Russland som lukket samfunn

Vladimir Putin (til venstre) gjør Russland til et lukket samfunn,
slik Karl Popper (til høyre) i sin tid beskrev Sparta

Konflikten mellom Russland og Vesten bygger seg videre opp. Den omfatter ikke lenger bare økonomiske sanksjoner, men nå også handelspolitikk. Sammen med landene i EU er Norge direkte berørt. Russland er et viktig eksportmarked for norsk fisk. Nå blir dette markedet stengt, og ingen kan si for hvor lenge.

De sanksjonene som EU og USA har innført mot Russland har sin begrunnelse i landets ulovlige virksomhet i Ukraina; - en virksomhet som i sommer fikk det katastrofale utfallet at et sivilt fly ble skutt ned, og at alle ombord ble drept. En virksomhet som bidrar til å forsterke konfliktene og voldsbruken i de østlige delene av Ukraina, i strid med hva befolkningen der ønsker og trenger. En virksomhet som klart bryter med folkeretten, og som bygger på et utenrikspolitisk selvbilde der alle krefter i verden er samlet for å legge Russland øde.

Den amerikanske politiske filosofen John Rawls (1921-2002) gjorde flittig bruk av begrepet «rimelig person» («a reasonable person»). Tilgangen på «rimelige» personer var nødvendig for å finne svaret på den politiske utfordringen det er å få folk som er uenige om mange ting til likevel å leve fredelig sammen. Rawls appellerte i sine teorier til hva det er rimelig å anta at «rimelige mennesker» ville kunne bli enige om; som f.eks. spillereglene for avklaring av politisk uenighet, hvilke institusjoner det er behov for i et demokrati og hva som vil være en rettferdig fordeling av goder og byrder i samfunnet. 

Det finnes ingen endelig liste over egenskapene til en «rimelig person». Hos Rawls vil en slik person forsøke å opptre upartisk og rettferdig («fair»), og ha et blikk for andre enn seg selv. I sitt berømte tankeeksperiment for å etablere grunnprinsippene for den politiske styringen av samfunnet plasserer Rawls alle mennesker bak «et slør av uvitenhet» slik at ingen vil vite hvem eller hva de er i samfunnet; - om de er unge eller gamle, syke eller friske, fattige eller rike – før de går i gang med å diskutere prinsippene for samfunnets organisering.

Slik bruker Rawls uvitenhet til å oppnå upartiskhet, og slik tvinger han alle til å vurdere spørsmål som handler om hele samfunnet ut fra noe annet enn egeninteressen. Det er en viktig og alvorlig innvending mot Rawls at han er så avhengig av «rimelige» personer, for virkelighetens verden er jo full av urimelighet. Og hvor mye vi enn foretrekker rimelige mennesker, er vi også nødt til å forholde oss til de som er urimelige. Det kan i høyeste grad også gjelde oss selv (i alle fall noen ganger). Og det gjelder helt sikkert for Vladimir Putin. Putin er ingen «rimelig person» etter Rawls beskrivelse.

At Russland nå trapper opp konflikten med bruk av handelspolitiske tiltak burde derfor ikke overraske, selv om det er skuffende. Sanksjonene mot Russland bygger ikke på forventninger om «rimelig» respons - som f.eks. at landet vil oppgi sin støtte til separatistgruppene i Ukraina - men på et mye enklere ønske om å straffe og advare.

For Putin finnes det uansett ingen vei tilbake i denne konflikten. Det er nettopp derfor den er så alvorlig. Putin er autoritær leder i et land der det ikke finnes noen form for balanserende makt; f.eks. i form av et selvstendig parlament, et uavhengig rettsvesen eller en fri presse. Russland har mer og mer utviklet seg til et samfunn uten en kritisk offentlighet («public reason») som er grunnleggende for all legitim maktutøvelse.

For Putin er hver eneste dag satt på spissen, og handler om å bære eller briste. Hvis han først taper, mister han alt. For regjeringene i Vesten er det verste som kan skje at de må gå av og overlate makten til andre. De kan eventuelt komme tilbake etter et nytt valg. Putin har allerede hatt sin mulighet til å gå av. Den benyttet han ikke, og nå har han låst seg til makten.

Derfor er det også en avgrunn mellom handlingsrommet til Putin og til regjeringene i etablerte vestlige demokratier. Putin står på toppen av et korthus som er uten selvstendig politisk bærekraft. Han minner mest om en vaklende Leviathan etter modell av Thomas Hobbes (1588-1679). Ryker han, ryker alle andre sammen med ham; og kaos truer.

Tiden har kommet for å tenke hardt omkring hva som virkelig er tjenlige virkemidler i forholdet til Russland, før konflikten blir enda mer alvorlig. Og hvis John Rawls er lite egnet til å beskrive Russlands aktuelle utfordringer, finnes det en annen filosof fra det forrige århundret som nærmest treffer spikeren på hodet: Østerrikeren Karl Popper (1902-1994). Poppers teori om «åpne» og «lukkede» samfunn har skremmende relevans for den utviklingen vi har sett i Russland under Putins styre.

Karl Popper var en av det forrige århundres store filosofer og vitenskapsteoretikere. Han er kjent for å ha utmyntet begrepet om «det åpne samfunn», og for å ha identifisert åpenhetens hovedfiender i filosofihistorien (Platon, Hegel og Marx). For det er i «lukkede» samfunn at spirene til totalitære styresett og politiske overgrep finnes, i følge Popper. Og «lukkede» samfunn finnes når de gale verdiene dominerer; - verdier som blind lojalitet, intoleranse, ukritisk omfavnelse av tradisjoner, fordommer mot ny kunnskap og irrasjonell tro på historiske lovmessigheter.

Popper sammenlignet bystatene Athen og Sparta i det klassiske Hellas [1]. Athen var verdens første demokrati (om lag 500 år f.Kr.), mens Sparta var en militærstat. Motkreftene mot demokratiet i Athen var mange, og de vant fram til slutt. En av årsakene til dette var i følge Popper at demokratiet førte med seg uro, nye tanker, nye maktforhold og endringer i den tradisjonelle sosiale strukturen.

