Høyresidens hybris i Bergen

I dag skriver jeg om den spesielle budsjett- situasjonen i Bergen på hjemmesiden til Minerva.

Saken er unektelig spesiell. For andre år på rad har Bergen kommune fått budsjettet sitt underkjent av staten, ved fylkesmannen i Hordaland. Det dreier seg om feildisponering av hundrevis av millioner. Flertallet i bystyret bruker ekstraordinære inntekter til å finansiere driften, hvilket er i strid med kommuneloven. Loven sier at ekstraordinære inntekter skal brukes til investeringer, eller til å redusere gjeld. Driftsutgifter må baseres på varige og forutsigbare inntekter.

Men det orker ikke flertallet i Bergen, for da må de enten kutte i utgiftene eller øke inntektene sine. Isteden har de brukt ekstraordinære inntekter fra kraftselskapet BKK til å balansere budsjettet. Men det går ikke. Vedtaket hos fylkesmannen er krystallklart: Budsjettet er ulovlig, og må bringes i ny balanse. Det betyr svære kutt i utgiftene, noe verken Høyre eller Fremskrittspartiet er interessert i å snakke om.

Nå kan det i og for seg være en ærlig sak at flertallet i Bergen bystyre og fylkesmannen har ulike oppfatninger om hva som er et lovlig budsjett. Slik stod i alle fall saken inntil i går. Men da ble den løftet flere hakk inn i forvirringens tåkehav av byrådsleder Monica Mæland (H).

I et oppsiktsvekkende intervju med Bergens Tidende hevder hun to ting: (1) At det er ansvaret til bystyrets mindretall om budsjettet blir underkjent, fordi det er mindretallet som har bedt om en lovlighetskontroll. (2) At det er flertallet i Bergen bystyre som avgjør hva som er et lovlig budsjett, ikke staten.

Mye kan sies om den politiske makten i Bergen, men dette er første gang jeg har hørt noen presentere Bergen bystyre som et lovgivende organ, med rett til å tolke kommuneloven slik flertallet til enhver tid ser seg tjent med. Her er juristen Mæland ute med en tolkning av bystyrets fullmakter som mildt sagt er innovativ.

”Ap har aktivt oppfordret Fylkesmannen til å kjenne Bergens budsjett ulovlig. De bedriver en form for politikk og bruker juss og fylkesmann for å få gjennomført en skattepolitikk det ikke er flertall for, verken i bystyret eller i Bergen,” sier Mæland til Bergens Tidende.

Mæland mener at dersom budsjettet er ulovlig så ligger ikke ansvaret hos de som faktisk har vedtatt budsjettet, slik man kanskje skulle tro. Isteden mener hun at feilen ligger hos de som har påpekt at budsjettet er feil.

Det er lett å se at denne ytterst kreative formen for plassering av ansvar har en rekke anvendelser: Hvis du blir tatt i fartskontroll, er det for eksempel politiet sin feil. Det var jo de som foretok kontrollen. Har du med deg for mange flasker gjennom tollen, er det tollernes feil. Det var jo de som kikket ned i vesken din. Hvis du blir tatt i å lyve, ligger feilen hos de som kjenner sannheten. Og så videre.

Med intervjuet har byrådsleder Mæland fullstendig avslørt hvor tynn is byrådet og bystyrets flertall befinner seg på i denne saken. De har satset kynisk på at lokal egenmektighet ville tvinge fylkesmannen og staten til å se gjennom fingrene på en ugyldig budsjettpraksis. Logikken synes å ha vært at dersom feilen er stor nok er det ingen som tør å gripe inn.

I grunnen er dette verre enn å gjøre opp regning uten vert. Det er å spille politisk lotto med vanlige menneskers velferd. Med svært dårlige odds, må det være lov å legge til.

Høy og mørk på nettet

Anders Giæver skriver i gårsdagens VG om den anonyme bloggeren ”Fjordman”, i dag kjent som Peder Are Østvold Jensen. ”En tilsynelatende helt «vanlig» nordmann på 36 år,” skriver Giæver. I diskusjoner på VG’s nettsider utmerket han seg ved å diskutere ”islamisering” av Europa uansett hva temaet var. Han hadde hakk i plata.

Etter at identiteten hans ble kjent har ”Fjordman” gått fra å være et anerkjent ideologisk fyrtårn på den ytterste høyresiden til å bli en stille og forsagt person som i grunnen bare ønsker å få være i fred. Han har lagt ned roser i respekt for de som omkom under massakrene 22. juli, og han beundrer statsminister Jens Stoltenbergs lederskap i en vanskelig tid. Statsministeren er altså ikke lenger en krypende forræder for islam, i følge ”Fjordman” – unnskyld – Peder Jensen, som nå har gått under jorda.

Giæver regner med at ”Fjordman” nå er død. Kanskje har han rett. Jensen vil forhåpentligvis gå noen vanskelige runder med seg selv, og deretter finne andre interesser i livet enn å lansere fremmedhat og konspirasjonsteorier.

