitt medansvar for hendelsen savner enhver troverdighet.

Russland deler plass med Kamerun, Iran, Kirgisistan, Libanon og

Nigeria når det gjelder korrupsjon. Kilde: Transparency International

At Russland er så åpenbart svekket og avkledd er farlig for Europa; ja, for hele verden. Det verden trenger er et Russland med noen lunde orden i sysakene, ikke et land som er så sterkt preget av korrupsjon og lovløshet som tilfellet er nå. I rangeringen til Transparency International for 2014 kom Russland på plass nummer 136, av totalt 174 (Nord-Korea er nederst på listen), - bak land som Madagaskar, Aserbajdsjan, Pakistan og Hviterussland. Russland har inntektsforskjeller som er blant de høyeste i verden.

Kombinasjonen av en stadig mer autoritær ledelse og en korrupt økonomi gir skremmende utsikter; Russland har tross alt fast plass i Sikkerhetsrådet i FN, og disponerer verdens tredje største militærbudsjett etter USA og Kina. Ikke minst er det urovekkende at det knapt nok finnes en politisk opposisjon i landet, og at dagens ledelse nyter en enormt høy oppslutning nærmest uten at det finnes alternative stemmer.

Dessverre har et begrep som "demokrati" blitt noe av et skjellsord i russisk politikk. Etter Sovjetunionens sammenbrudd - i de katastrofale 1990-årene - kollapset det meste av samfunnets institusjoner og sendte millioner av mennesker ut i usikkerhet og fattigdom. Offentlig ansatte fikk ikke lenger lønn, pensjoner ble ikke utbetalt, stadig flere virksomheter ble nedlagt. Nyliberale rådgivere fra Vesten ville transformere Russland til en åpen markedsøkonomi så raskt som mulig, samtidig som nasjonale oligarker forsynte seg grådig av landets felles ressurser.

Det Putin arvet nyttårsaften 1999 var derfor kaos. Og han hadde grunn til å vurdere Vesten, og særlig vestlige selskaper innen finans, energi og annen industri, med en viss skepsis. Det amerikanske forslaget i 2002 om å utplassere nye raketter som anti-terror ”våpenskjold” i Polen var heller ikke egnet til å skape ny tillitt. Slik ble et tiår som kunne vært brukt til å bygge nye og mer fornuftige relasjoner mellom Russland og Vesten kastet bort, med ett hederlig unntak: Norge greide i 2010 å få i stand en avtale som løste gjenstående grensespørsmål med Russland i Barentshavet.

Dette bør nevnes fordi det er en del av den historien som har tatt oss dit vi er i dag. Det er slett ikke bare Russland som har bidratt til å forsure forholdet til Vesten, for også på vestlig side har det vært utøvd mye arroganse.

Putin brukte mye av sine to første perioder som president til å gjenvinne statlig kontroll over strategisk viktige ressurser som hadde gått tapt under tiåret med "liberalisering" under Jeltsin. Han lot utenlandske selskaper fortsatt få investere i russisk næringsliv, men på helt andre og bedre betingelser for den russiske stat.

Tiden med Putin som leder sammenfaller med en sterk vekst i

Russlands oljeproduksjon

Ved hjelp av utenlandske investeringer og ny teknologi opplevde den viktige oljeindustrien sterk vekst, slik at den i 2014 var kommet tilbake på nivåer den ikke hadde vært siden midten av 1970-tallet i Sovjetperioden. Vekst i produksjonen, høye oljepriser og kontrakter med utenlandske selskaper som sikret at en vesentlig større andel av fortjenesten gikk til Russland bidro til å snu statsfinansene fra underskudd til overskudd. Fram til nokså nylig har Putins lederskap derfor vært knyttet til vekst og økonomisk framgang. År for år har befolkningen fått det langt bedre enn under de kaotiske Jeltsin-årene med halsbrekkende privatisering.

Putin har brukt store ressurser på å gjenoppbygge Russlands militære kapasitet. Hans form for "styrt demokrati" utøves med et sterkt nasjonalistisk sinnelag. Den politiske retorikken handler mye om Russlands storhet og om landets naturlige rolle som en av verdens fremste stormakter. Den militære oppbyggingen skjer derfor parallelt med at forholdet til omverdenen blir stadig mer kjølig. Men en ting er å ha et kjølig og avventende forhold til sine omgivelser, noe som kanskje er som forventet gitt den umiddelbare forhistorien. Noe helt annet er den retorikken og politiske tilnærmingen som Putin har stått for de aller siste årene, og særlig etter at han kom tilbake som president (statsminister Dmitrij Medvedev hadde et mellomspill i denne rollen i årene 2008-2012).

Under den ”nye” Putin har Russland mer og mer valgt konfrontasjon og isolasjon. I den offisielle retorikken skapes et inntrykk av at landet er omringet av truende fiender, fra Vladivostok til St. Petersburg. Deler av Russlands enorme grenser mot omverdenen er preget av manglende stabilitet; - det er grensetvister i Asia, flere kilder til uro i Kaukasus og den pågående konflikten i Ukraina. Legger man disse ved siden av hverandre kan man skape inntrykk av at Russland er "omringet"; - og det er akkurat det inntrykket Putin ønsker å skape.

Ytre fiender kan tjene som lynavledere for kritiske problemer på hjemmebane. Korrupsjon er trolig Russlands største økonomiske problem. Men Russland har også en økonomi som er overmoden for reformer; disse reformene er hele tiden utsatt og derfor er landet nå svært sårbart for utviklingen i prisen på enkelte råvarer, i første rekke olje. Men sanksjonene mot Russland har også stor betydning; mange russiske bedrifter er nå uten tilgang til vestlige kapitalmarkeder for å få finansiert nye prosjekter. Det vil ramme veksten litt framover i tid. Med lave oljepriser, vestlige sanksjoner, en svak valuta, negativ vekst og økende kapitalflukt er utsiktene for Russlands økonomi snudd ganske kraftig. Den jevne vekstkurven fra midten av 1990-tallet - hittil bare avbrutt av den akutte finanskrisen i 2008 - er nå i ferd med å endre retning: Nedover.

Med vestlige sanksjoner som spesifikt retter seg inn mot Russlands desidert viktigste vekstmotor, oljeindustrien, er det vanskelig å se for seg noen annen retning. Det skapte stor uro i russisk næringsliv da industrilederen og milliardæren Vladimir Jevtusjenkov ble satt i husarrest sist høst. Han ble satt fri igjen rett før jul, men tankene gikk likevel i retning av skjebnen til Mikhail Khodorkovskij, eieren av det tidligere oljeselskapet Yukos som måtte tilbringe et tiår i fengsel på grunn av det de fleste regner som en strid med Putin (Khodorkovskij hadde politiske ambisjoner og var i opposisjon til Putin).

Jevtusjenkov hadde for sin del ingen politiske ambisjoner, men var tvert i mot regnet som en nær og lojal alliert med Putin. Hvis en slik person kan få rettsvesenet på nakken - og russiske myndigheter er svært kreative når det gjelder å finne ankepunkter mot personer de av en eller annen grunn skulle ønske å svekke - vil i virkeligheten ingen være trygge, - heller ikke i den absolutt øverste delen av Russlands elite. Aksjonen har derfor blitt tolket som et sterkt signal om "orden i rekkene" til Russlands priviligerte ledelse.