Det vil alltid finnes en viss konservatisme og motstand mot slike endringer; - et behov for trygghet og for tilflukt i de etablerte strukturene som er overlevert fra fortiden. Det var disse kreftene som til slutt vant i Athen, og verden ville komme til å se på «demokrati» nærmest som et skjellsord i to tusen år. To av demokratiets første kritikere var Platon (427-347 f.Kr) og Aristoteles (384-322 f.Kr), som begge hadde langvarig innflytelse på tenkning om politikk.

Men Popper mener at både Platon og Aristoteles tok alvorlig feil. De trakk gale lærdommer av demokratiets svakheter. Alle former for demokrati har ulike typer sosiale «kostnader», de kan ikke unngås. Popper kaller dette «sivilisasjonens byrder» [1]. Sier vi ja til åpenhet sier vi samtidig ja til økt mangfold, til nye måter å løse oppgaver på og til fenomener og ytringer vi ikke selv gir vår tilslutning. Vi sier ja til nye former for usikkerhet. Dette er den politiske frihetens pris. Vi må tåle det mangfoldet og den usikkerheten som ligger innebygget i et åpent og fritt samfunn.

Alternativet til den sosiale «uroen» som følger med demokratiet finner vi i den rettlinjede og sterke militærstaten Sparta. For Popper var Sparta det klassiske eksempelet på et «lukket» samfunn. Her fantes ingen opposisjon, ingen offentlig kritikk, ingen alternative stemmer. I Sparta var to hensyn overordnet alle andre: Politisk stabilitet og militær styrke. Hensynet til den enkelte var fullstendig underordnet hensynet til bystaten, og byens myndigheter hadde noe nær fullstendig kontroll over sine innbyggere. Kontakt med utlendinger var strengt regulert.

Popper gjengir prinsippene for Spartas politikk i seks punkter [1]:

1. Å beskytte det etablerte stammesamfunnet, og utelukke innflytelse fra fremmede; 
2. Å bekjempe all humanitær, individualistisk og demokratisk tenkning; 
3. Å være mest mulig uavhengig av handel med omverdenen; 
4. Å opprettholde skillet mellom Sparta og alle andre, og ikke blande seg med andre stammer; 
5. Å dominere og slavebinde Spartas naboer gjennom overlegen militær styrke; 
6. Å ikke vokse mer enn at bystaten kan opprettholde sin enhet 

Popper mener at Platon lot seg inspirere av nettopp Sparta da han utformet tankene om sitt eget idealsamfunn; - «Republikken», som er et klart klassedelt samfunn, der hver klasse har sine spesifikke oppgaver og individene er underordnet helhet og den funksjonelle lagdelingen i samfunnet.

I Sparta var det et hovedhensyn å beskytte bystaten fra «skadelig» innflytelse utenfra. I Platons idealrepublikk er det et hovedhensyn å redde det politiske systemet fra forandring, fordi politisk forandring i følge Platon er det samme som forfall. Politiske endringer gjør at staten går fra å bli styrt av aristokratene, til å bli styrt av eiendomsbesitterne (timokrati), til å bli styrt av et fåtall (oligarki), til flertallsstyre og kaos (demokrati) og ender opp som tyranni (enevelde). Dette er statenes (og de politiske systemenes) «naturlige» gang. 

Derfor må den ideelle staten utformes med sikte på varig balanse og uforanderlighet. Platon sammenligner statskonstruksjonen med menneskets sjel, i tre deler; fornuft, vilje og drifter. Det må finnes en balanse mellom de tre delene, og i staten finnes denne ved å ha balanse mellom de tre klassene filosofene (fornuften), de militære (viljen) og arbeiderne (driftene). Staten styres av eiendomsløse filosofer, med en filosof-konge på toppen. I den ideelle republikken er hensynet til den enkelte underordnet hensynet til helheten, og det må forventes at den enkelte er villig til å ofre alt for fellesskapet. Det som er rettferdig er det som er best for den ideelle staten, som allerede er i perfekt balanse.

Dermed oppstår det Popper kaller «etisk kollektivisme»; ideen om at individet er ingenting og fellesskapet (stammen, partiet, klassen, rasen, staten, nasjonen) er alt. En totalitær samfunnsmodell er født. Slik blir Platon alle totalitære ideologiers far; - en tolkning som skapte stor debatt da Popper ga ut boken «The Open Society and Its Enemies» i 1945, og som fortsatt er kontroversiell blant fagfilosofer. 

Men legger vi fagfilosofien til side finnes det flere viktige politiske poenger i Poppers analyse. Det er for det første et kjent dilemma at det kan finnes et bytteforhold mellom politisk åpenhet og trygghet (stabilitet) – i alle fall på kort sikt. Det klassiske Athen og Sparta er slik sett bare illustrerende ytterpunkter på en skala som er altfor velkjent, helt inn i våre egne dager. I Russland er det liten tvil om at Vladimir Putin aktivt bruker argumentet om trygghet for å rettferdiggjøre konsentrasjonen av makt hos sin egen person.

Putins politiske retorikk inneholder også store doser av fremmedfrykt og forakt for åpenhet. Han bygger opp under befolkningens frykt, men også deres fordommer. I hans tid har både ensrettingen og vektleggingen av tradisjonelle «russiske verdier» blitt sterkere. Putin snakker om russisk «genetisk overlegenhet» for å understreke hvorfor Russland fortjener å være en ledende og respektert nasjon i verden. Dette kan være et uheldig valg av ord, men gir likevel nokså skremmende assosiasjoner til irrasjonelle holdninger om at Russlands innflytelse i verden er en funksjon av naturlover.

For det tredje knytter Putin mer og mer sin personlige makt opp mot militæret og politiet. Han har arbeidet systematisk for å utbedre det militære forfallet som fant sted siden slutten av Sovjetperioden og særlig under president Jeltsin (årene 1991-1999). Det militæres rolle og betydning i samfunnet blir stadig mer understreket, samtidig som rettsvesenet brukes aktivt for å båndlegge den politiske opposisjonen. Maktapparatet ser like mye «innover» mot sitt eget folk som det ser «utover» mot potensielle fiender i andre land. Særlig er det russiske maktapparatet beskjeftiget med Russlands nære naboland; noe krisen i Ukraina illustrerer på en tragisk måte.

