Tea Party i FrP

Fra www.nrk.no: Samarbeid er krevende

Nestleder Per Sandberg i FrP sitter ikke der han sitter uten gode grunner. Han er valgt inn på Stortinget, han sitter i partiledelsen i ett av de to regjeringspartiene, men han sitter ikke i Regjeringen. Det er en hovedoppgave for Per Sandberg å “ivareta partiets identitet” fra den posisjonen han har som frittalende stortingsrepresentant.

Dette er et helt bevisst valg fra Sandbergs og partiets side, og slett ikke begrunnet ut fra at Sandberg er av dårlig statsrådkvalitet. Tvert i mot, den rollen som Sandberg fyller - der han fra Stortinget kan dekke hele feltet av politiske saker uten å umiddelbart ansvarliggjøre Regjeringen - kan bare sammenlignes med den krevende jobben Siv Jensen har som partileder og finansminister.

Sandberg er viktigere enn en statsråd. Å gjøre ham til statsråd ville være det samme som å avgrense hans politiske rekkevidde. Men den rekkevidden trenger FrP i sine første år som regjeringsparti. Vi ser klart på meningsmålingene at velgerne ikke er like fornøyde med regjeringsprosjektet som partiet selv. Da trengs Per Sandberg.

Hans rolle er å minne velgerne om at FrP fortsatt er FrP, selv om noen få på toppen har begynt å kjøre i svarte regjeringsbiler og oppfører seg merkelig “ansvarlige”. I alle sine år uten regjeringsansvar - og det er tross alt det store flertallet av år der partiet har eksistert - har det politiske mantraet til FrP vært at politikk egentlig er veldig enkelt, hvis bare “skikkelige folk med sunn fornuft” fikk lov til å bestemme. Folk som Per Sandberg, for eksempel.

Hvis slike folk fikk lov til å bestemme ville vi ikke hatt problemer i eldreomsorgen eller helsevesenet. Det ville ikke vært mangel på “politikraft” (en helt ny kategori energi som vitenskapen enda ikke har greid å gjøre rede for). Vi ville ikke hatt alle utfordringene knyttet til innvandring og integrering. Vi ville ikke hatt dårlige veier og høye alkoholavgifter. Og Mulla Krekar ville vært ute av landet for lenge siden.

Vel, nå sitter partiet i regjering, men det som var enkelt før har plutselig blitt mye mer komplisert nå. Partiet som skulle rydde opp både her og der har begynt å snakke en politisk dialekt som er mistenkelig lik den andre, og mer "ubrukelige", partier snakker.

Det første “egentlige” statsbudsjettet som er utformet med en finansminister fra FrP var verken fugl eller fisk, og det ble heller ikke spesielt godt mottatt av velgerne. Derfor trengs Per Sandberg. Hans rolle er å forsikre om at alt er enkelt likevel, men fordi partiet trenger støtte fra andre ("ubrukelige") partier for å få flertall, blir fornuften svekket og de enkle løsningene blir plutselig kompliserte. Slik er Sandbergs bidrag til kritikken av den sunne fornuft: Sunn fornuft + ufornuft = fortsatt ufornuft. Det sier seg selv at det er kompromissene, avvikene fra den rene FrP-politikken som er problemet.

FrP har lenge hatt som ambisjon å bli et regjeringsparti. Men de har samtidig en ambisjon om å være et stort parti. Gjennom flere år har partiledelsen kunnet observere hva som skjedde med SV og Sp i koalisjon med Ap; og de er fast bestemt på å hindre en tilsvarende utvikling i kompaniskap med storesøster i Høyre. Da kan ikke partiet framstå som et eneste stort kompromiss mellom ubegeistrede partnere - som bruker store ressurser på å beskytte seg mot hverandre.

Her ligger en politisk funksjon som venter på å bli iverksatt. Denne funksjonen heter Per Sandberg, og oppgaven hans er å møte ethvert argument med et svar i kategorien “dette hadde vært veldig enkelt hvis bare FrP slapp å ta hensyn til V og KrF”. At denne funksjonen opererer på en mest mulig synlig måte er en viktig del av FrPs strategi for å mestre bytteforholdet mellom regjeringsparti og stort parti. Svært mange i FrP kan levende huske hvordan det var å være et stort parti; de husker det som en fin opplevelse, og vil gjerne tilbake til den tiden.

Per Sandberg er den største politiske plakaten i FrP, bare forbigått av partilederen. Han trekker til seg oppmerksomhet ved å framføre hårreisende argumenter som garantert sikrer oppmerksomhet i mediene, og som garantert provoserer KrF og V. Tanken er at dette skal ha to effekter: Først skal så mange velgere som mulig “kjenne igjen” gode, gamle FrP og tenke mindre på den lille gruppen som kjører omkring i svarte regjeringsbiler og som har begynt å snakke så rart. Deretter skal den “ansvarlige” partilederen Siv Jensen ta ansvar, og offentlig be Sandberg om å roe seg litt ned slik at partiet kan fortsette å høste  frukter fra samarbeidet i Regjeringen.

Dette “good cop, bad cop” opplegget er nå iverksatt med full styrke. Per Sandberg sier ja til gjenvalg - og dermed kan de som er opptatt av “sjela” til FrP ta det litt mer med ro, - han blir ikke borte med det første. I tillegg skal Sandberg utstyres med noen ekstra ressurser fra sin posisjon på Stortinget; mer administrativ og politisk kapasitet som skal sette ham i stand til å ha maksimal rekkevidde i tiden fram mot kommunevalget. Strategene i FrP har for lengst erkjent at regjeringssamarbeid er noe velgerne under gitte vilkår kan støtte, men at den grunnleggende oppslutningen ligger hos alle dem som liker "det gode, gamle partiet" bedre enn regjeringspartiet.

Det er en krevende og risikofylt strategi FrP har valgt seg. Det kan gå riktig galt, fordi Sandberg blir så ivrig i tjenesten at han avdekker noen av de dype avgrunnene som eksisterer mellom FrP og partnerne i visse spørsmål. Miljø og integrering er to slike saksfelt; - med sine groteskt urimelige påstander om KrFs “ansvar” for terrorhandlinger og grove karakteristikker av norske minoriteter, kan det se ut som Sandberg var farlig nær å selvantenne det borgerlige samarbeidet for en stund.

Så må alle vente på neste runde med meningsmålinger og se om strategien virker. Samarbeid på borgerlig side er viktig, men FrP har sitt eget Tea Party som også må tilfredsstilles. Og lederen for det partiet heter Per Sandberg.

Ukraina - ut av Russlands skygge

Fra Aftenposten, foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvarets mediesenter

Det er viktig at vi diskuterer de pågående hendelsene i Ukraina, i Russland og hva som skal være Norges holdning til det som skjer. Tidligere ambassadør Mette Kongshem gir sitt bidrag i Aftenposten den 14. februar.