Men i en periode var han sjefen. Han var King Kong på nettet i det islamhatende miljøet, og teoriene hans var storslagne. Faktisk er det ikke så veldig lenge siden. Og det står dessverre nye hatprodusenter i kø for å overta. Da Erna Solberg i et intervju med VG ga uttrykk for at muslimhetsen i Norge har begynt å anta samme karakter som jødehetsen i mellomkrigsårene måtte avisen stenge av kommentarfeltet etter bare 10 minutter. Det rant inn for mange hatinnlegg og personangrep fra ”folkedypet”.

Ja, det er mye hat og raseri på nettet. Et stort antall anonyme signaturer velter ut av seg hat, ukvemsord og sjikane i et omfang som nesten er ubegripelig. Det som slår meg er at mange av disse menneskene må ha lite annet å holde på med, men det gjør jo ikke problemet mindre.

Hva er det de klager over? Ja, si det. Først og fremst er det hatet og uviljen mot alt som er fremmed. Dette kalles gjerne ”islam”, særlig etter de islamistiske terroraksjonene vi har sett det siste tiåret. Så er det overbevisningen om at de er ført bak lyset, og at politikere og myndighetspersoner bare er ute etter å lure folk for å oppnå egne fordeler, eventuelt å dele fordelene med alle andre enn de som ”egentlig” fortjener det. Demokratiet er derfor bare en bløff. Deretter er det en like sterk overbevisning om at de selv er frarøvet noe viktig og verdifullt; - og at de egentlig fortjener noe som er mye bedre enn det de har nå. Verden er enkel, men urettferdig.

På nettet får frustrasjonen og raseriet utløp. Misnøyen er så omfattende, og klagesangen så sterk, at det er vanskelig å forstå at stemmene kommer fra folk som lever i Norge i 2011. Folk som sitter ved siden av deg på bussen, som kjører ved siden av deg i trafikken eller som står i køen foran deg i butikken. Men det må det jo være. Derfor er det naturlig å tenke at det må være noe med selve formatet, med selve mediet, som fremmer produksjonen av usakligheter.

For min del tror jeg det er slik. På nettet kan alle være sjef i noen minutter, oppleve gleden over å sette verden ”på plass”, dyrke sine egne perspektiver og styrken i egne punchlines. Tilbakemeldinger fra anonyme støttespillere og meningsfeller er sjelden langt unna, og det er jo nettopp disse tilbakemeldingene som er så verdifulle for hver enkelt. På nettet kan vi alle være høye og mørke for en stakkars stund.

For den mer sofistikerte bloggeren er drivkreftene ikke nødvendigvis veldig forskjellige. Bloggeren er sin egen forfatter, redaktør og utgiver. Han eller hun er helt sjef, og bestemmer innholdet ned til minste komma. Bloggeren kan i de fleste tilfeller velge selv om det er ønskelig å gå inn i debatt med andre; ja, det er jo bloggeren som er debattredaktør. Kritiske kommentarer kan enkelt slettes eller bli oversett. Nettet tillater på denne måten en helt ekstrem ensretting, hvilket også er hva vi ser: Bloggere liker andre bloggere som liker dem, eller deler meningene deres.

Det er mulig å leve et langt liv på nettet utelukkende i selskap med meningsfeller og mennesker som deler ens egne interesser. Blogger, nyhetstjenester og sosiale tjenester kan skrus sammen slik at det passer perfekt til egne preferanser. Og denne fragmenteringen åpner opp for både det sære og det skremmende.

Hva som gjorde den patologiske ”tempelridderen” Anders Behring Breivik til massemorder har ikke jeg forstand på. Jeg tror ikke at den analysen blir så veldig enkel. Det som likevel er klart er at Breivik gjennom sitt klipp-og-lim dokument framstår som en grotesk posør; som en person med et uvanlig sterkt behov for anerkjennelse. Når anerkjennelsen uteblir søker han tilflukt i sin egen oppkonstruerte verden på nettet, – og inne i sin egen datamaskin.

Her fører Breivik lange samtaler med seg selv. Ja, han intervjuer seg selv om de grusomme handlingene han er i ferd med å planlegge. Omfanget av detaljer omkring egne følelser og tanker, utfordringer knyttet til moral, men også logistikk og finansiering, valg av verktøy, metoder og oppskrifter, er svimlende. Forfatteren vet at hvert ord han skriver vil bli lest av mange. Ikke fordi tankene hans er spesielt originale eller interessante, men fordi de gjerningene han planlegger er så ualminnelig ondskapsfulle. Dokumentet gir innblikk i en uvirkelig fanatisme, men også (tror jeg) inn i en tragisk ensomhet. Denne kombinasjonen ble livsfarlig og katastrofal.