Og endelig bygger Putin mye av sin oppslutning på irrasjonelle fiendebilder. Det betyr ikke at Russland er uten utenrikspolitisk motstand, eller at Russland ikke har helt legitime forsvarspolitiske interesser som alle andre land. Men det betyr at Putin har skapt et skremmebilde av omverdenen; et bilde der Russland er truet fra kyst til kyst, og der særlig vestlige land konspirerer for å undergrave russisk selvstendighet. 

Etter min mening er det liten tvil om at Putin er i ferd med å gjøre Russland til et «lukket samfunn» i Poppers forstand. Og på veien gjør han seg selv og landet mer sårbart, samtidig som han reduserer mulighetene for å få til et fredelig (sivilisert) maktskifte.

Et lukket og totalitært samfunn er typisk lite fleksibelt, og har rendyrket et lite antall handlingsmønstre. I et åpent samfunn - på den andre siden - tenkes ikke samfunnets institusjoner ovenfra og ned. Det er ikke individene som eksisterer for staten, det er staten som eksisterer for å tjene individene. Målet på en rettferdig stat er ikke om den er effektiv, men om den behandler alle sine medlemmer på en rettferdig måte (f.eks. om det er likhet for loven).

Poppers tilnærming til demokrati er preget av forsiktighet og pragmatisme, heller enn av idealisme. For ham er ikke spørsmålet først og fremst hvor folket henter sin suverenitet fra, eller hvordan makten bør delegeres. Spørsmålet er snarere hvordan vi kan unngå maktmisbruk og inkompetanse på den mest mulig fredelige måten; m.a.o. hvordan samfunnet på mest mulig sivilisert vis kan få til de endringene i lederskap som alltid er nødvendige.

På dette feltet har demokratiet noen helt åpenbare fordeler som andre styresett mangler. Ikke fordi folket alltid har rett og demokratiske beslutninger alltid er «riktige». Men fordi demokratiet kan være selvkorrigerende. I et åpent samfunn finnes en kritisk offentlighet. Her vil det være mulig å stille spørsmål ved måten makten utøves på. Det vil være mulig å reise nye politiske spørsmål. Det vil være mulig å lære av tidligere feil. Og - ikke minst - det vil finnes både en opposisjon og en institusjonell maktdeling som holder lederskapet under en viss kontroll.

Ingen av disse mekanismene vil være uten feil og mangler. Men det er i seg selv et sentralt poeng hos Popper; for ham er det ikke bare naivt, men direkte farlig å hengi seg til spekulasjoner om feilfrie politiske systemer og løsninger. Det er en menneskelig grunnerfaring at vi er feilbarlige, derfor er det like innlysende at ethvert politisk system vi måtte skape vil ha sine svakheter. Heller enn å søke det uoppnåelige, bør vi lære av historien og forsøke å unngå de mest alvorlige feilene. Det er en riktigere strategi å minimere skader enn det er å lete forgjeves etter perfekte systemer.

Virkeligheten for virkelige mennesker er alltid viktigere enn abstrakte politiske modeller. Derfor er Platon en farlig filosof, fordi for ham var den erfarte virkeligheten bare en dårlig kopi av de «ekte» abstrakte formene. Derfor er også Hegel (1770-1831) og Marx (1818-1883) farlige, fordi de mener å ha funnet «historiske lovmessigheter» som forklarer selve meningen med menneskets historie. Popper skriver [2]:

«Jeg hævder, at historien ikke har nogen mening. Men denne påstand indebærer ikke, at alt vi kan gøre er at stirre forfærdet på den politiske magts historie, eller at vi må betragte den som en grusom spøg. For vi kan fortolke den med henblik på de magtpolitiske problemer, som vi vælger at forsøge at løse i vor tid. Vi kan fortolke magtpolitikkens historie ud fra vor kamp for det åbne samfund, for et fornuftsherredømme, for retfærdighed, frihed, lighed og for kontrollen med international kriminalitet. Selvom historien ikke har noget endemål, kan vi påtvinge den vore endemål; og selvom historien ikke har nogen mening, kan vi give den mening. (...) 

Det er os, der må indføre formål og mening i naturen og i historien. Menneskene er ikke lige; men vi kan beslutte os for at kæmpe for, at de får lige rettigheder. Menneskets institutioner, såsom staten, er ikke rationelle, men vi kan beslutte os for at kæmpe for at gøre dem mere rationelle.» 

Demokratiet passer som hånd i hanske med et pragmatisk og rasjonelt syn på politikk og historie, både fordi det plasserer makten til å endre lederskap (og lovgivning) hos folket og fordi et åpent samfunn har de nødvendige ressursene til holde makten til ansvar. Popper var derfor mer opptatt av å forsvare åpenheten mot dens fiender enn han var av den spesifikke utformingen av samfunnets enkelte institusjoner.

Med sin sterke vektlegging av verdien av kritikk, evaluering, læring, vilje til å bruke ny kunnskap og den åpenheten alt dette i virkeligheten krever - og som bare demokratiet kan tilby - ble Karl Popper en tydelig talsmann for demokrati og mot alle former for totalitært styre. Ikke fordi demokratiet er perfekt, men fordi det er bedre enn sine alternativer og fordi virkelig framgang er noe som skjer gradvis; ikke som store sprang inn i det ukjente.

Mellom Karl Popper og Vladimir Putin finnes åpenbart en politisk avgrunn. Men hva kan Popper lære oss om forholdet til Russland? Jeg tror det er flere ting. I sin analyse av hvordan Athen i sin tid utviklet seg fra å være et «lukket» samfunn til å bli verdens første demokrati, peker Popper på den betydningen som handel, sjøfart og kontakt med andre bystater hadde på den politiske kulturen i Athen [1]:

«Den måske største grund til det lukkede samfunds sammenbrud var udviklingen af søfart og handel. Tæt kontakt med andre stammer risikerer at underminere den følelse av nødvendighed, hvormed stammeinstitutioner betragtes; og handel, forretningsmæssigt initiativ, synes at være en af de få former, hvor individuelt initiativ og uavhengighed kan hævde sig, selv i et samfund, hvor stammelivsformen stadig er fremherskende. Disse to, søfart og handel, blev de viktigste karaktertræk ved den atheniensiske imperialisme, sådan som den udviklede sig i det 5. århundrede f. Kr. Og de blev virkelig erkendt som de farligste udviklingstendenser af oligarkene, medlemmerne af Athens priviligerede eller tidligere priviligerede klasser.» 