Her minner hun oss om at fram til i dag har det vært nokså bred enighet om Norges politikk overfor Russland; som stor og viktig nabo på den ene siden og som politisk og militær stormakt på den andre.

Ambassadør Kongshem utfordrer oss til å forsøke å se verden fra Russlands synsvinkel. Vi vil da kunne se at det gjennom århundrene ikke bare har vært varme vinder som har kommet fra Vest, men også invasjonshærer og aggresjon.

Dette bør få oss til å erkjenne at Russland har en interessesfære som landet er avhengig av for å føle trygghet, og i denne sfæren inngår Ukraina. Ambassadøren spør:

"Hvorfor er det så vanskelig å forstå at Russland har samme strategiske interesser i sitt nærområde som en annen stormakt, USA? Hvorfor hadde vi så vanskelig for å forstå de mange signaler fra Moskva om at EU og NATO var i ferd med å trå dem for nær med sine invitasjoner om medlemskap til Georgia og Ukraina?" 

Hun mener åpenbart at Norges nåværende politikk overfor Russland er både smålig og historieløs, og peker på at vi ikke har vist den nødvendige takknemligheten overfor Russland i forbindelse med markeringen av frigjøringen av Finnmark under andre verdenskrig.

Men ambassadør Kongshem blander kortene; både de historiske og de politiske. Vi kan ikke bygge vår utenrikspolitikk på en forutsetning om at Sovjetunionen fortsatt eksisterer og at Ukraina ikke er en selvstendig nasjon.

Det har gått invasjonshærer både i østlig og vestlig retning gjennom historien, og sist jeg sjekket var det faktisk Sovjetunionen som etter andre verdenskrig underla seg store områder i Sentral-Europa, og i virkeligheten gjorde en rekke land om til vasallstater som var styrt direkte fra Kreml. Men hendelsene i 1989 og 1990 gjorde at Sovjetunionens sammenbrudd kom stadig nærmere.

For å huske litt tilbake: Den 8. desember 1991 gikk presidentene i Ukraina, Hviterussland og Russland (Boris Jeltsin) sammen om å erklære at Sovjetunionen var oppløst og erstattet av Samveldet av Uavhengige Stater. Den 21. desember 1991 undertegnet samtlige sovjetrepublikker (unntatt Georgia) den såkalte Alma-Ata protokollen som bekreftet at Sovjetunionen ikke lenger eksisterte. Michael Gorbatsjov gikk av som president for Sovjetunionen den 25. desember 1991, og erklærte samtidig at dette embetet ikke lenger eksisterte.

Om kvelden første juledag 1991 ble det sovjetiske flagget senket ved Kreml for siste gang i historien, og det russiske flagget (trikoloren) ble heist i stedet. Vi som så TV-bildene glemmer dem aldri.

Med Sovjetunionens fall ble det mulig å rette opp den ekspansjonen vestover som hadde skjedd i forbindelse med andre verdenskrig. Land som Ukraina, Hviterussland, Bulgaria, Romania, Estland, Litauen, Latvia, Tsjekkoslovakia, Jugoslavia og Polen var nå frie og selvstendige til å velge den politiske kursen de selv mente var den beste for sine egne land. Som vi vet i dag gikk utviklingen mot å bli en demokratisk og selvstendig nasjon slett ikke på samme måte i hvert av disse landene. I enkelte land ble demokratiet nokså raskt etablert og stabilisert, i andre land fikk vi konflikter, borgerkriger, ustabile regimer og langt fra noe stabilt demokrati.

Noen land ble mer plaget av korrupsjon enn andre. I Russland har pendelen svingt fra de "løsslupne" 1990-årene under Jeltsin til dagens korrupte og autokratiske styre under Putin. I Ukraina har det alltid eksistert en "øst-vest" dimensjon både i geografien som i politikken, og av de presidentene som har hatt makten siden 1991 (Leonid Kravtsjuk, Leonid Kutsjma, Viktor Jusjenko (etter den "oransje" revolusjonen) og Viktor Janukovytsj) er nåværende Petro Porosjenko den som har et klarest mandat for å bringe landet nærmere EU og Vesten.

Det var jo nettopp skuffelsen over at tidligere president Janukovytsj ikke ville undertegne en ny samarbeidsavtale med EU som var en av de viktigste årsakene til de omfattende - og voldelige - protestene som startet på Maidan-plassen i november 2013, og som endte med at presidenten til slutt måtte flykte fra landet og deretter ble avsatt av parlamentet i 2014.

Ambassadør Kongshem har helt rett i at det finnes spesielt sterke historiske bånd mellom Ukraina og Russland. Den "første utgaven" av den russiske nasjon hadde Kiev som sitt hovedsete, før den mongolske invasjonen i 1240 ødela byen, og innledet et om lag 250 års mongolsk styre over russerne. I moderne tid var Ukraina en integrert del av det russiske imperiet, og Ukraina var også en av de første republikkene som var med på å stifte Sovjetunionen. Så forbindelsene er unike og langvarige. 

Ja, langt ut på 2000-tallet ble det tatt for gitt at den politiske ledelsen i Ukraina alltid ville være spesielt lydhør overfor Russlands behov og Russlands synspunkter, og at Vesten ville akseptere at Ukraina på denne måten var underlagt russiske interesser. Men i virkeligheten har denne "modellen" brutt sammen for lengst. Det interessante spørsmålet er jo hva Ukraina ønsker selv, og ikke hva slags historisk krav Kreml måtte mene at de har på landet.

Ambassadør Kongshem synes å henge fast i ideen om at Ukraina ikke "egentlig" er selvstendig, og ikke fullt ut kan tre ut av Russlands skygge. Men det er ikke slik vi behandler selvstendige stater i Europa i 2015. Det er minst to parter som må til for å tolke det "spesielle" forholdet mellom Russland og Ukraina, og Ukraina er en av dem.

Jeg mener altså at ambassadøren blander kortene på en farlig måte. For hvis vi aksepterer denne måten å tenke på - at historiske relasjoner legger legitime føringer på dagens politikk - dukker det jo opp en hel rekke med "spesielle" relasjoner som ikke minst involverer stormakter og deres naboland, og som kan lede til usunne ambisjoner. Vi bør derfor legge denne tenkemåten bak oss, og heller akseptere at det er de menneskene som lever i dag - representert ved deres lovlig valgte ledelse - som avgjør hvilken retning et land skal ta.

En annen side ved dagens konflikt som ambassadør Kongshem synes å overse er utviklingen i selve Russland under Putins tredje periode som president. Jeg mener det er grunnlag for å hevde at dagens Russland - og dagens utgave av Vladimir Putin - er noe helt annet enn hva vi hadde for ti år siden.