I politikken kan ting endre seg raskt. Vi skal bare noen måneder tilbake for å finne den oppfatningen at Vladimir Putin var en politisk ringrev som egenhendig hadde snurret Vesten rundt lillefingeren, som hadde sikret seg Krimhalvøya praktisk talt uten motstand og som hadde sørget for at Russland ville være i sentrum av enhver løsning på de mange globale problemene i verden; - krigen i Syria, atomforhandlingene med Iran eller å få startet opp igjen den økonomiske veksten etter finanskrisen som startet i USA og Europa.

Russland viste handlekraft og lykkes der USA og Vesten fomlet. Russland hadde funnet en unik utviklingsmodell som var de liberale demokratiene overlegen; det ble snakket om ”styrt demokrati” (managed democracy) som et strategisk overlegent system – og Putin ble hyllet for sitt strategiske overblikk og sin evne til å ”se” minst tre trekk inn i framtiden. Gjennom nye avtaler om salg av gass til Kina kunne det se ut som Putin hadde utmanøvrert USA også i Asia, gjennom å re-etablere et forhold til Kina som hadde vært dårlig helt siden dagene med Mao som leder.

Og mens president Obama må slite med et dysfunksjonelt politisk system i Washington kan president Putin gjøre akkurat hva han vil, uten å spørre noen om råd eller tillatelse. Putin har sikret seg et fast grep om alle sider ved det russiske samfunnet; mediene, parlamentet, de regionale guvernørene, domstolene, forsvaret og etterretningstjenestene, de store selskapene, ja, til og med i den øst-ortodokse kirken har den tidligere KGB-offiser og ateist Putin sikret seg solide allierte. Slik sett er Putin nå en del av alle russeres liv – fra vugge til grav og videre inn i evigheten.

De færreste regner med at Krimhalvøya blir tilbakeført til Ukraina; i alle fall ikke på kort sikt og kanskje aldri. Selv om det som skjedde var en ulovlig anneksjon av et annet lands territorium, foregikk det hele med overveldende tilslutning fra den lokale befolkningen. Dette låser fast situasjonen. På den ene siden var det liten tvil om at befolkningen på Krim i det store og hele ønsket å bli en del av Russland (igjen), men det er samtidig helt uakseptabelt for det internasjonale samfunnet at et land simpelthen ”forsyner seg” av et annet lands territorium slik det skjedde. Det eneste som kunne bidratt til å løse konflikten ville være gjennomføring av en ny folkeavstemning, med støtte hos myndighetene i både Ukraina og Russland og under internasjonalt tilsyn. Utsiktene for en slik løsning er dessverre mindre enn små.

”Løsningen” for Krim kan ha inspirert Russlands handlinger også i de østlige (og russisktalende) delene av Ukraina. Tanken må ha vært at århundrer med dominans fra Moskva i seg selv ville rettferdiggjøre russisk intervensjon i et land som ”egentlig” aldri hadde hatt noen selvstendighet fra Russland. Det ”spesielle forholdet” mellom Moskva og Kiev, et forhold som ble forsterket av ensidig avhengighet med hensyn til økonomi og energi, gjorde at den russiske ledelsen hadde problemer med å se på Ukraina som en virkelig selvstendig og uavhengig stat – på linje med andre land i Europa.

Opprøret på Maidan-plassen, som endte med at den russisk-vennlige Victor Janukovytsj måtte flykte hals over hode, må ha skremt Putin og hans allierte mer enn vi trodde var mulig. At Janukovytsj deretter ble erstattet med den mer vestvendte Petro Porosjenko har ikke bidratt til å forenkle forholdet mellom de to landene - eller mellom Russland og Vesten.

Men der hvor Russland har regnet feil er i antakelsen om at utviklingen i Ukraina er noe som Moskva kan styre, og som Vesten ikke har noe med. For i motsetning til i Russland er det en nokså bred anerkjennelse i Vesten av at Ukraina faktisk har valgt en utvikling i retning av EU og det øvrige Europa, og bort fra den russiske interessesfæren. Konflikten i øst viser at dette på ingen måte er noe enkelt valg, og det er sikkert mange i Ukraina som hadde ventet seg langt sterkere støtte fra EU enn de har sett til nå. Likevel er kursen satt; Ukraina er på vei i en retning som dagens russiske ledelse må oppleve som dypt problematisk - fordi den selv har utpekt EU, NATO og Vesten som sine strategiske hovedfiender. Derfor er fortsatt den offisielle versjonen i Russland at det som har skjedd i Ukraina er et statskupp med vestlig støtte.

Litt avhengig av hvordan man regner er Russlands økonomi litt større enn Italias, og litt mindre enn Brasils. I følge CIA World Factbook var Russland i 2013 den åttende største økonomien i verden. Offiselle anslag for 2014 tilsier at Russland er verdens niende mest folkerike land, med noe over 146 millioner innbyggere – Krimhalvøya medregnet. Tall fra Det internasjonale instituttet for fredsforskning i Stockholm forteller imidlertid at det bare er Kina og USA som bruker mer penger på militær kapasitet enn Russland; USA bruker rett nok mer enn syv ganger så mye.

Derfor er det først og fremst den sikkerhetspolitiske dimensjonen ved et svekket og nasjonalistisk Russland, og ikke den økonomiske, som er mest bekymringsfull. Allerede før krisen har begynt å gjøre seg skikkelig gjeldende har Putin og den russiske ledelsen hisset opp befolkningen med anklager om at alt som er galt i Russland skyldes andre lands innblanding. Den lave oljeprisen "forklares" som en avtalt konspirasjon mellom Saudi-Arabia og USA for å ramme Russlands økonomi.

Etter hvert som sanksjonene fra EU og USA begynner å bite i en økonomi som fra før av er svekket av lav oljepris er det lite trolig at Kreml vil bli mer vennlig innstilt overfor sine omgivelser. Mentaliteten i Russland som "omringet" har fått fotfeste; det sies at myndighetene diskuterer hvordan de kan frakoble Russland fra internett i tilfelle krisen vokser til en konflikt. At noe slikt i det hele tatt er et tema forteller oss mye om hvilken retning det politiske ordskiftet i Russland har tatt - og gir oss dessverre en grunn til å frykte det som kan komme.

Det paradoksale i denne tragiske utviklingen er at utsiktene for et Russland i isolasjon fra Vesten er temmelig magre. Russland trenger Vestens finansielle og teknologiske ressurser for å kunne utvikle seg videre, på samme måte som Vesten har mye å hente i økt samhandel og samkvem med Russland. Under dagens forhold ønsker ikke en gang Russlands egne kapitalister å ha pengene sine i Russland; - de sender pengene til Vesten for sikrere plassering, akkurat som de sender sine barn til Vesten for utdanning. Det er med andre ord et land med demonstrativt liten selvtillit som nå blåser i luren for nasjonal storhet og isolasjon fra Vesten.