Athens oligarker fryktet innflytelsen fra omverdenen. Det samme gjør Moskvas oligarker i dag. Det er derfor de søker beskyttelse mot konkurranse hos staten. Det er derfor all kontakt med omverdenen er strengt politisk regulert, og alle kommersielle relasjoner av betydning må godkjennes politisk. Det er derfor den politiske økonomien i Russland har klare før-moderne trekk, og det ikke finnes noen vei til «sikre» investeringer utenom Putins maktapparat. Stadige «bølger» av kapitalflukt ut av landet bærer med seg et budskap om at selv ikke landets egne kapitalister har tillit til Russlands versjon av kapitalismen.

Derfor blir det også paradoksalt at Vestens reaksjoner mot Russlands politikk er å stramme inn nettopp på investeringer og handel. I den grad slike tiltak «treffer» Putin og hans oligarker kan dette kanskje ha en viss avskrekkende effekt; men i den grad de bidrar til å isolere Russland ytterligere og gjøre landets kontakt med omverdenen enda smalere, kan slik politikk bidra til å forsterke utviklingen av landet som et «lukket» samfunn.

Ikke veldig ulikt den måten John Stuart Mill (1806-1873) argumenterte på, hevdet Popper at lukkede samfunn nærmest dømmer seg selv til intellektuell og vitenskapelig stillstand. Ja, hele poenget med å «lukke» samfunnet er å holde nye tanker ute så godt det lar seg gjøre. Men da har man samtidig frasagt seg mulighetene til å dra nytte av nye kunnskaper, nye erfaringer og ny teknologi.

Russland er mer enn en militærmakt, det er også en stor kulturnasjon. Men frie og uavhengige akademiske institusjoner har dårlige kår i en situasjon som preges av populisme, politiske overgrep og offentlige løgner. Putins politikk er lite egnet til å skape noen vitenskapelig gullalder. Og det er mer sannsynlig at landet vil tape terreng i en pågående, globalisert kunnskapsutvikling som bygger på fri forskning, åpenhet og kritisk dialog.

Det russiske samfunnet har på lang sikt behov for mer enn militærmakt og et effektivt politi; landet sliter med omfattende helseproblemer, og russisk næringsliv vil i lengden ha behov for å gjøre mer enn å produsere energi og råvarer. Etter år med nedgang i folketallet er det igjen en svak vekst i Russlands befolkning. Det er ingen ting som tyder på at framtidens kompetanseutfordringer er mindre i Russland enn i andre land. Men det er mye som tyder på at dagens politikk bidrar til å gjøre utfordringen større. 

På samme måte kan vi karakterisere mangelen på maktbalanse, mangelen på en fri og kritisk offentlighet, mangelen på rettssikkerhet og mangelen på toleranse. Alt sammen er uttrykk for forhold som over tid vil svekke Russland, ikke styrke det. Når Putin effektivt har tømt politikken for innhold – den handler nå utelukkende om makt og om patriotisme – har han samtidig svekket grunnlaget både for politisk deltakelse og forpliktelse.

Dette siste poenget er mer enn en detalj. I Poppers analyse av demokratiet er det grunnleggende viktig at det fremmer både individualisme og ansvar. I det det lukkede samfunnet er spørsmålet om personlig ansvar meningsløst fordi alle individer til enhver tid er underordnet fellesskapet. Ansvar er frihetens motstykke, og er noe som først oppstår i åpne samfunn. Men når det først har oppstått er det en helt nødvendig del av de prosessene som gir politikken autoritet, legitimitet og bærekraft.

Ingen føler ansvar for et system de selv ikke kan påvirke; ja, ikke en gang kritisere. I virkeligheten trenger Vladimir Putin mange å dele ansvaret med; mange som føler ansvar for Russlands utvikling. Men da er spørsmålet om personlig frihet kritisk. Som Popper skriver [1]:

«Personlige beslutninger kan føre til ændring av tabuer, og endda til ændring af politiske love, der ikke lenger er tabuer. Den store forskel er muligheden for rationel refleksion over disse sager. (..) Og i vor tid foretar mange av os rationelle beslutninger, om hvorvidt en ny lovgivning, og andre institutionelle forandringer, er ønskværdige; det vil sige, beslutninger der er baseret på en bedømmelse av de mulige konsekvenser, og på en bevidst forkærlighed for nogle av dem. Vi anerkender et rationelt personligt ansvar.» 

Det lukkede samfunnet er det åpne underlegent fordi det der foreligger et massivt underskudd på personlig ansvar. Og det finnes neppe noen som kjenner dette underskuddet sterkere enn han som har plassert seg selv alene på toppen.

Hva blir så den riktige responsen overfor et Russland som har valgt Spartas vei, og på den måten har malt seg inn i et hjørne? Jeg tror den viktigste lærdommen fra Popper er at isolasjon er et tveegget utenrikspolitisk virkemiddel. Handelspolitikk og økonomiske sanksjoner kan fungere avskrekkende, men er åpenbart ingen langsiktig løsning. Det er ikke godt å si om slike tiltak vil svekke eller styrke Putin, men de vil uansett bidra til å gjøre Russland mer lukket.

Samtidig har det en verdi at landene i Europa reagerer mest mulig samlet, og viser en felles holdning til den kursen som Russland har valgt i Ukraina. Situasjonen i Ukraina er ved et kritisk punkt, og dette er ikke et tidspunkt der Europa kan være uklare i synet på landets selvstendighet, viktigheten av en fortsatt demokratisk utvikling og at landet skal styres etter loven.

Men sanksjoner og straff må kombineres med noe som er mer løfterikt, og som kan peke framover mot en langsiktig løsning. Verken Russland, Ukraina eller resten av Europa er tjent med at dagens krise vedvarer. Oppgaven er å få engasjert Russland i en meningsfull dialog som handler om å løse felles problemer, til felles nytte. Oppgaven er å finne nye grenseflater inn mot det russiske samfunnet, arenaer for samarbeid og gjensidig læring, arenaer som støtter opp under åpenheten og det sivile samfunnet. Det kan være kultur og forskning, det kan være handel og industri, det kan være felles utfordringer knyttet til natur og miljø. Oppgaven er å demonstrere i praksis at det desperate fiendebildet som Vladimir Putin har tegnet for sin egen befolkning er usant.