Fram til det store fallet i oljeprisen høsten 2014, og de raskt økende problemene i russisk økonomi, snakker vi om en unik periode med vekst, store inntekter og forbedring av levekårene for svært mange mennesker i Russland. Men i den samme perioden har omfanget av korrupsjon økt, makten er mer konsentrert enn noen gang siden Sovjetunionens sammenbrudd, omfanget av tilfeldig maktutøvelse har tiltatt, den sivile og frivillige sektoren er underlagt streng regulering, og Putin har ved flere anledninger blitt avslørt som en løgnaktig og upålitelig leder.

Internt i Russland er det bygget opp et nasjonalistisk hysteri, der hovedbudskapet er at Russland er utsatt for en omfattende konspirasjon fra Vesten. Jeg vil gi ambassadør Kongshem rett i at Vesten (Nato og EU) ikke alltid har opptrådt klokt og tillitsskapende i forhold til Russland. Jeg understreker alltid dette poenget, fordi det er viktig. Vesten kan bli klokere i sin dialog med Russland, det er det ingen tvil om.

Men selv med dette forbeholdet er det ingenting som kan rettferdiggjøre Russlands dobbeltspill og måten tusenvis av helt uskyldige mennesker nå rammes av den stadig økende russiske støtten til opprørssoldatene inne i Ukraina. Vi må ikke glemme at dette er opprørere som ikke har befolkningens støtte. Dette er bruk av vold - på en måte som først og fremst rammer totalt uskyldige mennesker - for å presse igjennom en politikk det ikke finnes støtte for. Dette er kamphandlinger som først og fremst er ment å skulle destabilisere Ukrainas valgte ledelse.

Russlands atferd i Ukraina kan bare karakteriseres med ett ord, nemlig uakseptabelt. Og det er litt forbausende at en norsk ambassadør synes å mene at det er Norge som nå legger opp til at forholdet mellom våre to land blir mer anstrengt. Slik jeg ser det, ligger det ansvaret helt tydelig et annet sted, nemlig hos en russisk president som mer og mer demonstrerer at han ikke kan vurderes som en pålitelig partner.

Nylig ble Minsk II avtalen forhandlet fram mellom Russland, Ukraina, Frankrike og Tyskland. Denne avtalen er i virkeligheten det eneste som nå står i veien for at vestlige land - USA i første rekke - starter med å supplere nye våpen og annet materiell til Ukraina på samme måte som Russland har støttet opprørerne hele tiden. En slik utvikling vil åpenbart føre til at konflikten øker, og er derfor noe alle parter må forsøke å unngå.

Hos Chatham House skriver direktør Robin Niblett at Minsk II er et siste forsøk fra Angela Merkel på å få Putin til å erkjenne realitetene; - at han denne gangen faktisk har gått over en strek på en måte som er uakseptabel, og at han derfor har en sterk egeninteresse i å finne en vei tilbake. For akkurat på samme måte som modellen fra den kalde krigen ikke lenger gjelder er det helt essensielt at Vesten viser vilje til å forsvare noen felles verdier som har skapt et samhold som har eksistert i flere generasjoner. Vesten (EU og Nato) har ingen ting å gå på når det kommer til Ukrainas selvstendighet; det er her Putin har regnet så fryktelig feil. Russland kan bare få innrømmelser fra Ukraina hvis Ukraina selv vil, og ser seg tjent med det.

Niblett er opptatt av at Vesten nå er svært tydelige på hvordan Minsk II skal forstås. Ethvert angrep utenfor den linjen der det er avtalt våpenhvile fra i dag av er å betrakte som et brudd på avtalen. For det andre må ingen av de sanksjonene som er innført mot Russland vil bli opphevet før Minsk II er 100 prosent gjennomført, inkludert en fri og ubegrenset adgang for personell fra Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE) i konfliktområdene og adgang for militære styrker fra Ukraina til å sikre sine egne grenser mot Russland.

I mellomtiden er det viktig at støtten til Ukraina fortsetter på andre måter, økonomisk og humanitært. Putin og Russland har utløst en humanitær krise i Europa som ikke kan få noen annen løsning enn at Russland endrer kurs og trekker seg tilbake. Slik sett er konflikten trolig den største feilberegningen Putin har gjort i hele sin karriere.

Nå sitter vi på en skjør avtale, i et ustabilt område der praktisk talt ingen ting skal til for å utløse nye krigshandlinger. Hva da? I følge Niblett er tiden da kommet for å demonstrere i praksis hvordan Putin feilberegnet situasjonen og skaffet seg sitt livs største krise, selv om det vil koste dyrt:

"Should the conflict resume, military assistance by the West may not be any more effective than economic sanctions at changing Russian policy in the near term. It may indeed escalate the conflict. But both policies are principally about imposing costs on Russia for its actions and accepting costs on North America, Europe and their close allies. It is essential that they demonstrate to Putin their willingness to take the risks involved in defending the values upon which their prosperity and security have been built these past 70 years. " 

Putin har regnet med at Vestens interesse for Ukraina gradvis ville avta, og at den gamle tanken om at Ukraina "egentlig" ikke er uavhengig fra Russland ville slå rot på ny. Men tanken er feil og tiden er ny. Det er dette Putin sliter med å innse, og grunnen til at han gjør alvorlige feil.

Jeg føler meg trygg på at ambassadør Kongshem tar avstand fra Russlands aksjoner i Ukraina, like sterkt som meg. Hun er sikkert også helt enig i at Norge stiller seg bak den politikken som EU og Nato har formulert; - og at det er viktig at Vesten står samlet i møtet med et aggressivt Russland.

Russland skal fortsatt være vår nabo i øst og det er hensiktsløst å iverksette særnorske tiltak som ødelegger forholdet mellom våre to land. I den grad dette skjer er jeg enig med ambassadør Kongshem i at det bør opphøre. Men samtidig må vi ikke miste selve hovedsaken av syne; og den er at Russland har opptrådt og fortsatt opptrer fullstendig uakseptabelt i forhold til Ukraina.

Norsk politikk må være å stå fast sammen med våre allierte i denne konflikten, samtidig som vi støtter den lovlig valgte ledelsen i Ukraina. Det er Ukraina, og bare Ukraina selv, som kan avgjøre hvilken utenrikspolitisk orientering landet skal ha.

Russland fra vondt til verre i 2015

Dyster utsikt: Problemene fra 2014 blir verre i 2015

Jeg frykter at 2014 var det året da verden ”mistet” Russland i en serie av hendelser preget av militært og politisk overmot.

Nå står den russiske ledelsen tilbake med svekket troverdighet, de økonomiske problemene er i ferd med å tårne seg opp, og det er åpenbart for alle at Russland dekker over sitt "engasjement" i de østlige delene av Ukraina med en serie av løgner.

Tusenvis av sivile er allerede drept i denne konflikten; - og vi er fortsatt like langt unna å få vite den fulle sannheten om hva som skjedde da MH17 fra Malaysia Airlines ble skutt ned over Ukraina på sin vei til Kuala Lumpur.

Den russiske ledelsens forsøk på å bortforklare sitt medansvar for hendelsen savner enhver troverdighet.