Jeg er ingen ekspert, men for min del tror jeg verken det var nettet eller datamaskiner som gjorde Breivik til den han har blitt. Jeg tror, som sagt, at forklaringen på hans avvik og ondskap langt fra er enkel. På den andre siden er det ingen tvil om at nettet ga Breivik en viktig tumleplass, en arena for å utvikle tanker og ideer, og et sted å hente positive tilbakemeldinger fra meningsfeller. Nettet ga også tilgang til en rekke verktøy som gjorde det mulig å sette den redselsfulle planen ut i livet. Nettet ga Breivik mulighet til å passere alle grenser for hva vi trodde var mulig.

Det er tankevekkende, og derfor er det helt naturlig at vi nå diskuterer hva nettet gjør med oss og hva vi kan gjøre med nettet. Ett forslag som har fått støtte fra mange er å gjøre det umulig å opptre som anonym meningsbærer i kommentarfelt og på andre måter. Tanken er at ved å tvinge folk til å framstå med egen identitet vil vi samtidig tvinge fram en viss besinnelse og et visst måtehold i ytringene på nettet.

Jeg er enig i ambisjonen, men uenig i virkemiddelet. Etter min mening har muligheten til å framstå med meninger anonymt en demokratisk egenverdi, selv om gudene skal vite at haugevis med anonyme skittkastere hver dag gjør hva de kan for å bevise at jeg tar feil.

Jeg mener helt klart at det kan finnes situasjoner der det er viktig å få fram synspunkter, men der den som bærer synspunktene fram har behov for å være anonym. Jeg mener også at folk må få lov til å ha sine meninger, selv om de ikke alltid er i stand til å levere en solid og ”vitenskapelig” begrunnelse for hvorfor de mener det de gjør. På toppen av dette mener jeg at vi alle må tåle å høre meninger vi ikke liker; - ja, meninger vi mener er simpelthen stupide og ondskapsfulle.

Så går det en grense ved personlig sjikane, ved rasistiske og hatefulle ytringer, og ved ytringer som oppfordrer til vold og overgrep mot andre. Den grensen blir aldri helt klar, men jeg synes det er greit at vi som samfunn også sier fra om at ytringsfriheten har sine grenser. Det er mange tullinger på nettet som fortsatt ikke har forstått dette, og som nå opptrer forarget og indignert under den misforståelsen at tilgang til Internett gir ubegrenset rett til å formidle hat og sjikane. De bør ikke få herje fritt.

For min del må politiet gjerne bruke noen flere ressurser på å følge med på nettet, og sjekke ut de mest ytterliggående synspunktene og miljøene. Men vi kan ikke dimensjonere omfanget av kontroll og regulering ut fra en ambisjon om å finne enhver som står i fare for å omgjøre hatefulle ytringer til ondskapsfulle handlinger.

Derimot bør vi skjerpe reglene for ordskifte på nettet. Vi bør aktivt påtale uønsket atferd, rett og slett fordi det er viktig i seg selv. Og – ikke minst – bør vi fremme en mer positiv nettverkskultur, både i skolen og i arbeidslivet. Vi bør alle ha et bevisst forhold til hva ”tilstedeværelse” på nettet innebærer, og vi bør anstrenge oss for å sette standarder for samhandling og diskusjon som er til å leve med.

Hvis vi er enige om at svaret på den terroren som rammet oss den 22. juli er mer demokrati, mer åpenhet, mer toleranse og større gjensidig forståelse er jeg for min del sikker på at Internett er et kraftfullt verktøy for å fremme alt dette. Ja, det er sant at Internett er en arena for alt mellom himmel og jord – også det mange av oss ikke liker. Men nettet er også en drivkraft for åpenhet og demokrati, for flere og bedre diskusjoner, og for effektiv distribusjon av kunnskap og argumenter. Vi har allerede sett hvordan nettet kan være en sterk kraft for positive endringer.

Nå handler det om å drive aktivt renhold, og der kan vi alle bidra. Hvis alle bruker støvsugeren og bærer ut litt søppel innimellom er jeg overbevist om at kampen mot nettets anonyme mobbemafia ikke er tapt.

Utøya: Den skammelige ondskapen – den bunnløse tragedien

I dag våkner Norge til meldingen om en ufattelig tragedie, med et omfang som ingen kunne forestille seg.

Kunnskapen om det som har skjedd på Utøya gjør oss numne. Det er uvirkelig. Det kan ikke være mulig. Det kan ikke være sant.

Men så er det sant likevel.

I dag strekker ikke språket vårt til. Ord er fattige, men akkurat nå er de det eneste vi har. Språkets utilstrekkelighet rammer i dag en hel nasjon, ja, en hel verden.

Vi står maktesløse og vantro overfor volden, overfor grenseløs ondskap og kynisme. Vi kjenner vår egen sårbarhet.

Tankene som griper oss går til de pårørende: Hva kan vi gjøre? Hva kan vi si? Hvordan kan vi formidle vår medfølelse og sorg?