Det kritiske spørsmålet er derfor hvordan den krisen vi nå ser vokse fra dag til dag vil påvirke Putins lederskap og stilling. Vi vet at overtakelsen av Krimhalvøya har vist seg å bli svært kostbar, både for Russland og for innbyggerne selv. Etter hvert som den økonomiske krisen utvikler seg viser folk mindre interesse for internasjonale konspirasjonsteorier, og desto større interesse for tiltak som faktisk vil bidra til å bedre situasjonen.

Putin vet mer enn de fleste om hvordan sanksjonene kommer til å føles stadig mer tyngende, og han vil derfor lete aktivt etter måter å få dem fjernet på. Problemet hans er hvordan dette skal kunne skje uten at han samtidig tvinges til å rydde opp i det fiendebildet han selv aktivt har skapt og det nettet av løgner han har viklet seg inn i når det gjelder Ukraina.

Utsiktene ved inngangen til 2015 er at Putin står foran en rekke ubehagelige valg; og det er svært vanskelig å spå hvilken retning han vil velge. Og hvis Putin føler at dagens EU og USA er urimelige å samarbeide med, burde fjorårets mellomvalg i USA fortelle ham at vondt raskt kan bli verre. Generelt ønsker USA en hardere linje enn EU overfor Russland, og en republikansk president i USA vil neppe være mer imøtekommende enn en demokratisk president.

Samtidig begynner tålmodigheten også i Europa å renne ut når det gjelder Russlands direkte og indirekte intervensjoner i Ukraina. Det finnes kriser man ikke kan snakke seg ut av, og for Russland har en slik krise utviklet seg systematisk i løpet av 2014. Dette øker presset på Vladimir Putin. Men sett fra utsiden er dette bare delvis tilfredsstillende, for vi ønsker oss ikke en desperat ledelse i Kreml. En desperat ledelse er en farlig ledelse.

Min frykt er at Putin brukte 2014 på å male seg selv inn i et hjørne, og at han i løpet av 2015 vil oppdage at det var akkurat det som skjedde.

Patriotisk tortur

Sjokkerende lesning om maktmisbruk av CIA offentliggjort av

Senatets komite for etterretning

For en uke siden offentliggjorde det amerikanske Senatets komite for etterretning ("Senate Select Comittee on Intelligence") resultatene av sine undersøkelser av hvordan fangebehandlingen hos CIA ble ivaretatt i årene fra 2001 til 2008; - det vil si de første årene etter angrepet på tvillingtårnene i New York den 11. september 2001, de første årene med "krig mot terrorisme".

Det ligger et enormt arbeid bak Komiteens dokument. Det startet allerede i 2009. Rapporten - som egentlig bare er et sammendrag av en større rapport på mer enn 6700 sider - er på 525 sider (i den PDF-versjonen jeg har lastet ned fra nettet). Sammendraget av sammendraget inneholder 20 hovedkonklusjoner, og er deprimerende lesning fra første bokstav. Dette er de tre første konklusjonene:

• CIA's bruk av "forsterket forhør" har ikke gitt resultater i form av verdifull informasjon 
• CIA's argumenter for bruk av slike forhørsteknikker bygger på usanne påstander om teknikkenes effektivitet 
• CIA's forhørsteknikker var brutale, og langt verre enn de selv har vært villige til å innrømme 

Rapporten konkluderer med at CIA har ført både offentligheten og politiske myndigheter bak lyset, at de har unndratt seg innsyn og kontroll og at de har begått talløse lovstridige handlinger som har svekket USAs omdømme og interesser. CIA har ikke drevet med "forhør". De har drevet med ren tortur.

Reaksjonene på rapporten har vært mange, og varierte. Mange legger vekt på at det nå tross alt er åpenhet om rapporten og om kritikken av CIA. Det demokratiske flertallet i Komiteen, under ledelse av senator Dianne Feinstein fra California, får positiv omtale for sin vilje til å legge kortene på bordet. Men i det republikanske mindretallet, som om noen få dager blir det nye flertallet, er misnøyen stor. Disse mener rapporten aldri skulle vært offentliggjort, at den inneholder flere feil, at den skader USAs interesser og at den setter amerikanske liv i fare.

En republikaner som tilhører et unntak her er imidlertid senator John McCain, selv krigsfange og torturoffer. McCain har omtalt rapporten som en "bitter, men nødvendig pille" for det amerikanske samfunnet.

Det er ikke uventet at en rapport som inneholder såpass sterk kritikk av CIA, om et såpass ømtålig tema som tortur, vekker reaksjoner. Men det er slående at svært få utenom det republikanske partiet og de som jobbet for Bush-administrasjonen tviler på at rapporten er korrekt. Jeg tror følgende kommentar fra The Guardian er noen lunde dekkende for reaksjonene fra en hel verden:

"The report provides devastating evidence of the CIA’s consistent and deliberate recourse to torture, with the blessing of the Bush administration, following the 9/11 attack, and in pursuit of the so-called war on terror. It pulls few punches as it details the conscious and repeated subversion of law and justice by a state that is justly proud to be rooted in those very ideals. It is one of the most shocking documents ever produced by any modern democracy about its own abuses of its own highest principles." 

Flere ser nå sin mulighet til å skinne litt på USAs bekostning; - det kommer kritikk fra land som Russland, Kina, Iran og Afghanistan. Ærlig talt gjør denne kritikken lite inntrykk. Dette er land som selv har store utfordringer i spørsmål knyttet til menneskerettigheter og fangebehandling. Men det viser samtidig at republikanerne har rett på ett punkt: Rapporten bidrar klart til å ytterligere svekke USAs internasjonale omdømme.

Men det gjør den ikke fordi den er offentliggjort; - hvilket faktisk er en formildende omstendighet. Den gjør det på grunn av de handlingene den omtaler. Handlinger som mange hadde mistanker om, men som nå er grundig dokumentert, uansett hva CIA selv eller republikanerne påstår.

Et kritisk spørsmål er hva som faktisk menes med begrepet "forsterket forhør". De eksemplene som finnes i rapporten kan neppe betraktes som noe annet enn ren tortur. Republikanerne hevder imidlertid at dette var "nødvendige" og "godkjente" teknikker, som ga CIA viktig informasjon i kampen mot terror. Rapporten viser noe helt annet. Den viser også at CIA systematisk har gitt gale opplysninger både om omfanget av tortur og om resultatene i form av vesentlig informasjon.

Tortur er ulovlig i USA, som faktisk ratifiserte FNs konvensjon mot bruk av tortur i 1994. Derfor er mange opptatt av om noen av de ansvarlige i CIA eller på politisk nivå (Det hvite hus) bør stilles for retten. Det kommer dessverre ikke til å skje. En rettssak om disse hendelsene ville ta uendelig lang tid, med søksmål og motsøksmål, samtidig som saken splitter USA omtrent nøyaktig etter partilinjene (med senator McCain som unntaket som bekrefter regelen).

Det finnes noe å strides om på nesten hver eneste side av rapporten. Hva er egentlig "forsterket forhør"? Er det "egentlig" tortur? Hva visste ledelsen i Det hvite hus? Hva ville de vite? Hva ba de om å ikke få vite - av frykt for å "røpe statshemmeligheter ved en feiltakelse"? Hvilke fullmakter var egentlig gitt til CIA? De kan sikkert - og vil sikkert - bli tolket på mer enn en måte.