Russland deler plass med Kamerun, Iran, Kirgisistan, Libanon og

Nigeria når det gjelder korrupsjon. Kilde: Transparency International

At Russland er så åpenbart svekket og avkledd er farlig for Europa; ja, for hele verden. Det verden trenger er et Russland med noen lunde orden i sysakene, ikke et land som er så sterkt preget av korrupsjon og lovløshet som tilfellet er nå. I rangeringen til Transparency International for 2014 kom Russland på plass nummer 136, av totalt 174 (Nord-Korea er nederst på listen), - bak land som Madagaskar, Aserbajdsjan, Pakistan og Hviterussland. Russland har inntektsforskjeller som er blant de høyeste i verden.

Kombinasjonen av en stadig mer autoritær ledelse og en korrupt økonomi gir skremmende utsikter; Russland har tross alt fast plass i Sikkerhetsrådet i FN, og disponerer verdens tredje største militærbudsjett etter USA og Kina. Ikke minst er det urovekkende at det knapt nok finnes en politisk opposisjon i landet, og at dagens ledelse nyter en enormt høy oppslutning nærmest uten at det finnes alternative stemmer.

Dessverre har et begrep som "demokrati" blitt noe av et skjellsord i russisk politikk. Etter Sovjetunionens sammenbrudd - i de katastrofale 1990-årene - kollapset det meste av samfunnets institusjoner og sendte millioner av mennesker ut i usikkerhet og fattigdom. Offentlig ansatte fikk ikke lenger lønn, pensjoner ble ikke utbetalt, stadig flere virksomheter ble nedlagt. Nyliberale rådgivere fra Vesten ville transformere Russland til en åpen markedsøkonomi så raskt som mulig, samtidig som nasjonale oligarker forsynte seg grådig av landets felles ressurser.

Det Putin arvet nyttårsaften 1999 var derfor kaos. Og han hadde grunn til å vurdere Vesten, og særlig vestlige selskaper innen finans, energi og annen industri, med en viss skepsis. Det amerikanske forslaget i 2002 om å utplassere nye raketter som anti-terror ”våpenskjold” i Polen var heller ikke egnet til å skape ny tillitt. Slik ble et tiår som kunne vært brukt til å bygge nye og mer fornuftige relasjoner mellom Russland og Vesten kastet bort, med ett hederlig unntak: Norge greide i 2010 å få i stand en avtale som løste gjenstående grensespørsmål med Russland i Barentshavet.

Dette bør nevnes fordi det er en del av den historien som har tatt oss dit vi er i dag. Det er slett ikke bare Russland som har bidratt til å forsure forholdet til Vesten, for også på vestlig side har det vært utøvd mye arroganse.

Putin brukte mye av sine to første perioder som president til å gjenvinne statlig kontroll over strategisk viktige ressurser som hadde gått tapt under tiåret med "liberalisering" under Jeltsin. Han lot utenlandske selskaper fortsatt få investere i russisk næringsliv, men på helt andre og bedre betingelser for den russiske stat.

Tiden med Putin som leder sammenfaller med en sterk vekst i

Russlands oljeproduksjon

Ved hjelp av utenlandske investeringer og ny teknologi opplevde den viktige oljeindustrien sterk vekst, slik at den i 2014 var kommet tilbake på nivåer den ikke hadde vært siden midten av 1970-tallet i Sovjetperioden. Vekst i produksjonen, høye oljepriser og kontrakter med utenlandske selskaper som sikret at en vesentlig større andel av fortjenesten gikk til Russland bidro til å snu statsfinansene fra underskudd til overskudd. Fram til nokså nylig har Putins lederskap derfor vært knyttet til vekst og økonomisk framgang. År for år har befolkningen fått det langt bedre enn under de kaotiske Jeltsin-årene med halsbrekkende privatisering.

Putin har brukt store ressurser på å gjenoppbygge Russlands militære kapasitet. Hans form for "styrt demokrati" utøves med et sterkt nasjonalistisk sinnelag. Den politiske retorikken handler mye om Russlands storhet og om landets naturlige rolle som en av verdens fremste stormakter. Den militære oppbyggingen skjer derfor parallelt med at forholdet til omverdenen blir stadig mer kjølig. Men en ting er å ha et kjølig og avventende forhold til sine omgivelser, noe som kanskje er som forventet gitt den umiddelbare forhistorien. Noe helt annet er den retorikken og politiske tilnærmingen som Putin har stått for de aller siste årene, og særlig etter at han kom tilbake som president (statsminister Dmitrij Medvedev hadde et mellomspill i denne rollen i årene 2008-2012).

Under den ”nye” Putin har Russland mer og mer valgt konfrontasjon og isolasjon. I den offisielle retorikken skapes et inntrykk av at landet er omringet av truende fiender, fra Vladivostok til St. Petersburg. Deler av Russlands enorme grenser mot omverdenen er preget av manglende stabilitet; - det er grensetvister i Asia, flere kilder til uro i Kaukasus og den pågående konflikten i Ukraina. Legger man disse ved siden av hverandre kan man skape inntrykk av at Russland er "omringet"; - og det er akkurat det inntrykket Putin ønsker å skape.

Ytre fiender kan tjene som lynavledere for kritiske problemer på hjemmebane. Korrupsjon er trolig Russlands største økonomiske problem. Men Russland har også en økonomi som er overmoden for reformer; disse reformene er hele tiden utsatt og derfor er landet nå svært sårbart for utviklingen i prisen på enkelte råvarer, i første rekke olje. Men sanksjonene mot Russland har også stor betydning; mange russiske bedrifter er nå uten tilgang til vestlige kapitalmarkeder for å få finansiert nye prosjekter. Det vil ramme veksten litt framover i tid. Med lave oljepriser, vestlige sanksjoner, en svak valuta, negativ vekst og økende kapitalflukt er utsiktene for Russlands økonomi snudd ganske kraftig. Den jevne vekstkurven fra midten av 1990-tallet - hittil bare avbrutt av den akutte finanskrisen i 2008 - er nå i ferd med å endre retning: Nedover.

Med vestlige sanksjoner som spesifikt retter seg inn mot Russlands desidert viktigste vekstmotor, oljeindustrien, er det vanskelig å se for seg noen annen retning. Det skapte stor uro i russisk næringsliv da industrilederen og milliardæren Vladimir Jevtusjenkov ble satt i husarrest sist høst. Han ble satt fri igjen rett før jul, men tankene gikk likevel i retning av skjebnen til Mikhail Khodorkovskij, eieren av det tidligere oljeselskapet Yukos som måtte tilbringe et tiår i fengsel på grunn av det de fleste regner som en strid med Putin (Khodorkovskij hadde politiske ambisjoner og var i opposisjon til Putin).