Og til de som har overlevd: Hvordan kan vi rekke ut en hånd? Vise vår omsorg? Hjelpe til med å finne en meningsfull vei tilbake etter de rystende hendelsene?

Hannah Arendt utmyntet begrepet om den ”banale” ondskapen. Med referanse til byråkraten og SS-offiseren Adolf Eichmann, mannen som styrte togene til og fra nazistenes leire for industriell utrydding av mennesker, viste hun oss at ondskapen noen ganger har et kjølig og avmålt ansikt.

Hva slags ondskap er terrorisme? Terrorisme er feighetens og skammens ondskap. Terroristen er forbryteren som bringer skam over seg selv og alt han står for. Kan det tenkes noe mer skammelig enn å gå løs på forsvarsløse ungdommer på sommerleir? Finnes det noe mer skammelig enn feige overgrep og vold mot uskyldige og vergeløse mennesker? Finnes det mer endeløs kynisme?

Terroristen er langt fra banal. Terroristen er målrettet. Ondskapen er gjennomtenkt. Slik er det dessverre, og det er dette vi må streve med å forstå.

Hva terroristen vil er å spre frykt og forvirring gjennom å påføre uskyldige mennesker lidelse og sorg. Terroristen vil påtvinge samfunnet sin egen, perverse voldslogikk. Ved å ramme de som er uskyldige skaper terroristen meningsløshet og bunnløs tragedie. Og fordi han har mistet kontakten med menneskelige verdier, står bare kynismen og den nakne skammen tilbake.

Men et åpent samfunn av frie mennesker lar seg ikke true av feige individer uten respekt for andre menneskers integritet. Nå gjelder det mer enn før at vi finner veien til vår egen anstendighet og medfølelse, og at vi viser omsorg for alle de som står ansikt til ansikt med tapet av sine nærmeste.

De var umistelige. Vår sorg er uten grenser.

I dag gråter en hel verden for Utøya.

Gymnaslærer Phillip Blond?

Gymnaslærer Pedersen til venstre; til høyre en mulig kollega fra Storbritannia

Innledning
Filosofen og teologen Phillip Blond (f. 1966) er regnet som en viktig rådgiver og inspirator for statsminister David Camerons ”Big Society” kampanje. Hensikten med denne kampanjen er å vise fram en annen type konservativ politikk enn den britene ble kjent med under Margaret Thatcher; - en konservativ politikk som legger mer vekt på det sosiale, på verdier som omsorg og empati, og som stimulerer frivillighet og lokalt engasjement.

Få vil være uenige i at de konservative i Storbritannia kunne trenge en slik overhaling. Cameron har snakket om ”Big Society” i flere år allerede. Budskapet om en mer ”sosial” konservatisme var en viktig del av valgkampen i 2010, og inngår nå som en del av regjeringsgrunnlaget for koalisjonen med de liberale. Ett av målene er ”å ta makten bort fra politikerne, og gi den tilbake til folket”. Som virkemiddel skal det bl.a. etableres en ”Big Society Bank” til støtte for sosiale investeringer, frivillige organisasjoner og veldedighet. Samtidig skal offentlige velferdstjenester suppleres med konkurranse og innsats fra andre tilbydere, som private bedrifter, frivillige organisasjoner og ansatt-eide selskaper.

Overordnet er det et mål å bidra til å viske ut skillet mellom ”marked” og ”stat”. Eller rettere: Å skape rom for en større sivil sektor mellom staten og markedet. En viktig del av analysen bak ”Big Society” – og av argumentene til Phillip Blond – er nemlig at sivilsamfunnet er den store taperen i etterkrigstidens samfunnsutvikling.

Sivilsamfunnet taper
Først ble sivilsamfunnet angrepet av en voksende velferdsstat, som ga borgerne stadig flere sosiale rettigheter og som utløste en tilsvarende offentlig tjenesteproduksjon. Deretter kom en periode med nyliberal politikk som ga markedet mulighet til å bygge store monopoler, på bekostning av lokal industri og lokalt eierskap. Resultatet av dette er hva Blond kaller ”markedsstaten” – en ulykkelig kombinasjon av globale monopoler på den ene siden og statlig umyndiggjøring på den andre [1].

Blond er opptatt av det vi kan kalle modernitetsprosessen, slik denne i sin klassiske form er beskrevet hos Max Weber. Prosessen innebærer rasjonalisering og differensiering mellom ulike sektorer i samfunnet, men også økende byråkratisering og regelstyring av menneskenes liv. Hos Jürgen Habermas kan vi finne lignende tanker om at ”systemiske mekanismer invaderer livsverdenen - at penger og forvaltningsmakt erstatter gjensidig solidaritet og språklig formidlet forståelse som integrerende mekanismer i livsverdenen” [4].