Samtidig dukker en serie med andre, like ubehagelige, spørsmål opp. Hva om det var en demokratisk, ikke republikansk, president som satt i Det hvite hus i 2001? Hvordan ville en slik person ha løst sine oppgaver? Er vi sikre på at de som i dag er svært kritiske til bruk av tortur ville vært like kritiske om de selv satt med ansvaret da presset var som sterkest? Kan vi helt fri oss fra tanken om at vi selv - under gitte omstendigheter - ikke ville falt for "fristelsen" til å forsøke å presse mest mulig informasjon ut av personer som vi visste var terrorister, og som vi visste satt inne med livsviktige opplysninger som kunne redde uskyldige menneskeliv?

Tidligere president Bush og tidligere visepresident Cheney er ikke i tvil om at CIA hadde fullmakter til å gjøre det de gjorde, at "forsterket forhør" ikke er det samme som tortur og at de som hadde ansvaret for forhørene var patriotiske og gode amerikanere som utelukkende arbeidet i det godes tjeneste. Slik kan en rapport, som av noen oppfattes som "det mest sjokkerende dokumentet som noen gang er produsert i et demokratisk land", bli oppfattet av andre som et smakløst forsøk på å sverte gode patrioter som reddet et ukjent antall uskyldige menneskeliv.

Debatten om rapporten har hele tiden gått langs to spor. Det ene sporet handler om de hendelsene som rapporten omtaler; - er de korrekt gjengitt, dreier deg seg om tortur, har CIA gitt uriktige rapporter tilbake til amerikanske myndigheter?

Det andre sporet handler om tortur (eller ekstremt brutale forhørsteknikker) noen ganger kan forsvares. Var det riktig, gitt de krevende omstendighetene, å gå hardt til verks likevel? Er det noen ganger forsvarlig å sette rettighetene til enkelte individer til side for å oppnå et større gode?

Denne andre diskusjonen er egentlig del av en evigvarende samtale om ytterpunktene for statens anvendelse av vold i liberale demokratier. Tanken er at selv under ekstreme omstendigheter skal en rettsstat besinne seg når det gjelder å anvende vold mot enkeltindivider; uansett hvem disse individene er og uansett hva den aktuelle situasjonen er.

I USA er, som nevnt, bruk av tortur forbudt og amerikanske soldater skal i følge sin egen veileder ("US Army Field Manual") respektere reglene i Genève-konvensjonene. Disse konvensjonene inneholder forbud mot bruk av vold, ydmykelse og trusler under avhør av fanger. Vi må anta at en av grunnene til at USA ratifiserte FN-konvensjonen mot tortur var at de ikke helt kunne utelukke at amerikanske soldater selv kunne bli fanger, og i så fall hadde behov for visse grunnleggende rettigheter.

Slik sett er saken enkel. Det er aldri forsvarlig å bruke tortur. Hvorfor diskuterer vi da likevel om det noen ganger kan forsvares? Jeg tror det er to grunner til dette. Den første er at mange av oss - gjennom et tankeeksperiment - vil forsøke å sette oss inn ekstreme situasjoner. Vi kan liksom ikke fri oss fra tanken på hva vi selv ville ha gjort under gitte omstendigheter.

Hva om det var vårt land, våre kjente, vår familie som var truet? Hva om vi selv kom i den situasjonen at vi hadde fysisk makt over et menneske med kunnskaper som kunne redde menneskeliv? Et menneske som vi i tillegg visste var forbryter, og kanskje ansvarlig for mord og andre forbrytelser?

Nesten mot vår vilje trekkes vi på denne måte inn vanskelige situasjoner og "umulige" valg. Vi spør oss selv om vi er helt sikre på at vi alltid ville lande ned på den "riktige" siden, uansett hva som stod på spill. Og vi tenker at det er noe å lære av å sette oss selv på prøve på denne måten.

Det er interessant at mange kommentatorer har reist akkurat denne typen spørsmål i forbindelse med rapporten fra Senatet. Å kritisere USA har jo nærmest blitt et spørsmål om å reagere på refleks, ikke minst i store deler av Europa der president Bush var usedvanlig upopulær, med få unntak.

Men selvrettferdighet er ikke spesielt sjarmerende, og heller ikke særlig nyttig. Og er det virkelig slik at europeiske land, som nå står i kø for å kritisere USA, selv har så mye å være stolte av? For min del tror jeg ikke det. Jeg tenker nok at overgrep og ulovlig bruk av tortur også har funnet sted i Europa, og i andre land for den del. Jeg mistenker at det kan finnes mye "forståelse" for ulovlig bruk av tortur selv i de mest fredselskende land; ja, selv i Norge.

Dette bringer meg til den andre grunnen til at vi stadig diskuterer om tortur under gitte forhold likevel kan være forsvarlig, nemlig at vi tilsynelatende har glemt grunnene til at tortur ble forbudt i første omgang. Derfor trenger vi å minne hverandre om at det faktisk finnes noen svært gode grunner til at tortur alltid er uakseptabelt.

Utgangspunktet for dette argumentet er at alle mennesker har en iboende verdighet i kraft av å være mennesker. Denne verdigheten kan den enkelte selv gjøre mye for å undergrave, for eksempel gjennom å utføre grove voldshandlinger og forbrytelser. Men det betyr ikke at den opphører å eksistere eller å spille en rolle, noe som bl.a. kommer til uttrykk i prinsipper som at alle skal behandles likt etter loven (uansett hvem de er), at alle har rett til å forklare seg (hva de enn har gjort) og at ingen kan heve seg over loven.

En krig er naturligvis ingen rettssak, men den skjer heller ikke i et lovløst vakuum. Krigens lover, krigens rett, bygger på tanken om at selv under de mest ekstreme forhold finnes det visse rettigheter og plikter som ingen kan unndra seg. Mange av disse reglene er nedfelt i de såkalte Genève-konvensjonene, som er utformet nettopp for å sikre at menneskers grunnleggende rettigheter og verdighet blir ivaretatt under krig.

Argumentet mot tortur er todelt. Det peker dels mot ofrene for tortur, og dels mot det samfunnet som aksepterer tortur. For det første er tortur lovstridig fordi det fratar mennesker deres autonomi og verdighet, fordi enkeltmennesker blir satt i en situasjon der de er fullstendig i torturistenes vold, fordi det krenker offerets rettigheter, og fordi menneskers liv og helse blir redusert til et middel for å nå et mål. For det andre har tortur negative konsekvenser for flere enn ofrene: Tortur reduserer den moralske autoriteten til den institusjonen som står bak torturen, og den krenker verdigheten også hos de som utfører torturen. Tortur gir dessuten tvilsomme resultater, den informasjonen som framkommer kan like gjerne være usann som sann og det finnes ingen sikker måte å skille det ene fra det andre. Informasjon som er framkommet under tortur kan ikke brukes som bevis, og er derfor rettslig sett verdiløs.

Derfor kommer det - i absolutt forstand - ingen ting godt ut av tortur. En stat som tillater tortur undergraver sin egen autoritet. Den har i virkeligheten ingen moralsk plattform å ivareta sine interesser fra. Derfor er den også uegnet til å fylle noen lederrolle i kampen mot internasjonal kriminalitet, som terrorisme jo er.