Karl Popper viste oss at det lukkede samfunn åpner seg når nye erfaringer får lov til å gjøre seg gjeldende, når mennesker genuint settes i stand til å lære nye ting, og når det ikke lenger er forbudt å tenke nye tanker. Det er naturligvis ingen ting i veien med evnen til å lære i den russiske befolkning. Når vi utformer tiltak i den aktuelle krisen må vi derfor spørre oss hva det er vi vil at Russland skal lære. Og det kan gjerne være mer enn én ting.

Referanser:
[1] Karl Popper: «Det åbne samfund og dets fjender I. Platons fortryllelseskraft», Bokklubbens Kulturbibliotek, 2013
[2] Karl Popper: «Det åbne samfund og dets fjender II. Hegel og Marx», Bokklubbens Kulturbibliotek, 2013

Russland: Hva må gjøres?

"The Economist" med sterk kritikk av Russland

Mordet på 298 uskyldige flypassasjerer i luftrommet over Ukraina har heldigvis utløst reaksjoner. Nye sanksjoner mot Russland fra EU og USA er besluttet. Den internasjonale fordømmelsen er sterk og entydig.

Det er nesten ikke til å tro at området der flyet styrtet fortsatt ikke er sikret for sivil og uavhengig gransking. De fullstendig urimelige “forklaringene” som Russiske myndigheter har tilbudt når det gjelder selve nedskytingen hadde vært direkte lattervekkende, om ikke situasjonen var så tragisk.

Det er få land som snakker åpent om hva flykatastrofen egentlig lærer oss om Russland, og om den håpløse situasjonen landet har viklet seg inn i når det gjelder Ukraina. Mange legger større vekt på å videreføre diplomatiske relasjoner.

Men denne katastrofen vil tiltrekke seg internasjonal oppmerksomhet helt til noen, før eller siden, blir stilt til ansvar. Og for Vladimir Putin vil det ikke finnes noe som heter “normal arbeidsdag” før skandalen har fått en slags konklusjon. Han kan håpe på at saken vil bli borte; ja, til og med tro det. Men sannheten er at hendelsen med MH17 har potensiale til å kortslutte Vladimir Putins politiske karriere. Ikke fordi sivile fly ikke har blitt skutt ned tidligere, for det har skjedd. Men fordi Putin har malt seg selv inn i et hjørne det ikke er så lett å komme seg ut av.

Samtidig må verden for alvor ta konsekvensen av hvordan Russland under Putin mer og mer har utviklet seg til en røverstat, særlig i forhold til noen av sine naboland. Rett nok hadde Putin et vanskelig utgangpunkt da han tok over kommandoen etter den forfalne Boris Jeltsin i 1999. Og rett nok var det en serie med aktører fra både Russland og andre land som da hadde forsynt seg kraftig - og urettmessig - av verdier som tilhørte det russiske folk. Det var derfor rimelig å føre en politikk der eierskapet til naturressurser og strategisk viktige selskaper kom tilbake under nasjonal kontroll.

Men underveis har politikken mer og mer endret karakter. Putin arbeidet med større kraft og fart etterhvert som den politiske makten ble konsolidert og motstandere satt til side. Han kom til makten da fallet i russisk økonomi hadde stanset (bunnen ble nådd i 1998). Han sikret staten inntekter og at offentlig ansatte, ikke minst i forsvaret og politiet, igjen fikk lønn. Mange hjul i samfunnet kom i gang igjen. Men det som begynte som en “kamp mot oligarkene” utviklet seg etter hvert til en allianse. “Vennligsinnede” oligarker har hatt en god venn i Putin, mens de som ikke ville spille på lag fikk et ublidt møte med rettsapparatet, eller de ble fjernet på andre måter. 

Hva Putin har bidratt med av positive resultater endrer ikke det faktum at Russland under hans ledelse har utviklet seg i en stadig mer autoritær og korrupt retning. På hjemmebane har oppslutningen blitt sikret av en lang periode med økonomisk vekst, av frykt for terror, en nesten hysterisk nasjonalisme og selektive privilegier.

Putin har nå praktisk talt full kontroll med russiske medier, og staten har igjen kontroll med de strategisk viktigste næringene i landet. Han har lykkes med å bygge opp en mistenksomhet mot omverdenen som lammer kritisk debatt. Liberale verdier er under økende press, noe ikke minst lovgivningen mot seksuelle minoriteter illustrerer. I skyggen av et verdensbilde der Russland er omgitt av fiender - særlig fra Vest - har Putin greid å etablere seg selv som redningsmann og udiskutabel leder. Opposisjonen fra 2011 er splittet og politisk kraftløs. Med “tilbakeføringen” av Krimhalvøya høstet Putin sin største seier, og kunne samtidig registrere sin høyeste oppslutning på hjemmebane noen sinne.

Men drapet på nesten 300 mennesker i flyet fra Malaysia Airlines viser oss et Russland som er notorisk upålitelig. Løgnene fra Moskva er i ferd med å anta proporsjoner fra Sovjettiden. Forskjellen er at dagens ledelse nyter bred oppslutning i folket. Det kommer ikke til å vare, noe “The Economist” er befriende klare på i sin lederartikkel fra 26. juli:

“The shooting down of Malaysia Airlines flight MH17, the killing of 298 innocent people and the desecration of their bodies in the sunflower fields of eastern Ukraine, is above all a tragedy of lives cut short and of those left behind to mourn. But it is also a measure of the harm Mr Putin has done. Under him Russia has again become a place in which truth and falsehood are no longer distinct and facts are put into the service of the government. Mr Putin sets himself up as a patriot, but he is a threat—to international norms, to his neighbours and to the Russians themselves, who are intoxicated by his hysterical brand of anti-Western propaganda.” 

Putins grep om makten i Russland er i det lange løp dømt til å svekkes rett og slett fordi maktpolitikken, og den fordreide verdensanskuelsen som den bygger på, ikke tjener landets interesser. Et Russland kringsatt av fiender har magre vekstvilkår. Det er slutt på tiden for "sosialisme i ett land"; - Russland trenger handel og samkvem med andre. Dagens politikk fører til gradvis økende isolasjon, politisk og økonomisk. Det er i landets egen interesse å skape stabilitet og tillit i sine nærområder. Det krever en helt annen politikk. Dessuten mister den russiske ledelsen handlefrihet for hver eneste løgn den vikler seg inn i.