Problemet med denne ”markedsstaten” er at den svikter på fundamentale områder, mener Blond. Den leverer det dårligste av hva både staten og markedet har å by på. Blond skriver dette om Storbritannia [1]:

”Look at the society we have become: we are a bi-polar nation, a bureaucratic, centralised state that presides dysfunctionally over an increasingly fragmented, disempowered and isolated citizenry. The intermediary structures of a civilised life have been eliminated, and with them the Burkean ideal of a civic, religious, political or social middle, as the state and the market accrue power at the expense of ordinary people. But if both 20th-century socialism and conservatism have converged on the market state, they have done so by obeying the insistent dictates of modernity itself. And modernity is nothing if not liberal.”

All modernisering representerer per definisjon utfordringer for et konservativt perspektiv. Blond ser imidlertid på en konservativ ”renessanse” som en mulighet til å omgå modernitetens plager. Et annet sted skriver han [3]:

”The welfare state and the market state are now two defunct and mutually supporting failures. The real merit of the current conservative renaissance has in some way escaped notice. Those on the now bankrupt left argue that the new Toryism is but a cover for Thatcherism Mark II, while those on the bankrupt right secretly agree and seem to want nothing more than a return to monopoly capitalism and the dominance of their kind of people.”

Red Tory
Perspektivet til Blond er at både det tradisjonelle venstre og det tradisjonelle høyre framstår som hvert sitt politiske konkursbo. Har vi hørt dette før? Javisst, det har vi. På flere punkter er analysen til Phillip Blond sammenfallende med hva John Gray skrev allerede for 15 år siden i sitt essay ”After Social Democracy” (noe jeg har omtalt tidligere). Som Gray støtter også Blond seg på en form for kommunitaristisk tenkning, men med mer tydelige røtter i det som gjerne kalles ”red toryism”. Og – må vi raskt legge til – med adskillig større optimisme med hensyn til framtidens politiske muligheter enn den Gray evner å mobilisere.

Blond minner oss om at konservatismen langt fra er noen monolittisk politisk retning. Ja, konservative tenkere kan være forskjellige som natt og dag – ikke minst i sitt forhold til andre politiske retninger som liberalisme og sosialdemokrati. ”Red toryism” er en betegnelse som gjerne er brukt om de ”progressive konservative” i Canada; - en konservativ retning som er distinkt både fra de sosialt konservative man finner i USA og den nyliberale konservatismen som ble utviklet under Thatcher.

Det sentrale tankegodset her er at alle samfunn har noe som er ”det felles beste” (the common good), som står over egeninteressen (markedet) og fjernt fra statens umyndiggjøring av borgerne gjennom byråkrati og reguleringer. Det genuint gode i samfunnet er det som finnes i sivilsamfunnet; - i de mange og uformelle, men likevel gjensidig forpliktende relasjonene som vi mennesker frivillig etablerer med hverandre. Ikke minst i den hensikt å gi hverandre assistanse og støtte når det trengs.

Alle har et ansvar overfor dette felles beste, men særlig de som er privilegerte og har ekstra ressurser. Uten at de aktivt tar dette ansvaret mister privilegiene sin legitimitet. Noen liberalistisk atomisme, basert utelukkende på egeninteressen, kan derfor ikke komme på tale. Men det kan heller ikke velferdsstatens ensidighet, byråkrati og umyndiggjøring. ”Red toryism” – eller det Blond kaller ”modern conservatism” – vokser ut av et ønske om å markere avstand både til markedet og til staten [3]:

”Modern conservatism rejects both dispensations as it seeks to replace the welfare and the market state with the civic state. The civic state aims to blend the benefits of welfare and the market mechanism not by favouring one or the other but by exceeding both. The Conservative's new civic settlement privileges the associative above the alienated, the responsible over the self-serving and (yes I know this is shocking) the communal over the individual. As such Cameron's political agenda is far more radical, far-reaching and transformative than the majority suspect. It offers a way out of the failed class based politics of the past, it would offer through expanded notions of ownership a way to escape the conflicts between capital and labour.”

Blond ønsker å trekke David Cameron og det konservative partiet inn mot posisjoner som hittil har vært ukjente for dem. Dette er særlig tydelig i essayet ”Rise of the red Tories”, der han tar sterkt til orde for at Storbritannia må snu ryggen til den globaliserte kapitalismen og heller fokusere på selvberging og lokal produksjon i mindre skala. Det er de små og mellomstore bedriftene som bør være de konservatives målgruppe, ikke de multinasjonale foretakene. Kapital og investeringer bør være lokalt forankret; - Blond tar til orde for å gjøre om den britiske Postbanken til noe i nærheten av et distriktspolitisk virkemiddel som skal forsyne lokale entreprenører med billig kapital.