Dette var grunnen til at avsløringene om amerikansk tortur og mishandling i det irakiske fengselet Abu Ghraib ble så ødeleggende for hele den amerikanske innsatsen for å gjenoppbygge Irak etter invasjonen i 2003. Avsløringene kom i 2004, og de punkterte USAs innsats for å vinne allierte i landet, til tross for at amerikanske sivile og militære ledere tok avstand fra det som hadde skjedd, og for at mange av de amerikanske soldatene som hadde deltatt i ugjerningene ble straffet og avskjediget.

Ingen vet hvor stor skade hendelsene i Abu Ghraib har hatt for den senere innsatsen i Irak, men omfanget er trolig gigantisk; - og noe av prisen betaler uskyldige mennesker i regionen i dag gjennom eksistensen av terrororganisasjonen IS, som ikke eksisterte før USAs invasjon i Irak.

På samme måte har opplysninger om hvordan fanger blir behandlet i Guantánamobukten på Cuba bidratt til å undergrave USAs moralske autoritet. Også her har det kommet flere beskyldninger om bruk av tortur, i tillegg til brudd på Folkeretten og på Genève-konvensjonene. President Obama har hele tiden ønsket å legge ned denne fangeleiren - som representerer et eventyrlig villnis av juridiske og politiske komplikasjoner - men med sterk motstand i Kongressen er et slikt utfall utenkelig. 

Reaksjonene på rapporten fra Senatet har vært sterke, men heller ikke veldig mye mer. Trolig var mange godt forberedt på at rapporten ville vise at CIA var ansvarlig for tortur og annen lovstridig virksomhet. I så fall forteller det mye om hvordan verden i dag ser på USA og på landets rolle i "krigen mot terror". Forventningene er temmelig lave.

President Obama, som selv var en sterk kritiker av USAs krig i Irak, av skandalene i Abu Ghraib og leiren i Guantanamo, har vært nokså forsiktig i sine kommentarer. Særlig nøye har han vært med å understreke hvor patriotiske og fedrelandskjære alle tjenestemenn og -kvinner i CIA har vært i en vanskelig tid for landet. Som om rapporten først og fremst handlet om kjærlighet til USA, og ikke om grove og omfattende forbrytelser utført av et statlig organ som har brukt store ressurser på å lyve om sin egen virksomhet.

Først når vi legger lettvint USA-kritikk til side og ser på de ubehagelige realitetene - at det opplagt er vanskelig å føre krig mot terror uten selv å komme på kant med viktige prinsipper - blir det klart hvor tragisk dette virkelig er. Når du sloss mot en fiende som ikke skyr noen midler, og som kan dukke opp hvor som helst, er det svært fristende å lete etter "snarveier" til viktig informasjon. Ingen kan nekte for at slike dilemmaer foreligger.

Og nettopp da er det at verdien av prinsipper og, ja, verdier blir så tydelig. Krigens rettsregler er laget for skarpe situasjoner, ikke for fredelige og solrike ettermiddager der alt er bare fred og ro. Senatets rapport avslører en organisasjon som ikke bare bruker tortur i stort omfang, men som også lyver om det, og som unndrar seg kontroll og innsyn. En organisasjon som for lengst har mistet sitt verdigrunnlag. En organisasjon uten moralsk kompass, men med tilgang på enorme fysiske maktmidler. En organisasjon der ingen tar ansvar for sine handlinger, men som bruker store ressurser på å skjule det de faktisk har gjort.

Vi snakker ikke her om feilvurderinger og vanskelige dilemmaer, - om kompliserte beslutninger som vi kan forsøke å leve oss inn i. Nei, vi snakker om systematisk tilsidesettelse av loven og omfattende forbrytelser som senere er forsøkt skjult. Vi snakker om lovbrudd og misbruk av makt utført av en organisasjon som befinner seg i kjernen av USAs statsapparat.

På samme måte befinner USA og CIA seg i kjernen av en global strid som også Norge er en del av. I tiår etter tiår har vi akseptert USAs lederskap og dominans i vår egen sikkerhetspolitikk. Det er lett å finne grunnene, ikke minst det faktum at USA investerer større ressurser i sin egen (og indirekte, sine alliertes) militære sikkerhet enn noe annet land på planeten (se figur).

USAs militærutgifter er nesten 40 prosent av de globale utgiftene
Kilde: Det internasjonale fredsforskningsinstituttet i Stockholm

USAs militære kapasitet er så overlegen at den er i en klasse helt for seg selv. Bare dette faktum alene avtvinger respekt og lojalitet fra alle de som føler at deres sikkerhet er større med USA enn uten. Og det utløser samtidig en trang til å bidra, for å vise at man gjør noe selv også - og ikke bare er en gratispassasjer på ryggen av USAs enorme kapasitet.

Men, som vi vet så altfor godt, stor kapasitet er ikke det samme som politisk og moralsk autoritet. Dette er ikke størrelser på den samme skalaen. Likevel er det i praksis slik at militær kapasitet overskygger de fleste andre dimensjoner; i alle fall så lenge omverdenen tillater det.

Et kort blikk på kartet er nok til å overbevise om at det ikke finnes en eneste europeisk leder som føler behov for å utfordre USAs militære lederskap, selv ikke etter en lang serie av avsløringer om lovbrudd og maktmisbruk. Derfor blir den sjokkerende rapporten som Senatet har offentliggjort først og fremst et tema for mediene. Den får ingen direkte politiske eller andre konsekvenser.

Men indirekte bidrar den til å understøtte en langvarig trend, der USAs og Vestens posisjon som rollemodeller i en urolig verden blir stadig mer svekket. Hvilken nytte har Vestlige oppfordringer om demokrati og respekt for loven når forbrytelsene til den ledende nasjonen bare går rett til arkivering?

Uenige til Dovre faller?

De borgerlige sliter med å gi og ta

Fra Aftenposten, foto: Junge, Heiko

Denne uken blir det avgjort om landet får et budsjett med borgerlig flertall bak seg i Stortinget, slik at Regjeringen Solberg kan fortsette i enda noen tid. Det står mye på spill, og det er langt fra garantert at flertallet blir enige seg i mellom - selv om de fleste tror det.

Problemet er at det borgerlige flertallet ikke har noen felles politikk. Det var et flertall mot den forrige regjeringen, men ikke flertall for noe nytt. KrF, Venstre og FrP står like langt fra hverandre nå som før. Da det ble klart at de fire partiene ikke ville danne en flertallsregjering mistet Erna Solberg den "disiplinerende" effekten som deltakelse i regjering innebærer.

Derfor var det Høyre og FrP som laget budsjettet alene, som kranglet om detaljene departementene i mellom og som til slutt ble enige om store og små saker. I hele denne tiden satt Venstre og KrF på utsiden, på Stortinget. Da budsjettet endelig ble lagt fram var det ikke lett å høre på kommentarene fra den kanten om de kom fra opposisjonen eller fra "støttepartiene". Det var altfor lett for de to partiene å være høye og mørke i mediene en tid, før det endelig gikk opp for dem at et flertall for budsjettet betyr at de faktisk må bli enige med Høyre og FrP.