“The Economist" skriver at omverdenen så langt har vært for ettergivende overfor Putin, og at drapet på mannskap og passasjerer ombord på flyet fra Malaysia Airlines må representere et vendepunkt:

“(..) Mr Putin has become entangled in a web of his own lies, which any homespun moralist could have told him was bound to happen. When his hirelings concocted propaganda about fascists running Kiev and their crucifixion of a three-year-old boy, his approval ratings among Russian voters soared by almost 30 percentage points, to over 80%. Having roused his people with falsehoods, the tsar cannot suddenly wriggle free by telling them that, on consideration, Ukraine’s government is not too bad. Nor can he retreat from the idea that the West is a rival bent on Russia’s destruction, ready to resort to lies, bribery and violence just as readily as he does. In that way, his lies at home feed his abuses abroad.(..)

In Russia such doublespeak recalls the days of the Soviet Union when Pravda claimed to tell the truth. This mendocracy will end in the same way as that one did: the lies will eventually unravel, especially as it becomes obvious how much money Mr Putin and his friends have stolen from the Russian people, and he will fall. The sad novelty is that the West takes a different attitude this time round. In the old days it was usually prepared to stand up to the Soviet Union, and call out its falsehoods. With Mr Putin it looks the other way.” 

Jeg er ingen krigshisser, og jeg tror ikke vi står foran en ny kald krig. Generelt er det i norsk interesse at utviklingen i Russland går i en positiv retning, og at russere flest opplever ledelsens fiendebilde som usant. Russland trenger et mindre angstbitersk syn på omverdenen, og de kunne hatt godt av å se flere vennlige ansikter når de tittet ut over landegrensen. At opposisjonen i Russland for øyeblikket er svak betyr ikke at den aldri vil kunne få nye krefter igjen. Ingen vet dette bedre enn Putin selv. Men det kan ta tid å komme dit, gitt den omfattende kontrollen som dagens ledelse har med russiske medier.

Samtidig bør verdens respons overfor Russland være relevant, og den bør merkes i Russlands ledelse. En nøktern og virkningsfull politikk overfor landet behøver ikke være noen kopi av Vestens politikk overfor Sovjetunionen under den kalde krigen.

På kort sikt er det særlig tre ting som er viktige:

• Å få gjennomført en uavhengig gransking av flykatastrofen, få identifisert de ansvarlige bak nedskytingen og få dem stilt for retten; 
• Å få vedtatt meningsfulle tiltak mot Russland, som også rammer enkeltpersoner som er involvert i ulovlige aksjoner i Ukraina; 
• Å støtte opp under en fortsatt demokratisk utvikling i Ukraina, inkludert å sikre landets integritet og uavhengighet. Den pågående konflikten er svært skadelig, og det rapporteres om brudd på internasjonal lov fra begge sider, hvilket er uakseptabelt.

De sanksjonene som nå vedtas mot Russland er begrunnet i landets aktive støtte til ulike separatistgrupper i Ukraina, og uviljen mot å bidra til sikre området der flyet styrtet slik at det kan gjennomføres en gransking. Men skulle det bli håndfast dokumentert at nedskytingen ble gjennomført av en gruppe med russisk støtte, med russiske våpen og med russisk assistanse vil konsekvensene nødvendigvis bli enda mer alvorlige.

For hver dag som går blir Putins handlefrihet mer innskrenket. Det er mulig han ikke ser dette selv, men bare den svært usannsynlige konklusjonen at det absolutt ikke finnes noen forbindelse mellom Russland og nedskytingen av det sivile flyet vil være i stand til å løfte ham av kroken.

Slik situasjonen er nå har Putin to valg: Han kan fortsette å lyve og legge hindringer i veien for en internasjonal gransking av nedskytingen. Det løser ingen problemer, men kan utsette noen av dem på bekostning av at andre vokser. Alternativt kan han bestemme seg for å kutte hånden av sine lokale leiesoldater i Ukraina, og bidra til at sannheten om nedskytingen kommer for en dag. Det vil være smertefullt, men er samtidig hans eneste forsikring mot selv å bli offer for katastrofen.

Men denne forsikringen vil være ufullstendig. For hvis det som alle nå tror viser seg å være rett, nemlig at nedskytingen av MH17 kan føres tilbake til Russland, vil det plassere landet i en utålelig internasjonal posisjon og samtidig frata Putin selv enhver troverdighet. Da er det Russland som må forholde seg til ubehagelige sannheter, og som må spørre seg selv om de er tjent med en ledelse som har ført landet inn i politisk og økonomisk diskreditt.

Sovjetunionens sammenbrudd utløste et håp om demokrati i Russland. Det er russerne selv som har ansvar for at det håpet skal leve videre. Men omverdenen har et ansvar for å vise at kriminalitet som koster uskyldige menneskeliv ikke kan aksepteres, - selv om det står mektige krefter bak.

Russland som røverstat

BBC rapporterer fra katastrofen

Etter flykatastrofen i Ukraina har verden i flere dager måttet finne seg i å bli diktert av en gjeng brutale “soldater” fra den såkalte Folkerepublikken Donetsk. 

Dette er ikke bare en hån mot de etterlatte som har mistet familie og venner i en meningsløs voldshandling. Det er også et uttrykk for at Russland under Vladimir Putin mer og mer utvikler seg i gal retning.

Det er forskjell på de disiplinerte styrkene som sikret annekteringen av Krimhalvøya i april måned og de opprørerne som nå kjemper mot den lovlig valgte regjeringen i Kiev.

Denne forskjellen er bekymringsfull. Bildene av uflidde, men bevæpnede og delvis maskerte personer som herser med representantene fra Organisasjonen for samarbeid og sikkerhet i Europa (OSSE), forteller oss at Russland har spilt et stadig høyere spill. Dels har opprørerne i områdene Donetsk og Luhansk mindre oppslutning blant den øvrige befolkningen enn tilfellet var på Krim, og dels har de dårligere opplæring og utstyr slik at de er enda mer avhengig av at Russland tilfører ressurser fra utsiden.