Jevtusjenkov hadde for sin del ingen politiske ambisjoner, men var tvert i mot regnet som en nær og lojal alliert med Putin. Hvis en slik person kan få rettsvesenet på nakken - og russiske myndigheter er svært kreative når det gjelder å finne ankepunkter mot personer de av en eller annen grunn skulle ønske å svekke - vil i virkeligheten ingen være trygge, - heller ikke i den absolutt øverste delen av Russlands elite. Aksjonen har derfor blitt tolket som et sterkt signal om "orden i rekkene" til Russlands priviligerte ledelse.

I politikken kan ting endre seg raskt. Vi skal bare noen måneder tilbake for å finne den oppfatningen at Vladimir Putin var en politisk ringrev som egenhendig hadde snurret Vesten rundt lillefingeren, som hadde sikret seg Krimhalvøya praktisk talt uten motstand og som hadde sørget for at Russland ville være i sentrum av enhver løsning på de mange globale problemene i verden; - krigen i Syria, atomforhandlingene med Iran eller å få startet opp igjen den økonomiske veksten etter finanskrisen som startet i USA og Europa.

Russland viste handlekraft og lykkes der USA og Vesten fomlet. Russland hadde funnet en unik utviklingsmodell som var de liberale demokratiene overlegen; det ble snakket om ”styrt demokrati” (managed democracy) som et strategisk overlegent system – og Putin ble hyllet for sitt strategiske overblikk og sin evne til å ”se” minst tre trekk inn i framtiden. Gjennom nye avtaler om salg av gass til Kina kunne det se ut som Putin hadde utmanøvrert USA også i Asia, gjennom å re-etablere et forhold til Kina som hadde vært dårlig helt siden dagene med Mao som leder.

Og mens president Obama må slite med et dysfunksjonelt politisk system i Washington kan president Putin gjøre akkurat hva han vil, uten å spørre noen om råd eller tillatelse. Putin har sikret seg et fast grep om alle sider ved det russiske samfunnet; mediene, parlamentet, de regionale guvernørene, domstolene, forsvaret og etterretningstjenestene, de store selskapene, ja, til og med i den øst-ortodokse kirken har den tidligere KGB-offiser og ateist Putin sikret seg solide allierte. Slik sett er Putin nå en del av alle russeres liv – fra vugge til grav og videre inn i evigheten.

De færreste regner med at Krimhalvøya blir tilbakeført til Ukraina; i alle fall ikke på kort sikt og kanskje aldri. Selv om det som skjedde var en ulovlig anneksjon av et annet lands territorium, foregikk det hele med overveldende tilslutning fra den lokale befolkningen. Dette låser fast situasjonen. På den ene siden var det liten tvil om at befolkningen på Krim i det store og hele ønsket å bli en del av Russland (igjen), men det er samtidig helt uakseptabelt for det internasjonale samfunnet at et land simpelthen ”forsyner seg” av et annet lands territorium slik det skjedde. Det eneste som kunne bidratt til å løse konflikten ville være gjennomføring av en ny folkeavstemning, med støtte hos myndighetene i både Ukraina og Russland og under internasjonalt tilsyn. Utsiktene for en slik løsning er dessverre mindre enn små.

”Løsningen” for Krim kan ha inspirert Russlands handlinger også i de østlige (og russisktalende) delene av Ukraina. Tanken må ha vært at århundrer med dominans fra Moskva i seg selv ville rettferdiggjøre russisk intervensjon i et land som ”egentlig” aldri hadde hatt noen selvstendighet fra Russland. Det ”spesielle forholdet” mellom Moskva og Kiev, et forhold som ble forsterket av ensidig avhengighet med hensyn til økonomi og energi, gjorde at den russiske ledelsen hadde problemer med å se på Ukraina som en virkelig selvstendig og uavhengig stat – på linje med andre land i Europa.

Opprøret på Maidan-plassen, som endte med at den russisk-vennlige Victor Janukovytsj måtte flykte hals over hode, må ha skremt Putin og hans allierte mer enn vi trodde var mulig. At Janukovytsj deretter ble erstattet med den mer vestvendte Petro Porosjenko har ikke bidratt til å forenkle forholdet mellom de to landene - eller mellom Russland og Vesten.

Men der hvor Russland har regnet feil er i antakelsen om at utviklingen i Ukraina er noe som Moskva kan styre, og som Vesten ikke har noe med. For i motsetning til i Russland er det en nokså bred anerkjennelse i Vesten av at Ukraina faktisk har valgt en utvikling i retning av EU og det øvrige Europa, og bort fra den russiske interessesfæren. Konflikten i øst viser at dette på ingen måte er noe enkelt valg, og det er sikkert mange i Ukraina som hadde ventet seg langt sterkere støtte fra EU enn de har sett til nå. Likevel er kursen satt; Ukraina er på vei i en retning som dagens russiske ledelse må oppleve som dypt problematisk - fordi den selv har utpekt EU, NATO og Vesten som sine strategiske hovedfiender. Derfor er fortsatt den offisielle versjonen i Russland at det som har skjedd i Ukraina er et statskupp med vestlig støtte.

Litt avhengig av hvordan man regner er Russlands økonomi litt større enn Italias, og litt mindre enn Brasils. I følge CIA World Factbook var Russland i 2013 den åttende største økonomien i verden. Offiselle anslag for 2014 tilsier at Russland er verdens niende mest folkerike land, med noe over 146 millioner innbyggere – Krimhalvøya medregnet. Tall fra Det internasjonale instituttet for fredsforskning i Stockholm forteller imidlertid at det bare er Kina og USA som bruker mer penger på militær kapasitet enn Russland; USA bruker rett nok mer enn syv ganger så mye.

Derfor er det først og fremst den sikkerhetspolitiske dimensjonen ved et svekket og nasjonalistisk Russland, og ikke den økonomiske, som er mest bekymringsfull. Allerede før krisen har begynt å gjøre seg skikkelig gjeldende har Putin og den russiske ledelsen hisset opp befolkningen med anklager om at alt som er galt i Russland skyldes andre lands innblanding. Den lave oljeprisen "forklares" som en avtalt konspirasjon mellom Saudi-Arabia og USA for å ramme Russlands økonomi.

Etter hvert som sanksjonene fra EU og USA begynner å bite i en økonomi som fra før av er svekket av lav oljepris er det lite trolig at Kreml vil bli mer vennlig innstilt overfor sine omgivelser. Mentaliteten i Russland som "omringet" har fått fotfeste; det sies at myndighetene diskuterer hvordan de kan frakoble Russland fra internett i tilfelle krisen vokser til en konflikt. At noe slikt i det hele tatt er et tema forteller oss mye om hvilken retning det politiske ordskiftet i Russland har tatt - og gir oss dessverre en grunn til å frykte det som kan komme.