Der er de nå; og nå er bokstavene mindre og ordbruken mer tilpasset realiteten i situasjonen: Det borgerlige flertallet må faktisk greie å framstå som et flertall som utøver borgerlig politikk. For FrP - et parti som aldri har laget et statsbudsjett før - må det være bittert å se at ting de har fått gjennomslag for under budsjettprosessen nå blir borte igjen i Stortinget under forhandlingene med sentrum.

Det går en grense for hvor mange nederlag FrP tåler før det igjen kan bli interessant å innta protestrollen på Stortinget, dyrke populismen og kjenne at kraften fra gode meningsmålinger igjen strømmer tilbake. Etter min mening er det altfor mange som trekker paralleller mellom FrP og SV som nykommere i regjering. Da glemmer de at FrP og SV er fundamentalt forskjellige partier; det er helt andre grunner som vil holde FrP i regjering enn de som holdt SV i regjering i åtte år.

Ikke minst hadde SV, Sp og Arbeiderpartiet flertall. Det har ikke Høyre og FrP. Det betyr at Regjeringen må bli enig med minst ett annet parti i hver eneste sak den fremmer for Stortinget. Å finne fram slike flertall blir mer og mer krevende etter hvert som tiden går, for i politikken er det gjerne slik at hvis et parti stiller opp for et annet så forventes det noe tilbake. Slik etterlater en mindretallsregjering seg et spor av ikke-innløste sjekker etter hvert som tiden går. Til slutt blir det et spørsmål om sjekkene har dekning, og hvis regningen er for stor er regjeringen stort sett ferdig.

Det er sant at det ville være en mindre katastrofe for det borgerlige samarbeidet dersom det ikke blir enighet om et budsjett ved denne første korsveien. På den andre siden har vi allerede lært mye om hvor stor avstanden i virkeligheten er mellom de fire partiene. Hva med neste års budsjett? Og året etter det igjen? Stortinget er det samme, mandatfordelingen mellom partiene likeså. Det ville være rart om det ikke satt en borgerlig strateg ett eller annet sted og regnet seg fram til at hvis skuta først skal havarere kan den like gjerne gjøre det først som sist.

I alle sine år i opposisjon ble FrP mer og mer lei av å bli "tatt for gitt" som støtteparti for en borgerlig regjering. Dette toppet seg i den siste perioden med Kjell Magne Bondevik som statsminister, da FrP rett og slett fikk nok - og erklærte at de aldri ville støtte en ny regjering med ham som statsminister. Venstre og KrF føler nok at de nå har en viss forhandlingsstyrke fordi regjeringens budsjettforslag har blitt så uendelig mye mer upopulært enn noen i de to regjeringspartiene var i stand til å forutse. Likevel tror jeg sentrumspartiene bør unngå å frata FrP så mye innflytelse over Siv Jensens "eget" budsjett at tankene går tilbake til den tiden der man simpelthen antok at FrP ville stemme for hva som helst så lenge Arbeiderpartiet mente noe annet.

Anta nå at partiene faktisk blir enige. Det kan i så fall bare skyldes en av to ting: Enten at Høyre og FrP har gitt opp i saker som er viktige for dem, men som KrF og Venstre ikke liker (det kan typisk være saker i skatteopplegget), eller det kan skyldes at Regjeringen legger enda flere oljemilliarder inn i potten - slik at budsjettet blir enda mer ekspansivt.

Uansett er det snakk om en Pyrrhos-seier for sentrum. På den ene siden må de to partiene som faktisk har påtatt seg regjeringsansvar få anerkjennelse for det; de kan ikke tape alle saker i møtet med de to andre partiene på Stortinget. Da er grunnlaget for Regjeringen borte. På den andre siden kan ikke borgerlig uenighet føre til at landet samlet sett fører en uansvarlig og altfor ekspansiv økonomisk politikk; - en politikk som allerede er mer ekspansiv enn hva en rød-grønn regjering ville ha foreslått.

For borgerlige velgere må det være pussig å se at de stemte ut den rød-grønne regjeringen bare for å få en blå-blå regjering som virkelig hiver på med enda flere oljemilliarder for å dekke over intern uenighet. Det framstår ikke som et prosjekt for noe som helst, men heller som krisehåndtering allerede fra første selvstendige budsjett.

Skulle de fire partiene endelig bli enige - noe som fortsatt er mest sannsynlig, men altså langt fra sikkert - vil de forsøke å framstille det som en stor politisk seier for landet; og jeg antar at formuleringer som "et godt budsjett har nå blitt enda bedre" da vil falle ofte. Det er naturligvis ikke riktig. Det som er riktig er at vi endelig har fått et budsjett som kan samle flertall - hvilket er noe helt annet.

Men velgerne har nå en gang gitt oss det Stortinget vi har, og slik sett er det ikke merkelig om dette også gjenspeiles i budsjettet. Problemet for landet er at de borgerlige partiene har mye lettere for å redusere statens inntekter enn de har for å redusere utgiftene. Derfor er "borgerlig" budsjettpolitikk nesten alltid ekspansiv; økte utgifter og reduserte inntekter går som regel greit, mens motstykkene som er nødvendige for balansen - økte skatter og kutt i andre utgifter - aldri går spesielt bra.

Før valget i fjor var regjeringspartiene, og spesielt Høyre, svært forsiktige med å uttale seg om framtidig politikk. Strategien var å si minst mulig, og heller la den rød-grønne regjeringen få slite med behovet for fornyelse etter åtte år med makten. Strategien virket, og høyresiden vant valget klart. Men akkurat i det øyeblikket da gevinsten fra valgseieren skal høstes inn kommer ett av de mest kjente spøkelsene i norsk politikk - borgerlig uenighet - fram igjen. Den tiden som ikke ble benyttet til å lage felles politikk før valget ble plutselig svært verdifull, men det er - som britene sier: "Water under the bridge".

Det er et paradoks at nettopp i det året der vi feirer Grunnloven og folkestyret, viser Stortinget seg fra en mindre attraktiv side. Før fjorårets valg var det flere på borgerlig side som hyllet fordelene ved en mindretallsregjering: Stortinget fikk en sterkere rolle, regjeringen kunne ikke avgjøre saker "på kammerset", det ble flere saker som mediene kunne rapportere om, det ble mer "liv og røre" i politikken - alt sammen til beste for demokratiet, fikk vi høre.

I dag er det nok noen hver som tenker på flertallsregjering som et bedre alternativ, tross alt. Jeg føler meg sikker på at Erna Solberg er en av dem. Nå gjelder det imidlertid å skrape sammen det som fortsatt måtte finnes av borgerlig enighet og skaffe landet et statsbudsjett.

Hva som er planen for neste år vet ikke jeg, men for Regjeringens skyld bør den være god.

Et demokratisk nederlag

Valgdeltakelse i USA - presidentvalg og mellomvalg siden 1948

Kilde: www.fairvote.org

Jeg kan ikke annet enn å respektere amerikaneres frie valg. Selvsagt ikke. Amerikanerne velger stort sett de politikerne de vil ha. Men sammen med den respekten kommer en stor dose forbauselse; - for å si det mildt. Her er det mye jeg ikke forstår. La meg begynne med den innrømmelsen.