For det er ingen tvil om at opprørerne i det østlige Ukraina mottar vesentlig støtte fra Russland. Og det er dessverre meget sannsynlig at nesten 300 uskyldige mennesker ble drept som følge av grove feilvurderinger blant disse opprørerne. Flyet fra Malaysia Airlines ble mest trolig skutt ned med utstyr som var levert fra Russland, og kanskje også operert med direkte russisk assistanse.

Resultatet er uansett katastrofalt. Og det er både sjokkerende og tragisk å være vitne til måten opprørerne forsøker å skjule spor, og søker å hindre en uavhengig gransking av drapene. Det er nesten ikke til å tro at Russland ser seg tjent med å videreføre sin allianse med disse utbrytergruppene. Spørsmålet er hvor lenge det vil vare.

For her kan det bare være snakk om tid. Selv i Moskva må det gradvis være i ferd med å synke inn at slaget om Ukraina er endelig tapt, og at annekteringen av Krimhalvøya vil ha langvarige kostnader. Flykatastrofen var det endelige punktumet for Putins sjansespill. Det fikk grusomme konsekvenser og rammet helt uskyldige mennesker, men nå er det nok.

Noe av det som kjennetegner en røverstat er at den på den ene siden ikke er i stand til å sikre rettighetene for sin egen befolkning, samtidig som den representerer en evig kilde til usikkerhet for nabolandene. Gjennom sin mislykkede politikk mot Ukraina har Russland ikke bare skadet sitt omdømme og sine relasjoner mot omverdenen; Russland har også svekket sin egen økonomi og gjort seg betydelig mindre attraktiv hos investorer.

Nå raser pengene ut av landet, investeringene faller som en stein og veksten er svekket. Newsweek rapporterer om russiske selskaper som har problemer med å finansiere nye prosjekter, og om strømmer av kapital som går rett ut av landet; - tilsvarende mer enn 100 milliarder dollar er forventet før vi når utgangen av 2014.

Vladimir Putins prosjekt har mer og mer handlet om korrupsjon og politisk kleptomani. Men ikke bare. En uskjønn blanding av antiliberal og sjåvinistisk populisme har sikret ham en enestående oppslutning blant russiske velgere. Han har funnet sin egen vri på russisk nasjonalisme og misnøye med Vesten; han har snakket med selvsikkerhet om Russland som et alternativt forbilde til Vestens demokratier.

Men observatører som har fulgt Putins regime gjennom en årrekke tror ikke at dagsaktuell popularitet nødvendigvis betyr at han sitter trygt. Og det tror han neppe selv heller. Det finnes en russisk opposisjon, og selv om den er svært uorganisert kan den plutselig gjøre seg gjeldende med stor styrke - slik vi så i 2011. I følge professor Richard Sakwa ved Chatham House er den russiske ledelsen påvirket av både den arabiske “våren” og - ikke minst - av hendelsene nettopp i Ukraina som førte til at tidligere president Janukovytsj måtte flykte fra landet på uverdig vis. Dette er Putins mareritt.

At Kreml satset ensidig på Janukovytsj, og antok at nok en omdreining med billig gass og russiske lån ville roe ned situasjonen i Ukraina, var en feilberegning. Et klart flertall i Ukraina var overmodne for tettere forbindelser vestover, og tilsvarende lei av å bli behandlet som en annenrangs nasjon av Russland. Slik var det ikke alltid, men tidene forandrer seg og den russiske ledelsen så ikke hva som kom.

Tilsvarende var det en feilberegning å tro at annekteringen av Krim kunne kopieres i andre deler av Ukraina, eller at motstanden mot den nye ledelsen i Kiev ville være like sterk i andre regioner som den var på Krim. I stedet for en velorganisert og massiv opposisjon mot Kiev måtte Russland ta ansvar for en rekke ulike opposisjonsgrupper av høyst varierende kvalitet; grupper som i noen tilfeller var like opptatt av å bekjempe hverandre som å løsrive seg fra det nye Ukraina.

Disse gruppenes atferd etter flykatastrofen, og ikke minst de sterke mistankene om at det faktisk var de som skjøt ned flyet i første omgang, har satt tålmodigheten hos de mest berørte landene på bristepunktet. I Nederland har statsminister Mark Rutte måttet avvise forslag om å sende egne soldater inn for å sikre havariområdet.

For Putin betyr dette at han simpelthen er nødt til å kutte forbindelsen til de obskure separatistgruppene og oppgi hele strategien om å holde en ulmende og destabiliserende flamme i live i det østlige Ukraina. Men som Aleksey Eremenko skriver i dagens Moscow Times er det ikke uten videre enkelt for Putin å gjennomføre et slikt brudd. På hjemmebane har han nemlig spent buen temmelig høyt, og et synlig brudd med de russisk-vennlige gruppene i Ukraina vil bli tolket som et klart nederlag.

Tåler Putin et slik nederlag? Det gjør han trolig. Men han blir tvunget inn i en posisjon som er veldig ulik den seierssikre “gjenforeningen” med Krimhalvøya, - så det blir ikke noe stort øyeblikk i hans karriere.

Enda viktigere er det at det internasjonale samfunn ikke kan leve med vedvarende uro og lovløshet i Ukraina. Heller ikke Russland er på lang sikt tjent med et ustabilt Ukraina, noe Putin trolig innser når de mest intense bølgene med nasjonalistisk overmot har gitt seg.

Hva den forferdelige flykatastrofen har vist er at lovløse tilstander og våpen på gale hender innebærer en trussel mot selv den mest uskyldige tredjepart. I en moderne verden der alt henger sammen med alt er det ikke mulig å praktisere “røverpolitikk” og tro at man i det lange løp kan slippe unna med det. Uskyldige vil bli rammet. Det vil bli konsekvenser. Som nå.

Tiden for bandittvirksomhet i Ukraina må derfor være over. De som står bak hendelsen må stilles til ansvar, og verden må få vite alt om hva som egentlig skjedde. I respekt for de omkomne, og for alle de som sitter tilbake med sorgen.