Blond har stor tro på hva frivillighet, gavmildhet og sosialt engasjement kan bidra med i utviklingen av samfunnet, og spesielt når det gjelder kamp mot fattigdom og sosial utstøting [3]:

”Cameron should reject the Marxist narrative that paints Tories as wedded to a disenfranchised proletariat. On the contrary: conservatives believe in the extension of wealth and prosperity to all. Yet the great disaster of the last 30 years is the destruction of the capital, assets and savings of the poor: in Britain, the share of wealth (excluding property) enjoyed by the bottom 50 per cent of the population fell from 12 per cent in 1976 to just 1 per cent in 2003. A radical communitarian civic conservatism must be committed to reversing this trend. This requires a considered rejection of social mobility, meritocracy and the statist and neoliberal language of opportunity, education and choice. Why? Because this language says that unless you are in the golden circle of the top 10 to 15 per cent of top-rate taxpayers you are essentially insecure, unsuccessful and without merit or value. The Tories should leave this bankrupt ideology to New Labour and embrace instead an organic communitarianism that graces every level of society with merit, security, wealth and worth.”

Det er interessant at Blond tar til motmæle mot ensidige ambisjoner om sosial mobilitet, og heller fokuserer på at folk bør verdsettes for den de er uansett plassering i det sosiale hierarkiet. Skattefri sparing for folk med lave inntekter, og skatteinsentiver for kjøp av aksjer i den bedriften man jobber i, er eksempler på ”konservativ omfordeling” i Blonds forstand. Ren fattigdom bekjempes best gjennom frivillighet og ”sosiale investeringer” der kravene til avkastning er moderate.

Framtidens konservatisme
Da tenketanken ResPublica ble lansert i november 2009 – med Phillip Blond som grunnlegger og leder – holdt han et programmatisk foredrag om framtidens konservatisme [2]. Her stilles spørsmålet om hvordan konservatismen er å forstå i vår tid; hva er de sentrale verdiene og hva er det som skal konserveres? Blond peker på tre ting:

• Behovet for en ny sivilstat
• Behovet for et marked med moral
• Behovet for et samfunn bygget på frivillige tilknytninger (an associative society)

En ny sivilstat
Blond starter med å slå fast at velferdsstatens idealer representerer det beste i oss, men likevel gikk det galt. Hvorfor? Fordi velferdsstaten etter hvert erstattet selve sivilsamfunnet; gjensidighet ble erstattet med avhengighet, individene ble isolert fra sine lokalsamfunn og naboskap. Meningsfulle relasjoner ble byttet ut med formelle rettigheter.

Dette var ikke hva arbeiderbevegelsen ba om, men hva den fikk. Gradvis ble arbeiderklassens evne til å greie seg selv, utvikle gjensidige relasjoner og opprettholde en troverdig sosial forsikring underminert.

Et nytt, konservativt sivilsamfunn skal rette opp dette [2]:

”The new civil state would restore what the welfare state has destroyed – human association. This new civil state will turn itself over to its citizens; it will foster the power of association and allow its citizens to take it over rather as it had originally taken over them. A new power of association could be delivered to all citizens so that if they are indeed in an area that receives public services in a form that can be identified both by sector and by type; and if area-specific budgetary transparency is delivered such that each place knows what is being spent on it; then if those services are less than they should be in terms of quality, design or applicability; then there should be a new civil power of pre-emptory budgetary challenge that is given to any associative group that claims to represent those in its area – to take over the budget of that service so that they can deliver what is required to those who need by those who care. So envisaged this would allow citizen groups – if they meet appropriate and proper standards of civic representation and organisational efficacy – to take over the state in their own areas to either be commissioners of their own services or run them for themselves and each other.”

Som vi ser, - dette er temmelig radikale tanker, bygget omkring en tro på frivillighet og lokalt engasjement som både treffsikre og troverdige alternativer til dagens offentlige velferd. Skulle visse tjenester vise seg å være utilstrekkelig på noen måte, vil det nye sivilsamfunnet sikre at det står nye produsenter klare til å overta ansvaret. Hvordan denne kapasiteten på tilbudssiden skal opprettholdes kan man bare under seg over, og det samme gjelder spørsmålet om hva som skal skje dersom tilbudet forsvinner. Skal man da gå tilbake til offentlig sektor igjen, slik det i praksis skjer når private tilbydere ikke lenger greier å levere? I så fall: Hvorfor det? Var ikke tanken å redusere virksomheten til offentlig sektor generelt? Kanskje svaret er å simpelthen nedlegge tjenesten? Det kan være lettere å få til i et system som legger såpass mye mindre vekt på borgernes rettigheter.

Blond ser i praksis for seg en helt ny virkelighet når det gjelder velferd basert på frivillighet og engasjement. Ja, i sin ytterste konsekvens vil velferdsstaten slik vi kjenner den i ulike europeiske land bli erstattet med noe som minner alle mest om en løs assosiasjon av frivillighetssentraler [2]:

”So conceived the monolithic state could gradually be broken down into an associative state where citizens took over and ran their own services so that universality would not be compromised but in fact would be more achieved, as each particular area or need would finally be in a position to meet that need by delivering, via this new power of budgetary challenge, the services by and to the new associative state.”