Det paradoksale i denne tragiske utviklingen er at utsiktene for et Russland i isolasjon fra Vesten er temmelig magre. Russland trenger Vestens finansielle og teknologiske ressurser for å kunne utvikle seg videre, på samme måte som Vesten har mye å hente i økt samhandel og samkvem med Russland. Under dagens forhold ønsker ikke en gang Russlands egne kapitalister å ha pengene sine i Russland; - de sender pengene til Vesten for sikrere plassering, akkurat som de sender sine barn til Vesten for utdanning. Det er med andre ord et land med demonstrativt liten selvtillit som nå blåser i luren for nasjonal storhet og isolasjon fra Vesten.

Det kritiske spørsmålet er derfor hvordan den krisen vi nå ser vokse fra dag til dag vil påvirke Putins lederskap og stilling. Vi vet at overtakelsen av Krimhalvøya har vist seg å bli svært kostbar, både for Russland og for innbyggerne selv. Etter hvert som den økonomiske krisen utvikler seg viser folk mindre interesse for internasjonale konspirasjonsteorier, og desto større interesse for tiltak som faktisk vil bidra til å bedre situasjonen.

Putin vet mer enn de fleste om hvordan sanksjonene kommer til å føles stadig mer tyngende, og han vil derfor lete aktivt etter måter å få dem fjernet på. Problemet hans er hvordan dette skal kunne skje uten at han samtidig tvinges til å rydde opp i det fiendebildet han selv aktivt har skapt og det nettet av løgner han har viklet seg inn i når det gjelder Ukraina.

Utsiktene ved inngangen til 2015 er at Putin står foran en rekke ubehagelige valg; og det er svært vanskelig å spå hvilken retning han vil velge. Og hvis Putin føler at dagens EU og USA er urimelige å samarbeide med, burde fjorårets mellomvalg i USA fortelle ham at vondt raskt kan bli verre. Generelt ønsker USA en hardere linje enn EU overfor Russland, og en republikansk president i USA vil neppe være mer imøtekommende enn en demokratisk president.

Samtidig begynner tålmodigheten også i Europa å renne ut når det gjelder Russlands direkte og indirekte intervensjoner i Ukraina. Det finnes kriser man ikke kan snakke seg ut av, og for Russland har en slik krise utviklet seg systematisk i løpet av 2014. Dette øker presset på Vladimir Putin. Men sett fra utsiden er dette bare delvis tilfredsstillende, for vi ønsker oss ikke en desperat ledelse i Kreml. En desperat ledelse er en farlig ledelse.

Min frykt er at Putin brukte 2014 på å male seg selv inn i et hjørne, og at han i løpet av 2015 vil oppdage at det var akkurat det som skjedde.

Patriotisk tortur

Sjokkerende lesning om maktmisbruk av CIA offentliggjort av

Senatets komite for etterretning

For en uke siden offentliggjorde det amerikanske Senatets komite for etterretning ("Senate Select Comittee on Intelligence") resultatene av sine undersøkelser av hvordan fangebehandlingen hos CIA ble ivaretatt i årene fra 2001 til 2008; - det vil si de første årene etter angrepet på tvillingtårnene i New York den 11. september 2001, de første årene med "krig mot terrorisme".

Det ligger et enormt arbeid bak Komiteens dokument. Det startet allerede i 2009. Rapporten - som egentlig bare er et sammendrag av en større rapport på mer enn 6700 sider - er på 525 sider (i den PDF-versjonen jeg har lastet ned fra nettet). Sammendraget av sammendraget inneholder 20 hovedkonklusjoner, og er deprimerende lesning fra første bokstav. Dette er de tre første konklusjonene:

• CIA's bruk av "forsterket forhør" har ikke gitt resultater i form av verdifull informasjon 
• CIA's argumenter for bruk av slike forhørsteknikker bygger på usanne påstander om teknikkenes effektivitet 
• CIA's forhørsteknikker var brutale, og langt verre enn de selv har vært villige til å innrømme 

Rapporten konkluderer med at CIA har ført både offentligheten og politiske myndigheter bak lyset, at de har unndratt seg innsyn og kontroll og at de har begått talløse lovstridige handlinger som har svekket USAs omdømme og interesser. CIA har ikke drevet med "forhør". De har drevet med ren tortur.

Reaksjonene på rapporten har vært mange, og varierte. Mange legger vekt på at det nå tross alt er åpenhet om rapporten og om kritikken av CIA. Det demokratiske flertallet i Komiteen, under ledelse av senator Dianne Feinstein fra California, får positiv omtale for sin vilje til å legge kortene på bordet. Men i det republikanske mindretallet, som om noen få dager blir det nye flertallet, er misnøyen stor. Disse mener rapporten aldri skulle vært offentliggjort, at den inneholder flere feil, at den skader USAs interesser og at den setter amerikanske liv i fare.

En republikaner som tilhører et unntak her er imidlertid senator John McCain, selv krigsfange og torturoffer. McCain har omtalt rapporten som en "bitter, men nødvendig pille" for det amerikanske samfunnet.

Det er ikke uventet at en rapport som inneholder såpass sterk kritikk av CIA, om et såpass ømtålig tema som tortur, vekker reaksjoner. Men det er slående at svært få utenom det republikanske partiet og de som jobbet for Bush-administrasjonen tviler på at rapporten er korrekt. Jeg tror følgende kommentar fra The Guardian er noen lunde dekkende for reaksjonene fra en hel verden:

"The report provides devastating evidence of the CIA’s consistent and deliberate recourse to torture, with the blessing of the Bush administration, following the 9/11 attack, and in pursuit of the so-called war on terror. It pulls few punches as it details the conscious and repeated subversion of law and justice by a state that is justly proud to be rooted in those very ideals. It is one of the most shocking documents ever produced by any modern democracy about its own abuses of its own highest principles." 

Flere ser nå sin mulighet til å skinne litt på USAs bekostning; - det kommer kritikk fra land som Russland, Kina, Iran og Afghanistan. Ærlig talt gjør denne kritikken lite inntrykk. Dette er land som selv har store utfordringer i spørsmål knyttet til menneskerettigheter og fangebehandling. Men det viser samtidig at republikanerne har rett på ett punkt: Rapporten bidrar klart til å ytterligere svekke USAs internasjonale omdømme.

Men det gjør den ikke fordi den er offentliggjort; - hvilket faktisk er en formildende omstendighet. Den gjør det på grunn av de handlingene den omtaler. Handlinger som mange hadde mistanker om, men som nå er grundig dokumentert, uansett hva CIA selv eller republikanerne påstår.

Et kritisk spørsmål er hva som faktisk menes med begrepet "forsterket forhør". De eksemplene som finnes i rapporten kan neppe betraktes som noe annet enn ren tortur. Republikanerne hevder imidlertid at dette var "nødvendige" og "godkjente" teknikker, som ga CIA viktig informasjon i kampen mot terror. Rapporten viser noe helt annet. Den viser også at CIA systematisk har gitt gale opplysninger både om omfanget av tortur og om resultatene i form av vesentlig informasjon.