Oppdatering og tillegg 24. juli:

Chatham House har i dag publisert en kommentar fra deres Associate Fellow og ekspert på sikkerhet Keir Giles. Her drøfter Giles den pågående propagandakrigen mellom Russland og resten av verden med hensyn til hva som egentlig skjedde med det nedskutte flyet fra Malaysia Airlines. Giles finner null sammenheng mellom den russiske versjonen og hva som er etablert som fakta i saken. Hans konklusjon er tydelig nok:

"Russian viewers - and those worldwide who tune in to RT, the Russian state propaganda network - are in many cases told the direct opposite of what is really happening. This suits those in power in Moscow, as it continues to insulate them from criticism over the MH17 incident. (...) In May this year, Moscow's International Security Conference heard how ‘in information warfare, the side that tells the truth loses’. In the case of flight MH17, the truth is the last thing Moscow needs."

Klar tale fra Chatham House.

Skolebytte

Nå blir det privatskole for Ingrid Alexandra og Sverre Magnus

Foto: Sølve Sundsbø, Det kongelige hoff

Kronprinsparet har bestemt at to av barna deres skal slutte i den offentlige skolen og heller benytte seg av private skoletilbud.

Her finnes i alle fall to perspektiver: Det ene er at kongefamilien med dette tar et skritt bort fra ”vanlige folk” og diskrediterer det offentlige skolevesenet. Det andre er at kronprinsparet bare gjør det de mener er best for barna sine, akkurat som foreldre flest.

Men bak begge perspektivene finnes det en ligning som ikke går helt opp. Folket kan ikke si ja til å ha en utvalgt kongefamilie og deretter kreve at de skal leve som en tilfeldig gjennomsnittsfamilie. Og kongefamilien kan ikke først si ja til oppdraget som representant for hele folket og deretter gjøre valg som bryter forbindelsen til dem de skal representere.

“Damned if you do and damned if you don’t.” Kongefamilien skal være utvalgt, men samtidig mest mulig vanlig. De skal fylle rollen som landets mest synlige førstefamilie, men ønsker samtidig å kunne gjøre private valg som alle andre.

Jeg er sikker på at de fleste nordmenn vil innrømme kongefamilien betydelig frihet når det gjelder egne valg. Men hvis denne friheten fører familien i stadig mindre “folkelig” retning kommer spørsmålet om selve formålet med å ha en kongefamilie stadig tilbake.  

Det uroen omkring skolevalget først og fremst illustrerer er at monarkiet er en styreform som bare under helt spesielle vilkår kan sameksistere med et moderne demokrati. Kravene til kongefamilien er enorme, men ikke større enn at de selv finner rollen meningsfull. Begrunnelsen for valget av skole for barna indikerer at kronprinsparet ser for seg at monarkiet fortsatt skal eksistere i noen generasjoner.

Et slikt resultat er ikke like klart for meg.

Bare det å drøfte monarkiets stilling i dagens Norge leder inn i selvmotsigelser. Først er det nødvendig å skille mellom styreformen og de personene som faktisk bekler rollen som kongefamilie. Men allerede her – i den innledende fasen – dukker problemene opp; for ”alle” er enige om at monarkiets framtid først og fremst er avhengig av hvordan kongefamilien tolker sin rolle under stadig skiftende samfunnsforhold. Altså er spørsmålet likevel personavhengig; - vi greier ikke å diskutere institusjonen uten også å diskutere personene.

Det er ingenting ved kongefamilien som fyrstelig familie med nedarvede privilegier som samler støtte i det norske folk, snarere tvert om. Det er altså ikke som kongefamilie vi føler behov for å ha en kongefamilie. Vi trenger et samlende symbol som ikke er kontroversielt, og som vi kan dele uten at noen føler seg provosert eller tilsidesatt.

Denne balansegangen er krevende. Hver gang kongefamilien foretar seg noe som kan tolkes i bestemte retninger er grensene for det kontroversielle allerede overskredet. Det er ikke lenge siden vi fikk høre at kronprinsparet støttet “SV-politikk” med sitt internasjonale engasjement.

Men samtidig må kongefamilien være en del av “det virkelige livet” for å være relevant som symbolfamilie. Den kan ikke holde på helt for seg selv. Resultatet er at de kongelige har et svært begrenset areal til disposisjon. Spørsmålet er om arealet blir mindre, for eventuelt å bli helt borte.

Det ligger i sakens natur at kongefamilien har større hus, dyrere biler og mer kostbare ferier enn folk flest. Vi ønsker at de kongelige skal framstå som stilsikre og verdensvante; - folkelige, javel, men ikke klønete og rufsete i kantene. Derfor aksepterer vi at de kongelige har store ressurser, og først og fremst identifiseres med toppene i samfunnet; i næringslivet, politikken og kulturlivet. Slikt er vanskelig å unngå med de arbeidsoppgavene som tross alt skal løses, og der representasjon utgjør en vesentlig del av jobben.

Men motsatt ønsker vi ikke en kongefamilie med nesa i været, snobbete og eksentrisk, og uten kontakt med livet “i de tusen hjem”. Vi vil ha en kongefamilie som gjør noen av de samme tingene som oss: Går på ski, kjører trikk, eller deltar på foreldremøte. Skolesaken trykker mot dette hensynet. Den er symboltung. Dersom kronprinsparet virkelig er så tilfredse med det offentlige skoletilbudet som de gir inntrykk av, hvorfor skal barna da over i private skoler? Kan det virkelig være tilfellet at undervisningen i engelsk på norske skoler er så ubrukelig at vår unge prinsesse må søke sammen med barn fra andre lands ambassader for å kunne løse de oppgavene som venter?

En diskusjon om slike spørsmål er slett ikke urimelig, slik noen påstår. Det er nettopp gjennom tolkningen av sin rolle at kongefamilien enten styrker eller svekker sin legitimitet. Selv de mest trofaste monarkister kan ikke mene at det er uinteressant om kronprinsparets skolevalg oppfattes som rimelig eller ikke. Kongefamiliens sterke stilling i Norge er umulig å forstå uten å ta hensyn til alle de store og små valgene som hele tiden tas for å sikre at de er “på bølgelengde” med befolkingen.

Kongefamilien er den fremste representanten for vårt demokrati. Det krever en viss klokskap og innlevelse å fylle en slik rolle; - og nulle ut den åpenbare selvmotsigelsen som ligger i kombinasjonen av arvelig statsledelse med folkestyre. Særlig de som er tilhengere av dette arrangementet bør være varsomme med å redusere viktige symbolspørsmål til en kongelig privatsak.