Et marked med moral
Problemet med markedsøkonomi og konkurranse, slik Blond ser det, er at resultatet så ofte blir monopoldannelser og markedskonsentrasjon [2]:

”In the name of freedom we have produced economic concentration and in a number of areas monopoly dominance or indeed something very much like it. A perverse corporatism has produced industries that are too big to fail, and consequently they have been made bigger again.”

Banksektoren er stjerneeksempelet, mener Blond. Her har antallet fusjoner vært så enormt at det i virkeligheten ikke er noe igjen av det som kan kalles lokale banker, mens vi på den andre siden har fått enheter som er så store at de er hinsides nasjonal regulering. Samme utvikling finner vi imidlertid også i andre sektorer og industrier.

Blonds analyse av liberalismen på dette punktet er interessant, fordi den går rett til kjernen: Problemet er den nyttemaksimerende aktøren. Fordi en slik aktør bare vil ta hensyn sine egne interesser, er det behov for regulering. Uten regulering vil aktøren nemlig bryte rettighetene andre aktører, og derfor er en ekstern regulator nødvendig. Denne regulatoren må ha tilstrekkelig autoritet, grensende til absolutt makt. Det må derfor være staten som utøver reguleringen. Slik har nyliberalismen et Janus-ansikt, på den ene siden ser vi frie markeder og fri konkurranse, på den andre siden en sterk stat med sine mange reguleringer. Konklusjon: Det nyliberale markedet er verken fritt eller effektivt.

Hva kan settes inn isteden? Blonds svar er en kapitalisme som er bygget på tillit heller enn på egeninteresse [2]:

”By way of contrast, a capitalism based on trust does not require external regulation or control. A capitalism based on reciprocity – free, open and honest exchange – has little bureaucracy or state power associated with it. A civil economy drives down the cost of suspicion that self-interest creates and crowds in good rather than bad behaviour. A culture of internal ethos rather than external regulation creates a whole new model of social capitalism that radically reduces the barriers to market entry that suspicion creates, and it prices in the very things that human beings most value and like about each other: trust, human affection, and open and honest behaviour. We can create a civic economy based on trust, sustainability and reciprocity. Such an economy generates shared ethos and common goals in the place of zero sum exchange and the bureaucracy of state regulation.”

Et marked med moral er på alle måte mer effektivt og ansvarlig enn liberalismens profittmaksimerende agenter. Det er i stand til investere langsiktig, åpne opp eierskap for de mange og skape helt nye muligheter for flere. Som Blond oppsummerer det: ”It would be so much better than what we have now.” Ja visst.

Et samfunn av frivillige tilknytninger
Blond ønsker både en stat og et marked som virker for mer enn seg selv. Isteden skal de levere velferd, sosial trygghet, demokrati og muligheter for deltakelse i det større samfunnet.

En konservativ vil aldri forveksle samfunnet med staten, eller med markedet for den del. Slike grove kategorifeil er det venstresiden og den nyliberale høyresiden som står for, i følge Blond. Han er iherdig opptatt av å hugge ut rom for det nye sivilsamfunnet; et samfunn av sosiale individer med både evne til å handle og vilje til å ta ansvar for mer enn sine egne, snevre partsinteresser [2]:

”But what is this society? This society is civil – it is formed by the free association of citizens – and these groups balance and express both individual freedom and collective formation. Association is outside both state and market, and yet it makes the proper functioning of both possible. Association expresses both individuality and community. Association marks the politics of the future: it is the way we will deliver our state, and it is the way we will free our market.
(…)
The associative society is like this: it is good men and women taking responsibility and trying to ascertain the common good. And because they acknowledge that there is such a thing then, in contrast to the liberal thesis of liberty arising from permanent conflict, they can make common cause with those that differ and create a free and equal society based on such a debate.”

Det er lett å få sympati med det positive og optimistiske menneskesynet til Phillip Blond. Hvem ville ikke like å leve i det samfunnet han beskriver, der ”gode” kvinner og menn jobber for det felles beste, innenfor rammen av en stat som gir makt istedenfor å ta makt og et marked som bygger på moral og tillit framfor profitt?

Det kan nesten høres ut som en religiøs visjon, - og er det vel i alle fall delvis også. Teologen Blond plasserer spørsmålet om samfunnsmoralen rett tilbake der hvor han mener det hører hjemme – i sentrum av samfunnsdebatten. I sin kritikk av venstresidens uheldige liberale livsholdninger kvier han seg ikke for å komme med anklager om syndefullhet [1]:

”In respect of liberalism, the left has twice sinned. It has produced a managerial state that has destroyed the old mutualism of the working class. And it has destroyed both middle and working class morality; in the name of permissiveness, it commodified sex and the body, creating the licentious empty pleasure-seeking drones of the late 1960s. This left-libertarianism repudiated all ties of kith and kin and, though it was utopian in aspiration, its true legacy has been the dystopia of divided families, unparented children and the lazy moral relativism of the liberal professional elite.”