I USA må du aktivt registrere deg som velger. Det nytter ikke bare å stille i valglokalet med korrekt identifikasjon som her i Norge; - selv om flere stater tillater at du registrerer deg på selve valgdagen eller på internett. Derfor er spørsmålet om valgdeltakelse ikke så enkelt. Man må i det minste skille mellom alle som i prinsippet har stemmerett og alle som faktisk har registrert seg som velgere. Hos United States Election Project gjør de dette, og deres foreløpige anslag for valgdeltakelsen blant alle med stemmerett under årets valg i USA er 36,4% for landet under ett.

Det er historisk lavt, og lavere enn ved alle valg siden 1948. Men det er altså et foreløpig anslag, basert på undersøkelser rett før valget og statistikk fra tidligere valg. Ved presidentvalget for to år siden deltok 58% av velgerne, og i "mellomvalget" (altså valget mellom to presidentvalg) for fire år siden litt mer enn 40%.

Uansett er det rimelig å si at dette var et valg som velgerne i historisk grad ga blaffen i. Det stemmer med ferske tall fra Gallup som tydet på tre ting: At mindre enn halvparten av de som ble spurt hadde tenkt noe særlig på valget, at andelen som var "helt sikre" på at de ville stemme hadde blitt redusert med 10% på fire år, og at forventet valgdeltakelse blant velgere som ikke hadde noen preferanse for noen av partiene (såkalte "independents") var kraftig redusert. Kort sagt: Valg i USA blir mer og mer noe for spesielt interesserte.

Dette er ikke en trend som USA er alene om. Den er global, og det finnes nok ingen enkel forklaring på at på at valgdeltakelsen blir lavere i land etter land. Likevel er en valgdeltakelse på godt under 40% veldig svakt; og noe som isolert sett ikke gir den store seieren til republikanerne spesielt sterk legitimitet. Ja, hele det politiske systemet blir jo underkjent med et slikt resultat, selv om valgdeltakelsen ved mellomvalgene i USA tradisjonelt er mye dårligere enn ved presidentvalg - og faktisk har vært nesten like dårlig flere ganger tidligere.

Når politiske kommentatorer så gir seg i vei med å "tolke" resultatet blir det raskt litt uvirkelig. Det aller viktigste resultatet av dette valget var at velgerne ikke deltok. De er grundig lei av et politisk system som har blitt mer og mer dysfunksjonelt, som ikke svarer på landets utfordringer, og som har isolert seg fra folk flest i et eget bysantinsk spill som selv eksperter sliter med å forstå. Her spiller mediene, penger og maktrelasjoner intrikate og viktige roller i de aller fleste delstater. I mange valg er utfallet gitt på forhånd, fordi valgkretsene blir "skreddersydd" for det dominerende partiet. 

Amerikanerne snakker med stolthet om sine "Founding Fathers" som produserte den amerikanske grunnloven. Det kan sies mye bra om den, men vi oppdager mer og mer at den er laget for en annen tid og en annen politisk kultur enn den som finnes i dagens USA. Den bygger på balanse mellom lovgiver (Kongressen), regjering (Presidenten) og lovens tolkere (Høyesterett). Men en slik balanse fordrer en viss evne til samarbeid. Tar vi vekk den forutsetningen står systemet stille.

Som nå. Som de fire siste årene. Som de to neste. Det betyr seks av åtte år med politisk stillstand under Obama, og utsikter til fire ytterligere år med vranglås dersom Hillary Clinton blir president og republikanerne beholder flertallet i Kongressen - noe som ikke er helt usannsynlig. Totalt ti år med politisk ørkenvandring i verdens nest største økonomi og klart største militærmakt.

Hvem har skylden? Et klart flertall av de snaut 37% av amerikanske velgere som deltok i valget mener at svaret er president Obama og demokratene. Hva de øvrige 63% mener kan vi bare gjette på. De som stemte var i alle fall nokså tydelige på sin misnøye med presidenten, som i løpet av valgkampen fikk kritikk for ting som USAs håndtering av borgerkrigen i Syria, uroen omkring Ebola-epidemien, dårlig styring av økonomien (som faktisk går ganske bra), for helsereformen (Obamacare) som vil gi om lag 14 millioner flere amerikanere helseforsikring bare i løpet av dette året, for planen om å redusere klimautslippene fra amerikanske kraftverk, for ikke å løse problemet med ulovlig innvandring - og en god del andre uavklarte politiske spørsmål.

Amerikanske velgere har gode grunner til å være utilfreds med ledelsen av landet sitt. Men derfra til å gi massiv støtte til republikanerne er mer enn jeg evner å begripe. Her er det selvsagt vanskelig å være helt upartisk, og jeg gjør i grunnen ikke forsøk på det, men hvis vi bare holder oss til den aller mest grunnleggende lovgivningen som Kongressen simpelthen må gjennomføre for å holde hjulene i gang, er det ikke tvil om hvilket parti som hindrer alle vedtak: Republikanerne.

De har vedtatt utkast til statsbudsjett - den såkalte Ryan-planen - som har vært så hårreisende at de senere har måttet løpe fra både tall og løfter. Budsjettet til flertallet i Representantenes Hus hang rett og slett ikke på greip. Følgelig har ikke USA hatt et skikkelig statsbudsjett på flere år, og styres bare gjennom gamle vedtak (lover som fortsatt gjelder) og midlertidige vedtak på enkeltområder. Den viktigste instansen for styringen av amerikansk økonomi er ikke Kongressen, men Sentralbanken som stort sett styrer seg selv - og som de siste årene har latt seddelpressen gå.

USA går med store budsjettunderskudd, derfor må Kongressen stadig heve taket for hvor mye penger staten kan låne. Dette har republikanerne utnyttet til å kaste inn en rekke andre saker hver gang det må gjøres et nytt vedtak. Og får de ikke viljen sin, stenger de gjerne ned viktige deler av offentlig virksomhet. I oktober 2013 var flere føderale funksjoner stengt i drøye to uker, før republikanerne måtte bite i gresset og inngå et kompromiss med demokratene og presidenten.

Republikanerne framstod som de største taperne. Verden så på det hele med undring. Dette var for nøyaktig ett år siden. Og nå høster republikanerne en stor gevinst hos velgerne? Det er ikke til å tro. Det vil si: Det kan bare forstås når vi ser på tre forhold: For det første, hvilke delstater som denne gangen hadde valg på senatorer; - en tredel av Senatet er på valg hvert annet år og denne gangen var det valg i mange stater der republikanerne står sterkt, og der sittende demokrater måtte vente tøff konkurranse.

Dernest, tradisjonen for at presidentens parti gjerne gjør det dårlig i mellomvalgene (jfr. statistikken i innledningen til denne artikkelen). Det er en annen type mobilisering, republikanerne er vanligvis mer mobilisert enn demokratene, og det er normalt å gi presidenten ansvaret for en rekke ting som ligger langt utenfor hva som kan kontrolleres fra Det hvite hus. President Obama har heller ikke vært spesielt heldig med sin håndtering av flere saker de siste månedene. Opposisjonen krever enkle løsninger på vanskelige saker som uroen i Midtøsten, Ebola-epidemien og illegal innvandring. Slike løsninger finnes ikke, men det er vanskelig å forklare i en opphetet valgkamp der partiene stort sett kaster påstander mot hverandre (jeg tror de stort sett opptrer nokså likt på dette området).