Tortur er ulovlig i USA, som faktisk ratifiserte FNs konvensjon mot bruk av tortur i 1994. Derfor er mange opptatt av om noen av de ansvarlige i CIA eller på politisk nivå (Det hvite hus) bør stilles for retten. Det kommer dessverre ikke til å skje. En rettssak om disse hendelsene ville ta uendelig lang tid, med søksmål og motsøksmål, samtidig som saken splitter USA omtrent nøyaktig etter partilinjene (med senator McCain som unntaket som bekrefter regelen).

Det finnes noe å strides om på nesten hver eneste side av rapporten. Hva er egentlig "forsterket forhør"? Er det "egentlig" tortur? Hva visste ledelsen i Det hvite hus? Hva ville de vite? Hva ba de om å ikke få vite - av frykt for å "røpe statshemmeligheter ved en feiltakelse"? Hvilke fullmakter var egentlig gitt til CIA? De kan sikkert - og vil sikkert - bli tolket på mer enn en måte.

Samtidig dukker en serie med andre, like ubehagelige, spørsmål opp. Hva om det var en demokratisk, ikke republikansk, president som satt i Det hvite hus i 2001? Hvordan ville en slik person ha løst sine oppgaver? Er vi sikre på at de som i dag er svært kritiske til bruk av tortur ville vært like kritiske om de selv satt med ansvaret da presset var som sterkest? Kan vi helt fri oss fra tanken om at vi selv - under gitte omstendigheter - ikke ville falt for "fristelsen" til å forsøke å presse mest mulig informasjon ut av personer som vi visste var terrorister, og som vi visste satt inne med livsviktige opplysninger som kunne redde uskyldige menneskeliv?

Tidligere president Bush og tidligere visepresident Cheney er ikke i tvil om at CIA hadde fullmakter til å gjøre det de gjorde, at "forsterket forhør" ikke er det samme som tortur og at de som hadde ansvaret for forhørene var patriotiske og gode amerikanere som utelukkende arbeidet i det godes tjeneste. Slik kan en rapport, som av noen oppfattes som "det mest sjokkerende dokumentet som noen gang er produsert i et demokratisk land", bli oppfattet av andre som et smakløst forsøk på å sverte gode patrioter som reddet et ukjent antall uskyldige menneskeliv.

Debatten om rapporten har hele tiden gått langs to spor. Det ene sporet handler om de hendelsene som rapporten omtaler; - er de korrekt gjengitt, dreier deg seg om tortur, har CIA gitt uriktige rapporter tilbake til amerikanske myndigheter?

Det andre sporet handler om tortur (eller ekstremt brutale forhørsteknikker) noen ganger kan forsvares. Var det riktig, gitt de krevende omstendighetene, å gå hardt til verks likevel? Er det noen ganger forsvarlig å sette rettighetene til enkelte individer til side for å oppnå et større gode?

Denne andre diskusjonen er egentlig del av en evigvarende samtale om ytterpunktene for statens anvendelse av vold i liberale demokratier. Tanken er at selv under ekstreme omstendigheter skal en rettsstat besinne seg når det gjelder å anvende vold mot enkeltindivider; uansett hvem disse individene er og uansett hva den aktuelle situasjonen er.

I USA er, som nevnt, bruk av tortur forbudt og amerikanske soldater skal i følge sin egen veileder ("US Army Field Manual") respektere reglene i Genève-konvensjonene. Disse konvensjonene inneholder forbud mot bruk av vold, ydmykelse og trusler under avhør av fanger. Vi må anta at en av grunnene til at USA ratifiserte FN-konvensjonen mot tortur var at de ikke helt kunne utelukke at amerikanske soldater selv kunne bli fanger, og i så fall hadde behov for visse grunnleggende rettigheter.

Slik sett er saken enkel. Det er aldri forsvarlig å bruke tortur. Hvorfor diskuterer vi da likevel om det noen ganger kan forsvares? Jeg tror det er to grunner til dette. Den første er at mange av oss - gjennom et tankeeksperiment - vil forsøke å sette oss inn ekstreme situasjoner. Vi kan liksom ikke fri oss fra tanken på hva vi selv ville ha gjort under gitte omstendigheter.

Hva om det var vårt land, våre kjente, vår familie som var truet? Hva om vi selv kom i den situasjonen at vi hadde fysisk makt over et menneske med kunnskaper som kunne redde menneskeliv? Et menneske som vi i tillegg visste var forbryter, og kanskje ansvarlig for mord og andre forbrytelser?

Nesten mot vår vilje trekkes vi på denne måte inn vanskelige situasjoner og "umulige" valg. Vi spør oss selv om vi er helt sikre på at vi alltid ville lande ned på den "riktige" siden, uansett hva som stod på spill. Og vi tenker at det er noe å lære av å sette oss selv på prøve på denne måten.

Det er interessant at mange kommentatorer har reist akkurat denne typen spørsmål i forbindelse med rapporten fra Senatet. Å kritisere USA har jo nærmest blitt et spørsmål om å reagere på refleks, ikke minst i store deler av Europa der president Bush var usedvanlig upopulær, med få unntak.

Men selvrettferdighet er ikke spesielt sjarmerende, og heller ikke særlig nyttig. Og er det virkelig slik at europeiske land, som nå står i kø for å kritisere USA, selv har så mye å være stolte av? For min del tror jeg ikke det. Jeg tenker nok at overgrep og ulovlig bruk av tortur også har funnet sted i Europa, og i andre land for den del. Jeg mistenker at det kan finnes mye "forståelse" for ulovlig bruk av tortur selv i de mest fredselskende land; ja, selv i Norge.

Dette bringer meg til den andre grunnen til at vi stadig diskuterer om tortur under gitte forhold likevel kan være forsvarlig, nemlig at vi tilsynelatende har glemt grunnene til at tortur ble forbudt i første omgang. Derfor trenger vi å minne hverandre om at det faktisk finnes noen svært gode grunner til at tortur alltid er uakseptabelt.

Utgangspunktet for dette argumentet er at alle mennesker har en iboende verdighet i kraft av å være mennesker. Denne verdigheten kan den enkelte selv gjøre mye for å undergrave, for eksempel gjennom å utføre grove voldshandlinger og forbrytelser. Men det betyr ikke at den opphører å eksistere eller å spille en rolle, noe som bl.a. kommer til uttrykk i prinsipper som at alle skal behandles likt etter loven (uansett hvem de er), at alle har rett til å forklare seg (hva de enn har gjort) og at ingen kan heve seg over loven.

En krig er naturligvis ingen rettssak, men den skjer heller ikke i et lovløst vakuum. Krigens lover, krigens rett, bygger på tanken om at selv under de mest ekstreme forhold finnes det visse rettigheter og plikter som ingen kan unndra seg. Mange av disse reglene er nedfelt i de såkalte Genève-konvensjonene, som er utformet nettopp for å sikre at menneskers grunnleggende rettigheter og verdighet blir ivaretatt under krig.