Et moderne konservativt ståsted setter familien og familieverdiene først. Venstresidens moralske giddeløshet, som har gitt oss ødelagte familier og foreldreløse barn, må settes på et historisk sidespor. Slik er den konservative renessansen også en mulighet for åndelig og moralsk oppvåkning.

En gymnaslærer?
Hva skal vi mene om Phillip Blond? Er han en konservativ fornyer, som kan løfte moderne konservativ politikk forbi interessene til de velstående? Har han funnet et nytt skjema, som trekker ut det som virkelig er holdbart i velferdsstaten og kombinerer dette med det beste av ”progressiv” konservatisme? Kan han levere ideologisk ammunisjon til David Cameron, slik at vi får se dype politiske reformer og omfattende mobilisering av lokal frivillighet i Storbritannia?

Foreløpig er han selv nokså skuffet. I et intervju med London Evening Standard for noen uker siden ga han uttrykk for at tankene bak ”Big Society” nok ikke helt hadde vunnet fram i Regjeringen, og han var åpent kritisk til innretningen på en del av de nedskjæringene som den britiske regjeringen nå gjennomfører – særlig nedskjæringer som rammer de mest fattige, sårbare familier og ulike former for støtte til lokalsamfunn. Fra andre kommer kritikken om at ”Big Society” egentlig bare er en omskriving for massiv privatisering, og at regjeringens politikk slett ikke fører til mer frivillighet i velferdstjenestene, bare flere til private aktører som ønsker å tjene penger nå som det offentlige tvinges til å trekke seg tilbake.

Det er ingen grunn til å stille spørsmål ved de sosiale instinktene til Blond, eller til hans engasjement for økt sosial rettferdighet. Dette er en rød tråd i det meste av det han skriver og snakker om. (Et illustrerende foredrag med Blond kan du finne her.)

Det er heller ikke særlig produktivt å gå til frontalangrep på noe som er et ærlig forsøk på å formulere konservative svar på dagens utfordringer. For sannheten er at venstresiden møter nøyaktig de samme utfordringene. En som minner om dette er James Allen, på det relativt nye publikasjonsstedet ”Pragmatic Radicalism” [5]. Det er ikke slik at sosialdemokratiet ikke har behov for å tenke på velferdsstatens negative sider, inkludert de økonomiske. Det er ikke slik at sosialdemokratiet ikke har behov for å tenke på reformer av offentlig sektor, eller på måter å utvide demokratiet og øke deltakelsen i de politiske prosessene på.

Blond har rett i at slik vi står i 2011 har velferdsstaten i de fleste land gått konkurs, samtidig som markedskreftene slett ikke har levert velstand og lykke til alle. Fasit er denne: Staten er konkurs, samtidig som forskjellene er større enn noen gang. Unntakene fra denne fasiten er sørgelig få, - vi kjenner ekstremlandet Norge best.

All fornuftig politikk bør starte med den erkjennelsen, og spørre hvordan vi kan lage et mer bærekraftig og rettferdig samfunn. All ære til Blond for å være tydelig her. Likevel: Hans omtale av både dagens krise, og av partiene både til venstre og høyre, er noen ganger temmelig karikerte og historisk tvilsomme. Det får fram poengene, men bidrar ikke nødvendigvis til å berike analysen.

Samtidig: Mens det er helt nødvendig å ha tro på det beste i menneskene virker Blonds utlegninger av det ”moralske markedet” og det ”nye sivilsamfunnet” svært naive, - litt som gymnaslærer Pedersens tro på ”det nye mennesket” og på at selv naturens egne lover kunne oppheves dersom den politiske viljen bare var sterk nok. Dette er paradoksalt, for er det noe konservatismen har å lære bort til andre politiske retninger er det at naivitet og idealisme i politikken kan være fryktelig farlig. Måtehold på politikkens vegne er derfor en god leveregel – for alle. Og det inkluderer – dessverre – hvor godt man skal tro om menneskenes gjøren og laden i alle situasjoner.

For min del foretrekker jeg for eksempel en kyndig regulator framfor ensidig tillit til markedsaktørenes høye moral. Denne moralen har – akkurat som diverse politiske revolusjoner – sviktet flere ganger i historien. Ja, det er nok bare å lese avisene i Blonds eget hjemland …

Referanser:

[1] Phillip Blond: ”Rise of the red Tories”
[2] Phillip Blond: ”The Future of Conservatism”
[3] Phillip Blond: ”The Civic State”
[4] Kaarlo Tuori: ”Om Jürgen Habermas”
[5] James Allen: ”Building Labour’s big answer to Cameron’s ‘Big Society"