Og endelig, valgdeltakelsen, som i virkeligheten innebærer at mellomvalget gjennomføres av en "annen" velgermasse enn den som deltar i presidentvalg. Hos Slate har Jamelle Bouie spekulert over hva dette mellomvalget kan bety for Hillary Clintons muligheter til å bli valgt til president om to år: 

"Put simply, there’s a good chance that 2014—like 2010—was driven by the demographics of American politics, in which Republican voters dominate midterm elections, and Democratic voters dominate presidential years. In which case, Clinton doesn’t have to worry about 2016 since she won’t be speaking to the people who elected a Republican Congress; she’ll be speaking to the people who twice elected Barack Obama. And that is a good position to be in." 

Det er godt mulig at Bouie her forenkler kraftig, for det kan ikke bortforklares at dette valget var et stort tilbakeslag for demokratene; - større enn forventet. På den andre siden betyr en så lav valgdeltakelse at oppsiden for demokratene ved neste valg er enorm, og av like historiske proporsjoner som valgnederlaget og valgdeltakelsen var denne gang.

Republikanerne vant ikke bare flertall i Senatet og Representantenes Hus, de vant også flere nye guvernør-embeter og flertall i nye senater i delstatene. Kontroll over senatene på delstatsnivå har mye å si for utformingen av viktige politikkområder som utdanning, helse og infrastruktur; og for generell lovgivning - USA er tross alt en føderasjon av nokså selvstendige delstater. Gjennom valget på tirsdag festet derfor republikanerne et skikkelig politisk grep omkring hele USA.

Hvordan kunne demokratene tape så enormt mye? En forklaring er, som nevnt, at president Obama i løpet av det siste året har mistet svært mye av sin popularitet. Ett viktig tidsskille var den katastrofale lanseringen av Obamacare, der folk skulle få tilgang til personlig helseforsikring via internett. Men IT-systemene viste seg å inneholde både feil og mangler, og det tok flere måneder før de begynte å fungere sånn noen lunde. Imens vokste køene på nettet og folk ble stadig mer misfornøyde. Fordi selve saken er så enormt splittende førte de tekniske problemene til at republikanerne fikk ny energi i sin kamp mot demokratenes helselov.

Dette ble starten på en lang nedtur for president Obama. Han har ikke evnet å framstå med klare svar eller som den samlende lederen han mest av alt ønsker å være. Samtidig er den generelle politiske stemningen i USA pessimistisk. Undersøkelser viser at velgerne mener landet går i feil retning; det er misnøye med økonomien, med økte forskjeller, reduserte muligheter og - ikke minst - med hvordan "Washington fungerer".

Hvordan dette kan summere seg til økt oppslutning for republikanerne er likevel noe av et mysterium, for deres popularitet er heller ikke spesielt høy. Meningsmålinger viser at om lag 70% av velgerne er misfornøyd med partiets innsats i Kongressen; ja, i følge flere målinger er velgerne mer misfornøyd med republikanerne enn med demokratene. Likevel gjorde republikanerne et kjempevalg - og de fleste gir presidenten skylden.

Så hva kan president Obama nå gjøre, med to år igjen og et klart flertall mot seg på Capitol Hill? Han kan velge å ignorere republikanerne og styre mer direkte gjennom såkalte "executive orders" på de områdene han har lovmessig fullmakt til det. Da forbigår han rett og slett Kongressen og styrer på sitt eget mandat; - slik han for eksempel gjorde da han startet arbeidet med å begrense klimautslippene fra kraftverkene i landet. Han kan velge å gi det nye flertallet tilbake med samme mynt og blokkere alle lovforslag som kommer fra den kanten - i alle fall de som har stor politisk symbolkraft. I og med at han ikke skal gjenvelges er det en rekke politiske hensyn han ikke lenger behøver å ta.

Han skal likevel ha et ettermæle, og han føler nok en forpliktelse til å etterlate seg noe som en ny demokratisk presidentkandidat kan bygge på; - eller i det minste noe som ikke direkte ødelegger alle muligheter for at også den neste presidenten blir en demokrat. Og det utelukker nok at president Obama plutselig skulle innta en "destruktiv" holdning til Kongressen; - til tross for det nye flertallet.

I den andre enden av tråden finnes et republikansk flertall som har blokkert ethvert politisk samarbeid i fire år. Men nå kontrollerer de både Senatet og Representantenes Hus. Da er innsatsen høyere, og velgerne venter helt andre resultater. De venter rett og slett at det nye flertallet får noe til; og skal dette skje må de på en eller annen måte få til et samarbeid med president Obama.

Hvis ikke det lykkes vil de ha lite å vise til når de om to år skal demonstrere for velgerne at en republikaner faktisk er i stand til å styre landet også fra Det hvite hus. Demokratene vil da kunne vise til at republikanerne til tross for "rent flertall" er ute av stand til å få til noe som helst. Og slik fortsetter maktspillet i Washington.

For min del tror jeg at presidenten og republikanerne på en eller annen måte vil finne ut av det med hverandre; - men en viktig forutsetning er at republikanerne avklarer hvordan de ønsker å bruke sitt nye flertall, og hvordan de internt skal løse flokene som kan oppstå med kompromissløse "Tea Party" representanter og senatorer med på laget. Her finnes det folk som mer enn gjerne går til åpen krig mot presidenten, og som bare svært motvillig vil være med på noe som smaker av kompromiss.

Jeg tror nok at lederne av den republikanske fløyen kan komme til å oppleve at de har større problemer internt enn med en president som i utgangspunktet har noe å vinne på å få i stand en form for etterlengtet samarbeid, slik at de politiske hjulene i Washington endelig begynner å bevege seg langsomt rundt igjen.

Hvis det er noe amerikanske velgere virkelig ønsker seg, så tror jeg det må være at de føderale myndighetene igjen vokser inn i den rollen de er ment å fylle - nemlig å gi landet en form for politisk ledelse. Demokratier kan bare fungere dersom det er et minimum av forbindelse mellom de som styrer og de som velger. Å delta ved valg er egentlig et absolutt minimum av hva borgerne kan forvente av hverandre i et demokrati, uten at jeg dermed tar til orde for obligatorisk valgdeltakelse slik det praktiseres i land som Australia og Brasil.

Men når velgerne har gjort sitt er det et ansvar hos de som er valgt å faktisk få noe til. Det har vært tragisk å være vitne til utviklingen i amerikansk politikk de siste årene. Og et USA med en svak og uklar ledelse er i utgangspunktet ingen god nyhet for resten av verden heller. Det er uansett klart at årets valg ikke har gitt republikanerne noe spesielt sterkt mandat, den svake valgdeltakelsen tatt i betraktning, og selv om de vant overlegent over demokratene. For presidenten er det vanskelig å tolke resultatet som noe annet enn et nederlag. Han har også fått et press på seg til å levere bedre resultater.

Det beste vi kan håpe på er at både presidenten og Kongressen tar den klareste meldingen fra velgerne alvorlig: En valgdeltakelse på under 40%? Rett nok har det skjedd hele fire ganger før i årene etter 1948, men det høres mest ut som noe er feil.