Argumentet mot tortur er todelt. Det peker dels mot ofrene for tortur, og dels mot det samfunnet som aksepterer tortur. For det første er tortur lovstridig fordi det fratar mennesker deres autonomi og verdighet, fordi enkeltmennesker blir satt i en situasjon der de er fullstendig i torturistenes vold, fordi det krenker offerets rettigheter, og fordi menneskers liv og helse blir redusert til et middel for å nå et mål. For det andre har tortur negative konsekvenser for flere enn ofrene: Tortur reduserer den moralske autoriteten til den institusjonen som står bak torturen, og den krenker verdigheten også hos de som utfører torturen. Tortur gir dessuten tvilsomme resultater, den informasjonen som framkommer kan like gjerne være usann som sann og det finnes ingen sikker måte å skille det ene fra det andre. Informasjon som er framkommet under tortur kan ikke brukes som bevis, og er derfor rettslig sett verdiløs.

Derfor kommer det - i absolutt forstand - ingen ting godt ut av tortur. En stat som tillater tortur undergraver sin egen autoritet. Den har i virkeligheten ingen moralsk plattform å ivareta sine interesser fra. Derfor er den også uegnet til å fylle noen lederrolle i kampen mot internasjonal kriminalitet, som terrorisme jo er.

Dette var grunnen til at avsløringene om amerikansk tortur og mishandling i det irakiske fengselet Abu Ghraib ble så ødeleggende for hele den amerikanske innsatsen for å gjenoppbygge Irak etter invasjonen i 2003. Avsløringene kom i 2004, og de punkterte USAs innsats for å vinne allierte i landet, til tross for at amerikanske sivile og militære ledere tok avstand fra det som hadde skjedd, og for at mange av de amerikanske soldatene som hadde deltatt i ugjerningene ble straffet og avskjediget.

Ingen vet hvor stor skade hendelsene i Abu Ghraib har hatt for den senere innsatsen i Irak, men omfanget er trolig gigantisk; - og noe av prisen betaler uskyldige mennesker i regionen i dag gjennom eksistensen av terrororganisasjonen IS, som ikke eksisterte før USAs invasjon i Irak.

På samme måte har opplysninger om hvordan fanger blir behandlet i Guantánamobukten på Cuba bidratt til å undergrave USAs moralske autoritet. Også her har det kommet flere beskyldninger om bruk av tortur, i tillegg til brudd på Folkeretten og på Genève-konvensjonene. President Obama har hele tiden ønsket å legge ned denne fangeleiren - som representerer et eventyrlig villnis av juridiske og politiske komplikasjoner - men med sterk motstand i Kongressen er et slikt utfall utenkelig. 

Reaksjonene på rapporten fra Senatet har vært sterke, men heller ikke veldig mye mer. Trolig var mange godt forberedt på at rapporten ville vise at CIA var ansvarlig for tortur og annen lovstridig virksomhet. I så fall forteller det mye om hvordan verden i dag ser på USA og på landets rolle i "krigen mot terror". Forventningene er temmelig lave.

President Obama, som selv var en sterk kritiker av USAs krig i Irak, av skandalene i Abu Ghraib og leiren i Guantanamo, har vært nokså forsiktig i sine kommentarer. Særlig nøye har han vært med å understreke hvor patriotiske og fedrelandskjære alle tjenestemenn og -kvinner i CIA har vært i en vanskelig tid for landet. Som om rapporten først og fremst handlet om kjærlighet til USA, og ikke om grove og omfattende forbrytelser utført av et statlig organ som har brukt store ressurser på å lyve om sin egen virksomhet.

Først når vi legger lettvint USA-kritikk til side og ser på de ubehagelige realitetene - at det opplagt er vanskelig å føre krig mot terror uten selv å komme på kant med viktige prinsipper - blir det klart hvor tragisk dette virkelig er. Når du sloss mot en fiende som ikke skyr noen midler, og som kan dukke opp hvor som helst, er det svært fristende å lete etter "snarveier" til viktig informasjon. Ingen kan nekte for at slike dilemmaer foreligger.

Og nettopp da er det at verdien av prinsipper og, ja, verdier blir så tydelig. Krigens rettsregler er laget for skarpe situasjoner, ikke for fredelige og solrike ettermiddager der alt er bare fred og ro. Senatets rapport avslører en organisasjon som ikke bare bruker tortur i stort omfang, men som også lyver om det, og som unndrar seg kontroll og innsyn. En organisasjon som for lengst har mistet sitt verdigrunnlag. En organisasjon uten moralsk kompass, men med tilgang på enorme fysiske maktmidler. En organisasjon der ingen tar ansvar for sine handlinger, men som bruker store ressurser på å skjule det de faktisk har gjort.

Vi snakker ikke her om feilvurderinger og vanskelige dilemmaer, - om kompliserte beslutninger som vi kan forsøke å leve oss inn i. Nei, vi snakker om systematisk tilsidesettelse av loven og omfattende forbrytelser som senere er forsøkt skjult. Vi snakker om lovbrudd og misbruk av makt utført av en organisasjon som befinner seg i kjernen av USAs statsapparat.

På samme måte befinner USA og CIA seg i kjernen av en global strid som også Norge er en del av. I tiår etter tiår har vi akseptert USAs lederskap og dominans i vår egen sikkerhetspolitikk. Det er lett å finne grunnene, ikke minst det faktum at USA investerer større ressurser i sin egen (og indirekte, sine alliertes) militære sikkerhet enn noe annet land på planeten (se figur).

USAs militærutgifter er nesten 40 prosent av de globale utgiftene
Kilde: Det internasjonale fredsforskningsinstituttet i Stockholm

USAs militære kapasitet er så overlegen at den er i en klasse helt for seg selv. Bare dette faktum alene avtvinger respekt og lojalitet fra alle de som føler at deres sikkerhet er større med USA enn uten. Og det utløser samtidig en trang til å bidra, for å vise at man gjør noe selv også - og ikke bare er en gratispassasjer på ryggen av USAs enorme kapasitet.

Men, som vi vet så altfor godt, stor kapasitet er ikke det samme som politisk og moralsk autoritet. Dette er ikke størrelser på den samme skalaen. Likevel er det i praksis slik at militær kapasitet overskygger de fleste andre dimensjoner; i alle fall så lenge omverdenen tillater det.

Et kort blikk på kartet er nok til å overbevise om at det ikke finnes en eneste europeisk leder som føler behov for å utfordre USAs militære lederskap, selv ikke etter en lang serie av avsløringer om lovbrudd og maktmisbruk. Derfor blir den sjokkerende rapporten som Senatet har offentliggjort først og fremst et tema for mediene. Den får ingen direkte politiske eller andre konsekvenser.

Men indirekte bidrar den til å understøtte en langvarig trend, der USAs og Vestens posisjon som rollemodeller i en urolig verden blir stadig mer svekket. Hvilken nytte har Vestlige oppfordringer om demokrati og respekt for loven når forbrytelsene til den ledende nasjonen bare går rett til arkivering?